Ronja Åsen

- Mamma.Student.Samboer.Interiør -

10.oktober - Noe å glede seg over

  • 10.10.2017, 23:39

10.Oktober er verdens dagen for psykisk helse. Og i år er tema for denne dagen; Noe å glede seg over. Alle har jo en psykisk helse. Noen er psykisk syke, noe som kan være like ille som å være fysisk syk. Å ha psykiske smerter kan ødlegge en kropp like mye som å ha fysiske smerter. Derfor er det så flott at det finnes dager som setter fokus på den psykiske helsen vår også. For den trenger jo faktisk litt oppmerksomhet og ettertanke den også. 
Men ja, i år er tema som sagt ; Noe å glede seg over. Det er viktig at vi gleder oss over små ting i hverdagen og ikke bare fokuserer på de dårlige tingene eller ting vi gleder oss til eller ser frem til. Så jeg tenkte jeg skulle skrive noen punkter med ting jeg gleder meg over i dag:

Jeg gleder meg over ....

♥ At jeg har vært mamma til en frisk jente i hele 6 år i dag.

♥ At jeg har to friske barn.

♥ At jeg har tak over hode og mat i kjøleskapet

♥ At jeg har familie rundt meg og oss som bryr seg om oss

♥ At jeg har fått den fantastiske muligheten å studere for å bli sykepleier

♥ At jeg har blitt kjent med så enormt mange fine mennesker gjennom studiet mitt

♥ At jeg selv er frisk og har muligheten til å både jobbe og studere

♥ Jeg er glad for at barna mine kan legge seg mette, og rene i gode varme senger hver dag

Hva gleder du deg over i hverdagen?

En ny start

  • 07.10.2017, 03:25

På onsdag var jeg hos legen. Legetimen jeg skrev om her for lenge siden. Der jeg skulle ta opp mitt problem med overvekten. Det gikk bedre enn jeg hadde forventet. Men det var likevel vanskelig å starte samtalen. 
Jeg ønsket jo å bli henvist til overvektspoliklinikken her i Moss. Men legen min ville vi ført skulle begynne med noen prøver hvor vi skulle undersøke bland annet stoffskiftet. Han ga meg også en kost-plan som jeg skal forsøke å følge, så skal jeg komme til han hver tredje uke og veie meg. Dette for å motivere meg litt til å følge opp denne planen. For at jeg ikke skal lure meg selv ved å kunne "jukse" uten at noen andre merker det. For da straffer jeg jo bare meg selv. Men jeg følger meg veldig innstilt nå egentlig.

I dag var jeg tilbake hos legen, jeg har de siste dagene hatt veldig vondt i magen. Men forrige natt eskalerte det veldig. Jeg hadde så mageknipe at jeg ikke fikk sovet noen ting, lå hele natten og bare vred meg i smerte. Jeg fikk derfor en sykemelding denne helgen, selvom det ikke akkurat var målet, jeg ønsket jo bare å finne ut årsaken til at jeg har disse magesmertene. Jeg har jo tidligere hatt magesmerter over en periode hvor det viste seg at jeg hadde en tumor i magen på hele  ni ganger femten centimeter. Men nå kunne de ikke undersøke meg videre fordi jeg ikke har hatt vondt lenge nok. Alt annet funker som det skal. Så jeg ser ikke helt hvorfor man skal måtte vente så lenge hver gang. 

Ellers så har jeg bestemt meg for en ny start. Jeg skal gå inn for å bli mer strukturert. Jeg skal gi meg av meg selv på skolen og ved skolearbeid. Jeg skal legge fra meg det dårlige selvbilde, den følelsen av at jeg ikke er bra nok. følelsen av at jeg ikke kan være sosial fordi jeg ser ut som jeg gjør. Jeg skal ta opp igjen gamle vennskap, jeg skal bli mer sosial med venner. Jeg skal gi mer av meg selv. Jeg skal være stolt av meg selv. Og jeg skal tilbringe tid med mennesker som gir meg livsglede, som gir meg mer glede enn bekymringer og dårlige følelser. For det klarer jeg så innmari godt å gi meg selv. Så jeg trenger mennesker som gir meg positiv energi i hverdagen. 

