hits

Ronja Åsen

- Mamma.Student.Samboer.Interiør -

Dette er kanskje nytt for deg?

  • 11.12.2017, 18:15

Tenkte jeg skulle komme med noen "fun fact" om meg selv til dere. Sikker mye der som er nytt for mange av dere.

♥ Når jeg hører en ny sang jeg liker, må jeg alltid høre den mens jeg leser gjennom lyricsen til sangen noen ganger. Jeg irriterer meg veldig over folk som synger feil tekst på sangene. Jeg må vite hva sangene jeg synger handler om og hva teksten er. Får helt fnatt om ikke jeg finner full lyrics på nettet.

♥ Jeg får ikke ro om ikke sengetøyet jeg legger på har en match. Det må nemlig matche. i farge, mønster og ja, alle putevar og laken må være farger som er hentet fra dynetrekkets mønster. Ganske slitsomt med andre ord å re sengen vår da når vi har totalt åtte puter.

♥ Jeg elsker skyllemiddel. Elsker det. Og når jeg har under 5 flasker igjen begynner jeg å stresse. Det er grusomt. Jeg elsker at det lukter skyllemiddel av klær, og ikke minst sengetøy og håndklær. 

♥ Jeg må ha mye puter i sengen når jeg sover, for jeg må ligge høyt med hode, ha en pute mellom anklene og en mellom knærne. Også må jeg ha en mellom albuene. Jeg sover derfor nesten alltid dårlig når jeg sover borte eller på hotell. Fordi jeg er som et gammelt menneske og må ha det akkurat sånn. følelsen av at knærne eller anklene treffes når jeg ligger på siden er helt uutholdelig. 

♥ Jeg elsker systemer, og orden. Men jeg bor sammen med tre andre som ikke deler denne iteressen med meg. Så jeg klarer ofte ikke opprettholde det.

♥ Jeg er helt avhengig av musikk. Jeg får nesten panikk om jeg må gå, vente, rydde, sitte i bil, på buss eller på tog uten musikk på ørene. Musikk er også som terapi for meg. Er jeg lei meg, har jeg egen spilleliste for det, jeg har egen "happy" liste, egen lekse liste, egen juleliste og en blanding av hva som er på topp. 

♥ Jeg er ekstrem følsom, det er nesten et handycap. I alvorlige samtaler jeg har gruet meg til, så kan jeg begynne å gråte uten at det er noe å gråte for. Skal jeg til legen med barna mine, så kan jeg begynne å gråte når jeg skal fortelle hva som feiler de. Selvom jeg vet at det ikke er noe alvorlig. 

♥ Jeg hater å snakke i telefon, utenom med de jeg kjenner veldig godt da. Mamma kan jeg snakke med i telefon i timesvis faktisk. Og jeg gjør veldig ofte husarbeid mye mer effektivt hvis jeg snakker med mamma på telefon. Eller så tar jeg aldri telefon om et ukjent nummer ringer, da venter jeg til de kommer til svarer også må jeg søke opp nummeret først. Jeg hater også å ringe offentlige ting, som lege, bank osv osv. 

♥ Da jeg var yngre, altså før jeg ble gravid. Hadde jeg en tvangstanke som sa at jeg måtte løpe/jogge en bestemt rundt hver kveld før jeg la meg. Om jeg ikke gjorde dette så fikk jeg nesten ikke sove. Jeg savner denne tvangstanken veldig faktisk. Det hadde vært godt for kroppen min å måtte løpe eller jogge en times tid hver kveld.

♥ Jeg har ikke serfikat. Jeg synes det er kjempeskummelt å kjøre bil, og tanken på ansvaret det medbringer skremmer meg enda mer. Samtidig så kjenner jeg så ofte behovet for å kunne tatt bilen og kjørt avgårde på egenhånd. Men det er skummelt og jeg føler meg fortsatt ikke helt klar for det ansvaret. 

♥ Jeg har hatt samme bestevenninne siden jeg var knappe tre år gammel. Og ingen vil noengang kunne erstatte plassen hennes i livet mitt. Selvom vi er voksne og ikke ser hverandre hver dag lenger, så er det alltid en enorm glede å se hun og være sammen med hun. Hun er som en søster og bestevenn i ett. 

♥ Jeg sa før jeg ble forlovet, at om jeg skulle forlove meg så måtte det være et bryllup innen ett år. Men det er jeg som ikke ønsker å gifte meg enda, fordi jeg vil gå ned minst førti kilo før jeg skal ta brudebilder. Orker ikke tanken på å se bilder fra den store dagen om mange år og gråte over vekta jeg hadde. 

♥ Hvis jeg kunne levd en periode av livet mitt på nytt, ville jeg levd om igjen de tre årene jeg gikk på ungdomsskolen. Det var en av de beste periodene i livet mitt tror jeg. 

♥ Jeg hater at det ringer på døra når jeg ikke venter besøk. Da må jeg alltid kikke lenge i kikkehullet på døra først. og forsikre meg om hvem det er. En gang da Othilie var liten, ventet jeg besøk av mamma. Så mens jeg satt å ammet ringte det på. Jeg fikk bare i truse, en singlet og ammet. Så jeg åpnet opp døren fordi jeg trodde det bare var mamma, men da jeg åpnet var det en fra kommunen som skulle skifte vannmåler på badet. Så der stod jeg med en pupp ute og han skulle inn i skapet på badet som var helt smekkfullt av rot. Aldri åpnet døra etterpå uten å se i kikkehullet. 

♥ Jeg utsetter alltid ting til jeg må. Utrolig dårlig egenskap. Men jeg er nok bare alt for lat til å gjøre noe med det. Jeg angrer alltid på at jeg ikke begynte før, eller på at jeg ikke gjorde det før. 

♥ Jeg har forbi mot spy, jeg takler det veldig dårlig. Både i forbindelse med jobb og i forbindelse med barna mine. Om de spyr må alltid Joakim ta det. Jeg klarer det ikke uten å spy selv. Det er det aller værste jeg kan tenke meg å vaske.

♥ Jeg har ofte alltid hatt fler guttevenner enn jentevenner, fordi jeg synes gutter er mye mindre drama enn jenter. 

♥ Jeg er ikke glad i å feste, og har aldri vært det. Prøvde meg på noen fester det første året på vidregående. Men det er bare ikke noe for meg. Jeg vil heller ligge på sofaen og kose meg hjemme. Jeg kan kose meg veldig i mitt eget selskap.

♥ Jeg liker ikke filmer eller serier som er urealistiske.

♥ Jeg gir ofte veldig mye av meg selv, og blir veldig lett skuffet når jeg ikke får like mye tilbake. 