I dag knuste jeg telefonen min skikkelig, så da blir jo også den mindre spennende å sitte med. Og det er kanskje bare bra, for da får jeg gjort mye annet fornuftig. Jeg ønsker rett og slett å bli en bedre utgave av meg selv. Hvor jeg skal konsentrere meg om å spise mer bra mat, hvor jeg skal bevege meg mer. Jeg skal jobbe mer for å nå drømmene mine. Jeg skal jobbe mer med skole. Og jeg skal bruke mer tid med barna mine uten en telefon i hånden. Og jeg håper jeg får opp kontakten med noen tidligere venninner så jeg kan bruke mer tid med venninner. 

Hvordan går det med dere?
Er det fremdeles noen lesere her?

Tatt grep

  • 13.09.2017, 21:57

Må bare begynne med å si tusen tusen takk for utrolig mange fine tilbakemeldinger på mitt forrige innlegg. Jeg har fått kommentarer, jeg har fått meldinger på facebook, kommentarer på facebook, meldinger på instragram, og kommentarer. Og jeg har fått muntlige tilbakemeldinger. Alle er gode, mange vil komme med råd, komme med hjelpende råd. Og det er så godt å se at andre bryr seg. 
Santidig er det utrolig trist at så mange kjenner seg igjen, for det er ikke positivt. Jeg har det ikke godt i min situasjon, så når noen andre også har det slik. Blir jeg veldig lei meg. Mange har sendt meg meldinger og fortalt om historiene sine.

Det er så vondt å høre hvor mange som skammer seg, over sin egen vekt, over sin egen kropp, over seg selv. Mange skriver at de unngår sosiale settingre, unngår å bli kjent med noen. Stenger seg mer inne, og mister mange venner. Der er jeg også. Jeg er alltid redd for at alle andre snakker bak ryggen min. Jeg tør aldri å ta initiativet, og hvis jeg gjør det, og det blir stille etterpå. Tenker jeg alltid at de ikke liker meg, eller ikke vil være sammen med meg. Jeg tror ikke det er så veldig mange av min venner som har skjønt hvor mye jeg sliter med meg selv. Men de har alle sammen trykket seg ganske langt unna. For det meste er jeg faktisk veldig ensom. Jeg kan gå en hel dag, en uke, en månede, uten at noen sender meg en melding, og lurer på hvordan det går med meg. Eller hva jeg gjør, eller ber meg med på noe. 
Jeg tør ikke ta opp kontakt med gamle venner, fordi jeg er så redd for at de bare skal tenke på hvordan jeg har forfalt, hvordan jeg ser ut. Vekten min. At de skal møte meg, for så å gå hjem til sine og si " Du skulle sett hvor mye Ronja har lagt på seg". Selvom det jeg kanskje trenger aller mest er venner som viser at de ser meg, bryr seg og inviterer meg ut. 



Dette er nok noe av de aller beste med å ha begynt på skole igjen. Jeg har allerede fått mange nye venner, venner som er blitt kjent med meg, slik jeg ser ut nå. Slik jeg er nå. Og de har godtatt meg slik jeg er nå. Jeg gleder meg til å se vennene mine på skolen. Jeg gleder meg til den sosiale delen ved det. Jeg gleder meg til latteren og samtalene. Det fyller liksom opp den sosialedelen i meg. Og det er godt. 

Igjen, jeg takker masse for alle tilbakemeldinger, også vil jeg bare fortelle at jeg fikk melding av ei jente som kjente seg veldig igjen i det jeg skrev, hun skrev at hun hadde snakket med sin fastlege og nå fått komme inn på overvekstpoliklinikken her i Moss. Så i går kveld, motet jeg meg opp og bestilte en legetime. Jeg kan nesten garantere at jeg kommer til å gråte som en lite unge før jeg får sagt noe som helst hos legen tenker jeg. Men jeg skal gjennomføre det. For jeg trenger hjelp for å kunne nå mål, for å endre livsstilen og komme inn i gode rutiner, jeg har tatt det største grepet jeg kan ta alene akkuratt nå. 

 

Kroppen min

  • 12.09.2017, 21:37

Dette innlegget har ligget lenge i arkivet mitt, men nå føler jeg for å dele det med dere. 

Dette er noe jeg ikke er spesielt komfertabel med å skrive. Men samtidig så er dette noe jeg tenker på hver eneste dag, dette er også noe som plager meg hver eneste dag. Det er ingen hemmelighet at jeg går under kategorien overvektig, jeg er kraftig overvektig også. For mange er det nok lett å tenke at det er min skyld og hvis jeg ikke liker å være overvektig, ja, så får jeg bare spise bedre og trene mer. Og ja, det er jo noe jeg absolutt burde. For det å være overvektig er noe noe gjør at jeg møter hindringer hver eneste dag, opptil fler ganger om dagen. Jeg kan ikke handler klær hvor som helst, jeg kan ikke sitte hvor som helst, jeg kan ikke engang kjøpe sko hvor jeg vil. Jeg er også vandt til å gå blikk. 
Jeg hater bilder av meg selv, jeg hater å se meg selv i speielet, jeg hater å kjøpe klær, hater å kle på meg. Jeg hater å aldri føle meg fin, aldri føle meg bra. Og alltid tenke nedlatende om meg selv. 

Før jeg ble gravid, var jeg da også veldig opptatt av kroppen min. Jeg var opptatt av at jeg alltid var for tjukk. Jeg var heller ikke da fornøyd. Jeg var veldig nøye på hva jeg spiste, jeg var også veldig opptatt av å bevege meg. I perioder klarte jeg ikke legge meg om kvelden hvis jeg ikke hadde vært ute å jogget en god runde før. For jeg elsket følelsen av å trene,dusje og legge meg. 
Så ble jeg gravid, gikk opp ca 12 kg gjennom hele graviditeten, 3 uker etter Mie ble født hadde jeg igjen ca 4-5 kg før jeg var tilbake der jeg hadde vørt før graviditeten. Jeg tenkte nok at det ville gå veldig fint å gå ned, så jeg innstilte meg på at i løpet av noen måneder ville jeg vøre tilbake på scratsh. 


Fra graviditeten med Mie


Men, sånn ble det ikke. Vi flyttet jo et par måneder før Mie ble født, tilværelsen som nybakt mamma, og innflytter i en liten bygd var ikke så lett. Dagene var lange og tunge. Vi bodde tett inntil en vei hvor de kjørte så fort at å gå turer der meg barnevogn var uaktuelt. Jeg ble altså sittende ganske mye inni i leiligheten vår alene. Joakim gikk på skole og for at vi skulle få det til å gå rundt økonomisk var han da også nødt til å jobbe mange kvelder i uken. 
Jeg satt da store deler av tiden alene i leiligheten vår, og så på tv eller bysset rundt på Mie. Når Mie skulle sove gikk jeg frem og tilbake i gårdsplassen og trillet vogna hennes. Det ble altså veldig lite bevegelse, lite trening, og jeg var enormt mye ensom, lei meg, nedfor og følte at ting var ekstremt tungt til tider. Jeg lengtet tilbake til Moss, jeg lengtet tilbake til et sosialt liv. Jeg lengtet etter friheten ved å kunne komme meg frem og tilbake. Jeg hadde jo ikke førerkort heller, og om jeg så hadde hatt det, så hadde vi uansett ikke på den tiden råd til å ha mer enn en bil heller, så jeg ville da også sitti mye alene. Nå tenker du sikker at jeg kunne tatt buss. Men bussen gikk forbi en gang tidlig om morgningen og en gagn på ettermiddagen. Det ville da vært slik at jeg måtte vært i sentrum absolutt hele dagen, noe som ofte er veldig slitsomt med en liten baby. 