♥ Mine topp fem på spillelisten min på spotify nå er:
    ♦ Ment to be av Bebe Rexha
    ♦ I Miss you av Clean Bandit
    ♦ Only human av Joakim Lundell og Sophie Elise
    ♦ Lonely Together av Avicii
    ♦ Let you down av NF

Hva synes dere? 
Noen som lærte noe nytt?
 

#mamma #visstedu #fakta #Barn #student

 

Dette måtte jo skje

  • 11.12.2017, 00:23

Den siste uken har vært veldig preget av sykdom her hjemme, og fredag morgen merket jeg at nå var det snart min tur. Utover dagen ble formen bare dårligere og dårligere og jeg som hadde arbeidshelg. Ringte meg derfor syk den første natten, men tenkte at formen nok ble bedre og dro derfor på andre vakt. Men formen blir veldig dårlig så fort jeg anstrenger meg, og jeg gikk hele natten med veldig vondt i brystet og kjente at det verket i hele kroppen. Så i natt er jeg hjemme. Jeg har jo selvsagt sovet nesten hele dagen, så jeg finnes jo ikke spesielt trøtt nå. Selvom kroppen er ufattelig sliten. Så lenge jeg ligger i sengen eller sitter i sofaen så er det ikke så aller værst med meg. Men så fort jeg reiser meg bare for å hente noe å drikke, gå på do, eller anstrenger meg bittelitt, så kommer hosten og jeg blir helt utslått. Så jeg må nok komme meg til legen i morgen tenker jeg. Det er ÈN uke igjen til eksamen, og jeg har ingen gode følelser for den fra før av, så det lover ikke godt at kroppen min skal kjempe imot allerede nå altså. For denne uken må jeg virkelig prøve å lese så mye som mulig. Og Joakim har også eksamen hele uken. Så dette blir spennende.  Det viktigste er ihvertfall i første omgang å bli frisk til eksamen. Og det håper jeg virkelig at jeg blir og ikke minst at jeg klarer å lese og få dette inn i hode denne uken.

Men dette er så typisk meg altså, det måtte jo bare skje at jeg ble så dårlig nå. Heldigvis er jentene allerede vært gjennom dette, så de ihvertfall kan være i barnehage og på skole, så vi får noe tid til å lese og skrive. Så får jeg bare håpe det er noe man kan behandle hos legen i morgen, så jeg blir raskt frisk.

Sick woman at work drinking coffee
bilde lånt fra google. 

#mamma #student #syk #eksamen 

 

Evaluering

  • 09.12.2017, 23:14

Nå er vi snart vi mål med første semester. Eller i mål er jeg ikke før jeg har avlagt eksamen i anatomi og overlevd det. Fra å ha ambisjoner om B eller C i alle fag. Så er jeg kommet dit at det viktigste bare er å bestå. 
Men jeg tenkte kanskje det var intressant for dere å høre hvordan det går med kombinasjonen : Studier,pendling,barn, samboer, jobb og sosialliv ? 

Skole: Det er så sykt mye tyngre enn jeg trodde. Det er nok mye med at det er fryktelig hardt å ikke ha gått på skole på veldig mange år, og da skulle plutselig begynne med lesing, ta seg tid til lesing, øving til prøver, pugging og det å følge med i forelesninger osv. Det er så mye mer krevende enn jeg trodde. Jeg hørte før jeg begynte at det var en fordel å ha barn, fordi det gjorde at man var mer strukturert. Det kan godt stemme det. Men døgnet mitt har ikke så veldig mange timer fler enn andres døgn. Så etter at jeg er kommet meg hjem, spist middag, gjort noe klesvask, eller annen husvask og lagt jentene, er jeg ofte helt skutt og lengter bare etter senga. Så lesingen blir da utsatt og man legger seg med dårlig samvittighet og vondt i magen. 
Jeg har fått så mye større respekt for studiet, det er ikke bare bare å skulle bli sykepleier. Det er mye tyngre fag enn man kanskje skulle tro. Det er rett og slett en veldig undervurdert utdanning som mange har liten respekt for. Men det er nok fordi at man vet at alt arbeidet gir dårlig lønn og ugunstige arbeidstider. Men jeg gir ikke opp helt enda, selvom jeg fler ganger har lurt på hva i alle dager jeg har utsatt meg for frivillig. 

Pendling: Det er veldig mange som blir veldig overrasket når de hører hvor langt jeg pendler for å komme til skolen. Jeg må beregne ca to timer fra jeg setter meg på toget, til jeg er på skolen. Det tar jo riktignok ikke mer enn ca en time og seks minutter selve tog-tiden, men overgangene mellom togene og bussene er jo det som tar tid. Da er det jo ofte dette ikke samarbeider i det hele tatt, og når toget mitt er litt forsinket inn til Oslo, blir overgangstiden til neste tog ofte mye lenger igjen. Så det er jo med på at jeg må planlegge godt. Men sånn når det kommer til selve pendlingen, så er det egentlig ganske deilig når jeg har fått meg sitteplass på toget, jeg kan bruke tiden som ren egentid, hvor jeg kan sitte å scrolle opp og ned på telefonen om jeg vil, jeg kan blogge, eller jeg kan være smart og lese litt. Det er jo faktisk ganske deilig å ta tog. 

Barn: Med et barn i barnehage og et barn på skolen, er det litt å følge opp der også. Fridagene er ikke lenger fri, da Mie må være på skolen til et bestemt tidspunkt, hun skal også følges opp med lekser, utvikling faglig, sosialt og trivsel. Hun skal også læres å bli selvstendig og stor. Samtidig skal man få litt alenetid med hver barn. Man skal kose seg med de, og ikke bare stresse. Dette merker jeg er mer krevende enn det var tidligere. Vi er også mer slitne enn vi eller er, så vi må gi det lille ekstra hele tiden for å orke og være kreative nok. Det er også følging i bursdager og til og fra venner. Samtidig som man skal oppi dette prøve å oppdra barna sine til fornuftige mennesker. Og ikke minst prøve å ikke la det gå utover barna våre at vi studerer. Så det er krevende. Og man har alltid litt dårlig samvittighet.

Samboer: Det er ikke noe pluss for noe forhold at man begynner å studere samtidig. Man blir sliten, amper, nervøs og tiden blir veldig lite. Nå studerer vi jo og jobber siden av begge to. Noe som gjør at vi sammen har veldig lite tid. Om kveldene legger vi oss ofte tidlig, eller sovner på sofaen. Men vi prøver så godt vi kan å samarbeide, planlegge ukene og hjelpe hverandre med husarbeid og ungene. Men kjæreste tid blir det veldig lite av desverre. Men vi får bare fortsette å hjelpe hverandre så kommer vi oss gjennom dette. Studieårene går jo rimelig kjapt. Men vi blør nok absolutt bli flinkere til å prioritere å bruke tid sammen som kjærester. 

Jobb: Jeg jobber jo natt, har en stilling på nesten sekstiprosent, stort sett jobber jeg bare helgene mine, og ikke ukene dagene. Men denne uken jobbet jeg en natt fra mandag til tirsdag. Tirsdagen har jeg fri fra skolen, så det går bra. Sjefen min er veldig flink til å tilrettelegge for meg og prøver så godt hun kan å gi vekk vaktene mine når jeg har behov for dette. Og det er jeg veldig glad for.

Sosialtliv: Jeg er faktisk mer sosial nå enn jeg har vært på veldig mange år. Jeg er så heldig at jeg i sommer fikk raskt et veldig godt samhold med tre andre fantastiske jenter. Vi ler, samarbeider, diskuterer og tuller masse sammen. Og det er helt fantastisk. Det er veldig moro. Og jeg kjenner at når vi ikke har vært på skolen på noen dager så savner jeg nettopp den sosiale delen ekstra mye. Jeg er sikker på at dette er venninner jeg kan ha i mange mange år fremover. For vi er veldig forskjellige, samtidig veldig like og vi forstår hverandre og tar vare på hverandre. 
I tillegg er det mange fler muligheter som har åpnet seg med å pendle, jeg har jo mulighet til å ta en kaffe innimellom med verdens beste Martine, før jeg tar toget videre. 

 

#mamma #student #jobb #kombinasjon #barn #Evaluering

Det gir meg ikke noe

  • 18.11.2017, 05:06

Det er blitt ett lite opphold fra bloggen visstnok. Noen ganger så mister jeg bare all skriveglede. Finner ingen ord å skrive ned. Men jeg tenkte jeg skulle prøve å skrive noen ord til dere nå. For nå sitter jeg på nattevakt. Den første vakten denne helgen. Og siden jeg akkurat nå er begynt på de hardeste siste timene av vakten så kan jeg jo skrive litt til dere. 

Jeg har så lenge jeg kan husket gledet meg så enormt til jul. Jeg elsker egentlig desember og jul. Jeg har vært hun som har pleid å lage kalender til jentene i fra juli, og ofte var den helt ferdig allerede i oktober. I år får ikke jentene pakkekalender. Jeg har rett og slett ikke orket tanken. Hvert år begynner det ofte å klø i fingrene i november når den første julepynten kommer frem i butikkene og jeg kan nesten ikke vente med å finne frem min egen julepynt og pynte opp stuen. 
I år gruer jeg meg nesten. Jeg nesten gruer meg til å måtte hente frem eskene. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gleder meg over det i år. 
Samtidig så føler jeg at jeg må, at jeg må pynte litt for jentenes skyld. For jeg vil jo at julen skal være noe fint for dem. Jeg vil jo at de skal kjenne på det fantastiske følelsen av å legge seg den ene kvelden og stå opp dagen etter til julepyntet stue. Til røde julegardiner, til røde puter i sofaen og til stjerner i vinduene. 

Men det bare gir ikke mer-småk i år, og jeg kan ikke skjønne det. Jeg har alltid sett sånn frem til denne tiden av året. Jeg bare kjenner bare at tanken på jul ikke gir meg noe i år. Slik det alltid har gjort. Men for jentenes skyld skal de i år også få kalender, riktignok ikke en godt gjennomtenkt pakkekalender, men de får kalendere av fler andre slag som kan slå minst like godt ann tenker jeg. Men en magisk jul skal jeg nok skape på jentene selvom jeg ikke føler en eneste en liten god følelse rundt jul enda. 

#jul #stemning # desember #snartjul #mamma 

Break down

  • 28.10.2017, 02:27

Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har startet på ett blogginnlegg den siste tiden. For det er så mange ganger. Men jeg har rett og slett vært i en perioder der jeg ikke har klart å finne motivasjon til noen ting. Ingen motivasjon til å lese anatomi, eller skole lesing i det heletatt, ingen motivasjon til å tenke på vektnedgang, ingen motivasjon til å tenke på vasking og rydding, ingen motivasjon til å være sosial eller til å skrive. Jeg har rett og slett bare helt uten motivasjon til alt. Jeg har egentlig bare hatt mest lyst til å ligge i sengen under dyna hele tiden. Bare være der hele tiden. Ikke bry meg om noe eller noen.
Jeg har følt meg ensom, og jeg har følt meg helt unyttig, jeg har følt meg ubrukelig og jeg har følt at jeg ikke fikser noen ting. Det knakk meg nok skikkelig at jeg ikke bestod den anatomien og jeg har mistet nesten helt troen på meg selv etter det. Og det er ingen god følelse. I går kveld sjekket jeg hvor langt unna jeg egentlig var og bestå og det gjorde meg både sur, forbannet og enda mindre motivert. Jeg var faktisk bare ett eneste poeng unna og bestå. ETT POENG! Det er så irriterende at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal beskrive det engang. ETT POENG. 

I går snudde ting litt, jeg kjøpte meg ny kåpe. Noe jeg har ønsket meg veldig lenge men jeg har liksom ikke funnet den rette. Men i går fant jeg en jeg var skikkelig fornøyd med, jeg er jo ikke noe glad i å kjøpe meg klær. Har egentlig aldri vært en som kjøper mye klær til meg selv. Gjorde ikke det den gangen jeg var veldig slank og gjør det enda skjeldnere nå. Nå kjøper jeg som oftest bare klær når jeg er helt i beita og ikke har noe å ha på meg egentlig. Jeg synes det gjør helt vondt å handle til meg selv. Men samtidig så synes jeg det er så moro å ha på meg nye klær. Føle meg litt ny og fin. Det er også en veldig god følelse. 
Så jeg har faktisk kjøpt meg jakke og skjerf og vintersko. Så nå holder jeg meg forhåpentligvis varm mens jeg pendler i vinter.