Så, men jeg satt der, ble det mye film titting, og med film så er det ihvertfall slik for meg at jeg veldig ofte får lyst på noe godt. Jeg var jo da vandt med dette fra før av at jeg kunne spise omtrent hva jeg ville uten å legge særlig på meg. Jeg bare glemte den viktige delen med at når jeg tidligere hadde levd slik, så var jeg også i mye aktivitet hver eneste dag. Og den forskjellen er en ganske viktig del. Jeg levde tilslutt til utifra det at "Uansett hvor mørkt livet ser ut, er det alltid lys i kjøleskapet". Da jeg merket at jeg hadde lagt på meg, ble jeg enda mer care, og tenkte at "Jaja, nå er jeg jo uansett så tjukk". Midt oppi dette valgte jeg også å sette inn p-stav, et prevensjonsmiddel som settes inn i overarmen. Dette gjorde meg enormt hormonell og negative følelser ble ekstra store og jeg fikk i tillegg et enormt sug etter mat hele tiden. Jeg var enormt sulten, og mistet på en måte helt metthetsfølelsen. I tillegg blødde jeg så og si hver eneste dag det året jeg hadde den i armen. Og jeg ble jo da veldig slapp og sliten og trodde nok hele tiden at jeg trengte mat og energi. i løpet av elleve måneder hadde jeg plutselig gått opp over femti kilo. FEMTIKILO, det er så enormt mye. Vekten var plutselig tresifret, og jeg kjente at selvbilde mitt bare sank enda noen hakk under allerede ikke eksisterende. Det er så grusomt når man våkner opp og innser hvordan man har latt seg selv ødelegge kroppen sin. Det er helt grusomt. 


Bilder fra sommeren før jeg ble gravid

Da vi endelig flyttet tilbake til Moss, husker jeg at min første plan var at jeg skulle begynne å trene, og jeg meldt meg inn på et senter, og var der veldig aktivt i ca to måneder, vekten gikk ned og det føltes veldig bra. Så begynte den harde hverdagen, Mie hadde ikke barnehageplass, og jeg og Joakim jobbet omvendt av hverandre hver eneste dag, møtte hverandre i døra. Det var slik hverdagen gikk opp. Så trening ble det ikke mye tid til. 
Jeg har prøvd utallige shakekurer, jeg har prøvd hjemme trening, jeg har prøvd kostplan, men tiden har ikke vært riktig, og jeg tror jeg bare har hatet alt med min egen kropp så lenge at jeg ikke helt har klart å forholde meg helt til den på et vis. Det er så enormt vondt å ha det slik. 
Det værste jeg kan tenke meg er faktisk å gå i klesbutikker sammen med noen, fordi jeg faktisk ikke passer klar i normale avdelinger, jeg må ofte inn på avdelinger med ekstra store klær. Klær i størrelse elefant ofte. Klær som ofte ikke er gelt I stilen til ei på 24 år. Jeg kjøper bare klær når jeg ikke har noe å ha på meg, når klærne jeg har er så slitte at jeg bare må ha for å ha noe å ha på meg. 

Før jeg selv ble overvektig, tenkte jeg faktisk veldig ofte stygt om andre overvektige. Jeg trøster meg med at jeg den gangen var veldig ung og uviten. Den gangen elsket jeg å trene, og jo lavere vekta ble jo mer motivert ble jeg. Jeg kunne jo ikke bli tynn nok. Nå ønsker jeg meg bare en kropp jeg kan føle meg vel i en, en kropp som passer klær på vanlige butikker. Jeg har faktisk i mange år nå ønsket bare håpet at jeg en dag skal våkne og innse at det hele er et mareritt og at jeg ikke er så stor som jeg faktisk er. Men nå har jeg innsett at jeg aldri kommer til å våkne og være slank. Jeg må faktisk jobbe for det selv, jeg må jobbe beinhardt for det også. Jeg må melde meg inn på et senter igjen, et med barnepass, jeg må bruke tiden mellom studier og jobb til å trene, før skolen og etter skolen. Planlegge ukene. Dra meg selv over dørstokken og faktisk gjøre noe. Jeg kan ikke lenger se meg i speilet og gråte, se meg i speilet og hate meg selv. Jeg må gjøre noe, og det må jeg gjøre selv.