Men over til i går, da var vi på middag på Sudøst i Oslo på middag. Det var alle oss som går Tre-termin sykepleien. Vi var bedt ut av fagforbundet som har kjempet frem denne veien for å bli sykepleier. De begynte å kjempe for dette for over tredve år siden. Men det er først nå de har fått det gjennom og da er det ekstra moro at jeg får være en del av den fantastiske gjengen vi er som får gå frem som "prøvekaniner".  Det vil nok dessverre ikke være mulig for andre å søke seg inn på denne måten på noen år enda. Da regjeringen ønsker at vi skal fullføre alle tre årene først også skal de bruke god til etter dette på å evaluere resultatet vårt. Det er dessverre veldig mange som er imot denne ordningen og mener det ikke er noen heldig ordning, de mener at helsefagarbeidere ikke er kompetente nok til å gå direkte inn på sykepleien. Selvom vi har både matte og norsk hele sommeren før skolestart. De som er mest i mot oss er faktisk skolen selv og sykepleierforbundet. Men vi har fagforbundet i ryggen og de ville gjøre litt stas på oss og spanderte derfor middag på oss og det er jo selvsagt veldig hyggelig da. Det var så herlig å se igjen mange etter at vi har hatt en periode med fri. Jeg hadde ikke trodd det men jeg har faktisk savnet skolen denne perioden med fri. 

Nå sitter jeg på nattevakt. Vakten har så langt vært ganske urolig, mange våkne og urolige pasienter. Jeg er så heldig med at min arbeidshelg falt på denne helgen. For i morgen natt skal jo klokken stilles en hel time tilbake på den tyngste tiden av natten. Det er jo alltid veldig gøy. Når klokka endelig blir tre, så vipps så skrus den tilbake igjen til to. Men kommer meg vel gjennom det også tenker jeg. Tenkte jeg skulle prøve å bruke nattetimene mine effektivt og lese litt anatomi så jeg består den til torsdag. føler et enormt press på meg for å klare den og ihvertfall når jeg vet hvor nære jeg faktisk var sist gang. 

Men nå skal jeg se om jeg får lest litt også skal jeg prøve å skrive litt om bursdagen til Mie som var forrige helg, og litt andre ting om ikke så lenge. Håper bare ikke jeg får helt skrivesperre slik jeg har hatt i en god stund. Håper alle der hjemme sover godt og får en fin helg.

 

#sykepleierstudent #fagforbundet #mamma #anatomi #demotivert #breakdown #tøfftid #nattevakt # helsefagarbeider 

10.oktober - Noe å glede seg over

  • 10.10.2017, 23:39

10.Oktober er verdens dagen for psykisk helse. Og i år er tema for denne dagen; Noe å glede seg over. Alle har jo en psykisk helse. Noen er psykisk syke, noe som kan være like ille som å være fysisk syk. Å ha psykiske smerter kan ødlegge en kropp like mye som å ha fysiske smerter. Derfor er det så flott at det finnes dager som setter fokus på den psykiske helsen vår også. For den trenger jo faktisk litt oppmerksomhet og ettertanke den også. 
Men ja, i år er tema som sagt ; Noe å glede seg over. Det er viktig at vi gleder oss over små ting i hverdagen og ikke bare fokuserer på de dårlige tingene eller ting vi gleder oss til eller ser frem til. Så jeg tenkte jeg skulle skrive noen punkter med ting jeg gleder meg over i dag:

Jeg gleder meg over ....

♥ At jeg har vært mamma til en frisk jente i hele 6 år i dag.

♥ At jeg har to friske barn.

♥ At jeg har tak over hode og mat i kjøleskapet

♥ At jeg har familie rundt meg og oss som bryr seg om oss

♥ At jeg har fått den fantastiske muligheten å studere for å bli sykepleier

♥ At jeg har blitt kjent med så enormt mange fine mennesker gjennom studiet mitt

♥ At jeg selv er frisk og har muligheten til å både jobbe og studere

♥ Jeg er glad for at barna mine kan legge seg mette, og rene i gode varme senger hver dag

Hva gleder du deg over i hverdagen?

En ny start

  • 07.10.2017, 03:25

På onsdag var jeg hos legen. Legetimen jeg skrev om her for lenge siden. Der jeg skulle ta opp mitt problem med overvekten. Det gikk bedre enn jeg hadde forventet. Men det var likevel vanskelig å starte samtalen. 
Jeg ønsket jo å bli henvist til overvektspoliklinikken her i Moss. Men legen min ville vi ført skulle begynne med noen prøver hvor vi skulle undersøke bland annet stoffskiftet. Han ga meg også en kost-plan som jeg skal forsøke å følge, så skal jeg komme til han hver tredje uke og veie meg. Dette for å motivere meg litt til å følge opp denne planen. For at jeg ikke skal lure meg selv ved å kunne "jukse" uten at noen andre merker det. For da straffer jeg jo bare meg selv. Men jeg følger meg veldig innstilt nå egentlig.

I dag var jeg tilbake hos legen, jeg har de siste dagene hatt veldig vondt i magen. Men forrige natt eskalerte det veldig. Jeg hadde så mageknipe at jeg ikke fikk sovet noen ting, lå hele natten og bare vred meg i smerte. Jeg fikk derfor en sykemelding denne helgen, selvom det ikke akkurat var målet, jeg ønsket jo bare å finne ut årsaken til at jeg har disse magesmertene. Jeg har jo tidligere hatt magesmerter over en periode hvor det viste seg at jeg hadde en tumor i magen på hele  ni ganger femten centimeter. Men nå kunne de ikke undersøke meg videre fordi jeg ikke har hatt vondt lenge nok. Alt annet funker som det skal. Så jeg ser ikke helt hvorfor man skal måtte vente så lenge hver gang. 

Ellers så har jeg bestemt meg for en ny start. Jeg skal gå inn for å bli mer strukturert. Jeg skal gi meg av meg selv på skolen og ved skolearbeid. Jeg skal legge fra meg det dårlige selvbilde, den følelsen av at jeg ikke er bra nok. følelsen av at jeg ikke kan være sosial fordi jeg ser ut som jeg gjør. Jeg skal ta opp igjen gamle vennskap, jeg skal bli mer sosial med venner. Jeg skal gi mer av meg selv. Jeg skal være stolt av meg selv. Og jeg skal tilbringe tid med mennesker som gir meg livsglede, som gir meg mer glede enn bekymringer og dårlige følelser. For det klarer jeg så innmari godt å gi meg selv. Så jeg trenger mennesker som gir meg positiv energi i hverdagen. 

I dag knuste jeg telefonen min skikkelig, så da blir jo også den mindre spennende å sitte med. Og det er kanskje bare bra, for da får jeg gjort mye annet fornuftig. Jeg ønsker rett og slett å bli en bedre utgave av meg selv. Hvor jeg skal konsentrere meg om å spise mer bra mat, hvor jeg skal bevege meg mer. Jeg skal jobbe mer for å nå drømmene mine. Jeg skal jobbe mer med skole. Og jeg skal bruke mer tid med barna mine uten en telefon i hånden. Og jeg håper jeg får opp kontakten med noen tidligere venninner så jeg kan bruke mer tid med venninner. 

Hvordan går det med dere?
Er det fremdeles noen lesere her?

Tatt grep

  • 13.09.2017, 21:57

Må bare begynne med å si tusen tusen takk for utrolig mange fine tilbakemeldinger på mitt forrige innlegg. Jeg har fått kommentarer, jeg har fått meldinger på facebook, kommentarer på facebook, meldinger på instragram, og kommentarer. Og jeg har fått muntlige tilbakemeldinger. Alle er gode, mange vil komme med råd, komme med hjelpende råd. Og det er så godt å se at andre bryr seg. 
Santidig er det utrolig trist at så mange kjenner seg igjen, for det er ikke positivt. Jeg har det ikke godt i min situasjon, så når noen andre også har det slik. Blir jeg veldig lei meg. Mange har sendt meg meldinger og fortalt om historiene sine.

Det er så vondt å høre hvor mange som skammer seg, over sin egen vekt, over sin egen kropp, over seg selv. Mange skriver at de unngår sosiale settingre, unngår å bli kjent med noen. Stenger seg mer inne, og mister mange venner. Der er jeg også. Jeg er alltid redd for at alle andre snakker bak ryggen min. Jeg tør aldri å ta initiativet, og hvis jeg gjør det, og det blir stille etterpå. Tenker jeg alltid at de ikke liker meg, eller ikke vil være sammen med meg. Jeg tror ikke det er så veldig mange av min venner som har skjønt hvor mye jeg sliter med meg selv. Men de har alle sammen trykket seg ganske langt unna. For det meste er jeg faktisk veldig ensom. Jeg kan gå en hel dag, en uke, en månede, uten at noen sender meg en melding, og lurer på hvordan det går med meg. Eller hva jeg gjør, eller ber meg med på noe. 
Jeg tør ikke ta opp kontakt med gamle venner, fordi jeg er så redd for at de bare skal tenke på hvordan jeg har forfalt, hvordan jeg ser ut. Vekten min. At de skal møte meg, for så å gå hjem til sine og si " Du skulle sett hvor mye Ronja har lagt på seg". Selvom det jeg kanskje trenger aller mest er venner som viser at de ser meg, bryr seg og inviterer meg ut. 



Dette er nok noe av de aller beste med å ha begynt på skole igjen. Jeg har allerede fått mange nye venner, venner som er blitt kjent med meg, slik jeg ser ut nå. Slik jeg er nå. Og de har godtatt meg slik jeg er nå. Jeg gleder meg til å se vennene mine på skolen. Jeg gleder meg til den sosiale delen ved det. Jeg gleder meg til latteren og samtalene. Det fyller liksom opp den sosialedelen i meg. Og det er godt. 

Igjen, jeg takker masse for alle tilbakemeldinger, også vil jeg bare fortelle at jeg fikk melding av ei jente som kjente seg veldig igjen i det jeg skrev, hun skrev at hun hadde snakket med sin fastlege og nå fått komme inn på overvekstpoliklinikken her i Moss. Så i går kveld, motet jeg meg opp og bestilte en legetime. Jeg kan nesten garantere at jeg kommer til å gråte som en lite unge før jeg får sagt noe som helst hos legen tenker jeg. Men jeg skal gjennomføre det. For jeg trenger hjelp for å kunne nå mål, for å endre livsstilen og komme inn i gode rutiner, jeg har tatt det største grepet jeg kan ta alene akkuratt nå. 

 

Kroppen min

  • 12.09.2017, 21:37

Dette innlegget har ligget lenge i arkivet mitt, men nå føler jeg for å dele det med dere. 

Dette er noe jeg ikke er spesielt komfertabel med å skrive. Men samtidig så er dette noe jeg tenker på hver eneste dag, dette er også noe som plager meg hver eneste dag. Det er ingen hemmelighet at jeg går under kategorien overvektig, jeg er kraftig overvektig også. For mange er det nok lett å tenke at det er min skyld og hvis jeg ikke liker å være overvektig, ja, så får jeg bare spise bedre og trene mer. Og ja, det er jo noe jeg absolutt burde. For det å være overvektig er noe noe gjør at jeg møter hindringer hver eneste dag, opptil fler ganger om dagen. Jeg kan ikke handler klær hvor som helst, jeg kan ikke sitte hvor som helst, jeg kan ikke engang kjøpe sko hvor jeg vil. Jeg er også vandt til å gå blikk. 
Jeg hater bilder av meg selv, jeg hater å se meg selv i speielet, jeg hater å kjøpe klær, hater å kle på meg. Jeg hater å aldri føle meg fin, aldri føle meg bra. Og alltid tenke nedlatende om meg selv. 

Før jeg ble gravid, var jeg da også veldig opptatt av kroppen min. Jeg var opptatt av at jeg alltid var for tjukk. Jeg var heller ikke da fornøyd. Jeg var veldig nøye på hva jeg spiste, jeg var også veldig opptatt av å bevege meg. I perioder klarte jeg ikke legge meg om kvelden hvis jeg ikke hadde vært ute å jogget en god runde før. For jeg elsket følelsen av å trene,dusje og legge meg. 
Så ble jeg gravid, gikk opp ca 12 kg gjennom hele graviditeten, 3 uker etter Mie ble født hadde jeg igjen ca 4-5 kg før jeg var tilbake der jeg hadde vørt før graviditeten. Jeg tenkte nok at det ville gå veldig fint å gå ned, så jeg innstilte meg på at i løpet av noen måneder ville jeg vøre tilbake på scratsh. 


Fra graviditeten med Mie


Men, sånn ble det ikke. Vi flyttet jo et par måneder før Mie ble født, tilværelsen som nybakt mamma, og innflytter i en liten bygd var ikke så lett. Dagene var lange og tunge. Vi bodde tett inntil en vei hvor de kjørte så fort at å gå turer der meg barnevogn var uaktuelt. Jeg ble altså sittende ganske mye inni i leiligheten vår alene. Joakim gikk på skole og for at vi skulle få det til å gå rundt økonomisk var han da også nødt til å jobbe mange kvelder i uken. 
Jeg satt da store deler av tiden alene i leiligheten vår, og så på tv eller bysset rundt på Mie. Når Mie skulle sove gikk jeg frem og tilbake i gårdsplassen og trillet vogna hennes. Det ble altså veldig lite bevegelse, lite trening, og jeg var enormt mye ensom, lei meg, nedfor og følte at ting var ekstremt tungt til tider. Jeg lengtet tilbake til Moss, jeg lengtet tilbake til et sosialt liv. Jeg lengtet etter friheten ved å kunne komme meg frem og tilbake. Jeg hadde jo ikke førerkort heller, og om jeg så hadde hatt det, så hadde vi uansett ikke på den tiden råd til å ha mer enn en bil heller, så jeg ville da også sitti mye alene. Nå tenker du sikker at jeg kunne tatt buss. Men bussen gikk forbi en gang tidlig om morgningen og en gagn på ettermiddagen. Det ville da vært slik at jeg måtte vært i sentrum absolutt hele dagen, noe som ofte er veldig slitsomt med en liten baby. 

Så, men jeg satt der, ble det mye film titting, og med film så er det ihvertfall slik for meg at jeg veldig ofte får lyst på noe godt. Jeg var jo da vandt med dette fra før av at jeg kunne spise omtrent hva jeg ville uten å legge særlig på meg. Jeg bare glemte den viktige delen med at når jeg tidligere hadde levd slik, så var jeg også i mye aktivitet hver eneste dag. Og den forskjellen er en ganske viktig del. Jeg levde tilslutt til utifra det at "Uansett hvor mørkt livet ser ut, er det alltid lys i kjøleskapet". Da jeg merket at jeg hadde lagt på meg, ble jeg enda mer care, og tenkte at "Jaja, nå er jeg jo uansett så tjukk". Midt oppi dette valgte jeg også å sette inn p-stav, et prevensjonsmiddel som settes inn i overarmen. Dette gjorde meg enormt hormonell og negative følelser ble ekstra store og jeg fikk i tillegg et enormt sug etter mat hele tiden. Jeg var enormt sulten, og mistet på en måte helt metthetsfølelsen. I tillegg blødde jeg så og si hver eneste dag det året jeg hadde den i armen. Og jeg ble jo da veldig slapp og sliten og trodde nok hele tiden at jeg trengte mat og energi. i løpet av elleve måneder hadde jeg plutselig gått opp over femti kilo. FEMTIKILO, det er så enormt mye. Vekten var plutselig tresifret, og jeg kjente at selvbilde mitt bare sank enda noen hakk under allerede ikke eksisterende. Det er så grusomt når man våkner opp og innser hvordan man har latt seg selv ødelegge kroppen sin. Det er helt grusomt. 


Bilder fra sommeren før jeg ble gravid

Da vi endelig flyttet tilbake til Moss, husker jeg at min første plan var at jeg skulle begynne å trene, og jeg meldt meg inn på et senter, og var der veldig aktivt i ca to måneder, vekten gikk ned og det føltes veldig bra. Så begynte den harde hverdagen, Mie hadde ikke barnehageplass, og jeg og Joakim jobbet omvendt av hverandre hver eneste dag, møtte hverandre i døra. Det var slik hverdagen gikk opp. Så trening ble det ikke mye tid til. 
Jeg har prøvd utallige shakekurer, jeg har prøvd hjemme trening, jeg har prøvd kostplan, men tiden har ikke vært riktig, og jeg tror jeg bare har hatet alt med min egen kropp så lenge at jeg ikke helt har klart å forholde meg helt til den på et vis. Det er så enormt vondt å ha det slik. 
Det værste jeg kan tenke meg er faktisk å gå i klesbutikker sammen med noen, fordi jeg faktisk ikke passer klar i normale avdelinger, jeg må ofte inn på avdelinger med ekstra store klær. Klær i størrelse elefant ofte. Klær som ofte ikke er gelt I stilen til ei på 24 år. Jeg kjøper bare klær når jeg ikke har noe å ha på meg, når klærne jeg har er så slitte at jeg bare må ha for å ha noe å ha på meg. 

Før jeg selv ble overvektig, tenkte jeg faktisk veldig ofte stygt om andre overvektige. Jeg trøster meg med at jeg den gangen var veldig ung og uviten. Den gangen elsket jeg å trene, og jo lavere vekta ble jo mer motivert ble jeg. Jeg kunne jo ikke bli tynn nok. Nå ønsker jeg meg bare en kropp jeg kan føle meg vel i en, en kropp som passer klær på vanlige butikker. Jeg har faktisk i mange år nå ønsket bare håpet at jeg en dag skal våkne og innse at det hele er et mareritt og at jeg ikke er så stor som jeg faktisk er. Men nå har jeg innsett at jeg aldri kommer til å våkne og være slank. Jeg må faktisk jobbe for det selv, jeg må jobbe beinhardt for det også. Jeg må melde meg inn på et senter igjen, et med barnepass, jeg må bruke tiden mellom studier og jobb til å trene, før skolen og etter skolen. Planlegge ukene. Dra meg selv over dørstokken og faktisk gjøre noe. Jeg kan ikke lenger se meg i speilet og gråte, se meg i speilet og hate meg selv. Jeg må gjøre noe, og det må jeg gjøre selv.

Jeg er ferdig med å finne unnskyldninger for å ikke bli med på ting, unnskyldninger for å ikke møte nye mennesker, for jeg elsker jo å være sosial, eller jeg pleide å elske det. Men nå er jeg alltid redd for å møte nye folk, jeg er så redd for hva de tenker om meg, hva sier om meg bak min rygg, jeg er ferdig med å stenge meg inne fordi jeg skammer meg over kroppen min. Jeg er ferdig med at vekten min skal ødelegge meg. Nå vil jeg begynne å leve et godt liv, et liv hvor jeg er en aktiv, frisk og glad mamma, som orker å sykle turer med barna mine i helgene, en mamma som orker å løpe om kamp, en mamma som går foran som et sundt og godt forbilde. Dit skal jeg. Og denne gangen er jeg så enormt bestemt på at det ikke bare skal bli med ordene, men også med handling. 


Bilder fra si siste månedene, og ja, når jeg tar bilder enten i en vinkel og ikke tar med hele annsiktet mitt, eller ovenifra, så føler jeg ikke at jeg selv ser sååå stor ut. Men noe helt kropssbilde, det hadde jeg ingen av, verken på kamera eller noe annet sted.

 

Er dette nytt for deg?

  • 26.06.2017, 04:12

Jeg er ekstremt redd for høyder. Jeg har så høydeskrekk at om noe blir for høyt mister jeg omtrent følighet i bena. Det er som om alle musklene mine svikter på en og samme tid, at bena gir opp og ikke klarer å bære meg mer. Jeg kan også prestere å gråte om jeg synes det blir for høyt. Da jeg var liten kunne jeg ikke stå på en stol engang og se ned uten å føle denne skrekken. 

Jeg er mørkeredd. Jada, det også. Og det værste er jo at dette ble jeg egentlig først i ganske høy alder. Jeg tror faktisk ikke jeg ble skikkelig mørkeredd før etter at Mie ble født jeg. Jeg trodde man ble tøffere når man fikk barn. Men veldig mange av mine skrekker og forbier har nærmest doblet seg etter at jeg ble mamma. Før kunne jeg løpe ut om kvelden klokka elleve, bare fordi det var deilig. Nå tør jeg nesten ikke gå til søpla engang i mørket. 

Jeg elsker netthandel. Ja, jeg elsker virkelig netthandel, jeg er så svak for det. Noe av det beste jeg vet er å gå inn i en nettbutikk, legge alt jeg ønsker meg i handlekurven. Grøsse av totalsummen og krysse siden ut. Høres sikkert ganske rart ut. Men det er så moro. Også elsker jeg å få pakker i posten. Før jeg handler noe så sjekker jeg ofte rundt på masse nettbutikker, googler rabattkoder, googler prisforskjeller osv. Livredd for å betale mer for noe enn jeg må. 

Jeg har ekstremt dårlig selvbilde. Dette har jeg faktisk slitt med så lenge jeg kan huske. Jeg har aldri vært skikkelig fornøyd med meg selv noengang. Og med årene har det bare blitt dårligere og dårligere. Selvbilde mitt nå i dag er så lavt at jeg omtrent aldri ser meg i et speil. Jeg handler omtrent aldri klær, fordi jeg blir så  sykt lei meg når jeg ser på størrelsen. Jeg vil så gjerne gjøre noe med det, men det er så vanskelig.



Jeg føler meg veldig ofte ensom. Før var jeg en jente som hadde flusst av venner, jeg var aldri alene. Våknet ofte opp fler meldinger på telefon. Nå føler jeg meg veldig ofte ensom. Mye av grunnen er også at jeg ikke tør å binde så sterke vennskap, jeg føler alltid at jeg gjør noe galt. Jeg er så redd for å bli skuffet. Men i perioder tenker jeg veldig ofte på det, sånn som når litt store ting skjer. Det var aldri noen som arrangerte baby-shower for meg, jeg feirer heller aldri bursdagen min, for jeg vet ikke hvem jeg skal be. Dette er nok mye min feil også. 

Jeg har hatt sammen bestevenn i over 20 år. Martine, min bestevenn gjennom alle tider. Gud så mye gøy vi har gjort. Aldri vil noen kunne ta plassen til Martine. Hun er og blir min one and only bestevenn noensinne. selvom vi bor langt ifra hverandre, og selvom vi ikke snakker eller er sammen så ofte som før. Så føler jeg det alltid så naturlig når vi er sammen, jeg føler alltid at vi kan snakke som om vi fremdeles så hverandre hver dag. 

Jeg er avhengig av musikk. Jeg føler meg naken uten øreproppene mine i lomma. så fort jeg er alene, eller så fort jeg gjør noe speislet må jeg høre på musikk. Jeg klarer nesten ikke sitte rolig på bussen eller toget uten musikk på ørene. Musikk kan få meg i alle mulige humør. Jeg kan bli enormt trist, og dyrke det med musikk. Andre ganger kan det komme på en sang og jeg kjenner at jeg virkelig kvikner til 

Jeg er en gråter.  Jeg gråter faktisk veldig mye. Man skulle kanskje ikke tro det, men jeg gråter veldig lett. Jeg gråter når jeg er lei meg selvsagt, eller så gråter jeg når jeg er glad, jeg gråter når jeg blir rørt, og jeg gråter når jeg blir sint. Innimellom kan jeg faktisk bare få et behov for å gråte. Hvor jeg bare må gråte litt. 
Jeg kan også høre på musikk, og plutslig kommer det masse minner til en sang og jeg må gråte litt.

Hvordan går det med Ronja?

  • 24.08.2014, 22:47

Hallo.

Det er sikkert mange som lurer på hva jeg gjør om dagen og hvordan det går. Jeg har som sagt fullført lærlingtiden og venter nå egneltig bare på gyldig anisinitet. Jeg har fått to tilkallingsvikarjobber, og venter egentlig veldig spent på svar fra et sykehjem som blir privat om en stund. Det er det som er den absolutte drømme arbeidspalassen. Fordi det er så veldig nærme her vi bor og det er redd siden av barnehagen til Mie. Men jeg får vente og se. Jeg er veldig fornøyd på de to stedene jeg har fått jobb også. Det ene stedet har jeg mine første vakter til onsdag. Gleder meg veldig til det.

Jeg synes det var veldig deilig å være ferdig som lærling, men gud og rart det er. Jeg sitter egentlig bare å venter på at jeg skal på jobb igjen. For Der jeg var sist var liksom jobben min nå også skal jeg ikke tilbake det føles rart. Savner veldig mange av de jeg har jobbet sammen med også. Jeg får bare få meg den lappen og komme meg tilbake igjen tenker jeg. 

Ellers går det bra. Jeg er faktisk veldig stolt av meg selv som har klart et fagbrev til tross for avbrytelsen med å få et barn. Men jeg er super fornøyd. Jeg har det veldig bra om dagen egentlig. Og jeg kjenner at jeg begynner og få motivasjonen tilbake til å få trent og gå ned i vekt igjen. 



Hvordan går det med dere lesere da?

#mammablogg #ungmor #meg 


 

Nyttårsforsetter 2014

  • 01.01.2014, 15:07

Da er det blitt et nytt år og de fleste har vel satt seg nyttårsforsetter. Hvor ofte de blir fultg vet jeg ikke. Men det er jo artig å kunne gå tilbake den siste dagen i året og se om man klarte å fullføre noen av forsettene. Jeg tenke ihvertfall jeg skulle skrive ned mine nyttårsforsetter.



Hva er dine forsetter?


 #mamma #mammablogg #ungmor #nyttår #2014 #forsetter

INNBRUDD MARERITT

  • 12.11.2013, 21:23

God kveld.

I går kveld ble jeg pluttselig svimmer og fikk skikkelig vondt i hode. Jeg måtte legge meg litt mens Joakim og Mie var på trening. I dag våknet jeg med den samme hodepinen og etter at Mie og Joakim hadde dratt ut dørene til jobb og barnehagen, sovnet jeg heldigvis igjen. Så våknet jeg fler ganger men sovnet igjen så kjente jeg at jeg hadde feber, kald og varm om hverandre. Da jeg sovnet etter det drømte jeg noe utrolig ekkelt. Et type febermareritt vil jeg nok si. Det er ikke ofte jeg har det men det var ekkelt. Marerittet handlet om at jeg våknet men klarte ikke komme meg opp av sengen og jeg klarte ikke å se klart og åpneøynene skkikkelig. Samtidig var det noen som drev å brøt seg inn hos meg. Jeg var så fortvilet, Jeg hadde innbrudd og jeg klarte ikke å håndtere telefonen min så´jeg fikk ringt noen. Det var så´ekkelt. Heldigvis våknet jeg og innså at alt bare var et mareritt.

Nå i ettermiddag er formen blitt litt bedre heldigvis. Og det er godt. Så i morgen er det tilbake på jobb igjen.




 Har du noengang mareritt når du har feber?
Hva er ditt værste mareritt?

#mareritt #innbrudd #mammablogg #ungmor #feber  

DÅRLIG SELVBILDE

  • 08.11.2013, 13:52

Så langt tilbake i tid har jeg nok alltid hatt et veldig dårlig selvbilde, og jeg har det enda. Jeg har aldri troen på meg selv og er veldig redd for å bli sett på.
Jeg har hele skoletiden min blitt kaldt "underyter" av lærerne. Jeg kunne så mye mer enn jeg viste, men jeg viste det ikke fordi jeg ikke trodde det var bra nok uansett.
jeg har alltid synes at jeg er for feit og jeg har alltid funnet feil ved utseende mitt. Nå er nok selvbilde mitt dårligere enn noen gang. Jeg gikk opp veldig mye det året jeg valgte å ha p-stav. Og det er veldig vondt. Jeg er nesten ikke med på et eneste bilde sammen med Mie fordi jeg synes jeg ser helt grusom ut. Det er også fler her inne som har lurt på om jeg ikke kan legge ut fler bilder av meg selv. Men det er ikke spesielt mange bilder å finne av meg, fordi jeg rett og slett skyr kamera. Jeg vil nok si at jeg veier nesten førti kilo mer enn jeg kunne tenke meg. Men jeg går veldig skjeldent på treningsenter fordi jeg synes det er ekkelt, jeg føler at folk glor på meg og at folk ser ned på meg. At de tenker stygge tanker om meg osv. Derfor er jeg lite aktiv på slike steder. 


Når jeg ser tilbake på´bilder av meg selv nå, så ser jeg jo at jeg var langt i fra så feit som jeg trodde..

Jeg har hatt en veldig fin oppvekst, fått høre av alle rundt meg både at jeg er pen, vakker, søt osv og at jeg er flink. Så det er ikke mangel på det å høre fine ting som har ødelagt meg. Jeg vet bare ikke hva det er. Jeg føler bare alltid at jeg gjør noe feil eller ikke mestrer ting.
Som da jeg skulle bli mamma, jeg husker at min størte bekymring var at jeg som ikke får til noenting skulle klare å være mamma. Skulle jeg klare og oppdra et barn på riktig måte skulle jeg klare å bo uten foreldrene mine sammen med et barn. Fler ganger lent jeg meg på det at jeg ihvertfall har Joakim til å hjelpe meg. Nå i dag ser jeg jo at det å være mamma er noe jeg faktisk klarer og er stolt over det. Jeg føler jeg har gjort en perfekt jobb med å skape noe så fint som Mie.


Helt fersk mamma.

Da jeg var yngre synes jeg alltid at alle vennene mine var både penere og tynnere. Jeg synes de fleste var flinkere meg i alle fag. Jeg synes egentlig at alle andre var mer vellykket enn meg selv. Selvom det var en periode jeg tok utrolig mange bilder av meg selv kunne jeg ta oppmot hundre bilder før jeg plukket ut et jeg var greit fornøyd med. 
Jeg husker jeg tenkte fler ganger da jeg var yngre at jeg sikkert aldri kom til å få meg kjæreste, at jeg aldri kom til å finne noen å delelivet med, fordi sikkert ingen ville dele det med meg. Jeg tenkte at jeg kommer nok aldri til å få barn.
Men da jeg ble kjent med Joakim bygget selvtilliten min seg veldig en periode. Han sa masse pene ting til meg, skrøt av meg og sa han var forelsket i meg. Jeg trodde nesten ikke det var sant. At en gutt virkelig kunne mene dette.

Nå som jeg er blitt mamma er selvbilde mitt både blitt veldig bra på noen områder. Mens på andre er det fremdeles veldig dårlig. Jeg har som nevnt over her lagt på meg veldig mye først etter at Mie ble født og jeg virkelig skjems over kroppen min, jeg føler alltid at folk hiver blikk etter meg og jeg synes det er grusomt å møte igjen tidligere venner fordi jeg synes det er flaut. Jeg blir uvel av å prøve klær fordi det aldri er noe som sitter fint. Men jeg har ingen tro på at jeg skal klare å endre det fordi selvbilde er så drålig. Heldigvis har jeg klart å overbevise meg selv om at jeg må gjøre noe for å trives med meg selv.
Det er heller ikke så veldig godt for forbildet at jeg faktisk bare har to venninner igjen etter jeg ble mamma, de jobber jo fullt begge to så det er ikke så ofte jeg ser de desverre. Innimellom ønsker jeg meg alene tid med venninner, men har ikke så mange av de. 


Min beste venn gjennom hele livet. Martine!


Evelyn, min andre veldig gode venninne.

Jeg er også veldig usikker på jobben og jeg er alltid redd for å gjøre noe feil og at kollegaer skal bli sinte på meg. Jeg spør alltid hundre ganger før jeg gjør noe. Og når jeg skal jobbe selvstendig blir jeg så nervøs, er redd de skal himle med øynene over hva jeg gjør osv. Det er en grusom følelse og jeg skulle så gjerne vært mye tøffere når det gjelder det. Heldigvis sier jeg ifra når jeg synes noen av mine nærmeste blir behandlet urettferdig eller meg selv. 

Når det dårlige selvbilde tar helt overhånd må jeg se på Mie eller bilder av hun og gjenta for meg selv fler ganger at JEG har vært en stor del av å skape det perfekte vesne, JEG har klart å være frem og føde et barn, som er friskt og lykkelig, hun er høffelig og hun er snill. Jeg må også tenke at JEG har fått verdens fineste samboer som hver eneste dag forteller meg at han elsker meg, og som hver eneste kveld legger seg inntil meg i senga.


Joakim.
 

Jeg håper virkelig ikke Mie arver mitt ekstremt dårlige selvbilde. Det unner jeg virkelig ingen.

Hvordan er ditt selvbilde?

#mammablogg #rettfrahjertet #selvbilde 

Om meg

Ronja Åsen

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no