Jeg er ferdig med å finne unnskyldninger for å ikke bli med på ting, unnskyldninger for å ikke møte nye mennesker, for jeg elsker jo å være sosial, eller jeg pleide å elske det. Men nå er jeg alltid redd for å møte nye folk, jeg er så redd for hva de tenker om meg, hva sier om meg bak min rygg, jeg er ferdig med å stenge meg inne fordi jeg skammer meg over kroppen min. Jeg er ferdig med at vekten min skal ødelegge meg. Nå vil jeg begynne å leve et godt liv, et liv hvor jeg er en aktiv, frisk og glad mamma, som orker å sykle turer med barna mine i helgene, en mamma som orker å løpe om kamp, en mamma som går foran som et sundt og godt forbilde. Dit skal jeg. Og denne gangen er jeg så enormt bestemt på at det ikke bare skal bli med ordene, men også med handling. 


Bilder fra si siste månedene, og ja, når jeg tar bilder enten i en vinkel og ikke tar med hele annsiktet mitt, eller ovenifra, så føler jeg ikke at jeg selv ser sååå stor ut. Men noe helt kropssbilde, det hadde jeg ingen av, verken på kamera eller noe annet sted.

 

Er dette nytt for deg?

  • 26.06.2017, 04:12

Jeg er ekstremt redd for høyder. Jeg har så høydeskrekk at om noe blir for høyt mister jeg omtrent følighet i bena. Det er som om alle musklene mine svikter på en og samme tid, at bena gir opp og ikke klarer å bære meg mer. Jeg kan også prestere å gråte om jeg synes det blir for høyt. Da jeg var liten kunne jeg ikke stå på en stol engang og se ned uten å føle denne skrekken. 

Jeg er mørkeredd. Jada, det også. Og det værste er jo at dette ble jeg egentlig først i ganske høy alder. Jeg tror faktisk ikke jeg ble skikkelig mørkeredd før etter at Mie ble født jeg. Jeg trodde man ble tøffere når man fikk barn. Men veldig mange av mine skrekker og forbier har nærmest doblet seg etter at jeg ble mamma. Før kunne jeg løpe ut om kvelden klokka elleve, bare fordi det var deilig. Nå tør jeg nesten ikke gå til søpla engang i mørket. 

Jeg elsker netthandel. Ja, jeg elsker virkelig netthandel, jeg er så svak for det. Noe av det beste jeg vet er å gå inn i en nettbutikk, legge alt jeg ønsker meg i handlekurven. Grøsse av totalsummen og krysse siden ut. Høres sikkert ganske rart ut. Men det er så moro. Også elsker jeg å få pakker i posten. Før jeg handler noe så sjekker jeg ofte rundt på masse nettbutikker, googler rabattkoder, googler prisforskjeller osv. Livredd for å betale mer for noe enn jeg må. 

Jeg har ekstremt dårlig selvbilde. Dette har jeg faktisk slitt med så lenge jeg kan huske. Jeg har aldri vært skikkelig fornøyd med meg selv noengang. Og med årene har det bare blitt dårligere og dårligere. Selvbilde mitt nå i dag er så lavt at jeg omtrent aldri ser meg i et speil. Jeg handler omtrent aldri klær, fordi jeg blir så  sykt lei meg når jeg ser på størrelsen. Jeg vil så gjerne gjøre noe med det, men det er så vanskelig.



Jeg føler meg veldig ofte ensom. Før var jeg en jente som hadde flusst av venner, jeg var aldri alene. Våknet ofte opp fler meldinger på telefon. Nå føler jeg meg veldig ofte ensom. Mye av grunnen er også at jeg ikke tør å binde så sterke vennskap, jeg føler alltid at jeg gjør noe galt. Jeg er så redd for å bli skuffet. Men i perioder tenker jeg veldig ofte på det, sånn som når litt store ting skjer. Det var aldri noen som arrangerte baby-shower for meg, jeg feirer heller aldri bursdagen min, for jeg vet ikke hvem jeg skal be. Dette er nok mye min feil også. 

Jeg har hatt sammen bestevenn i over 20 år. Martine, min bestevenn gjennom alle tider. Gud så mye gøy vi har gjort. Aldri vil noen kunne ta plassen til Martine. Hun er og blir min one and only bestevenn noensinne. selvom vi bor langt ifra hverandre, og selvom vi ikke snakker eller er sammen så ofte som før. Så føler jeg det alltid så naturlig når vi er sammen, jeg føler alltid at vi kan snakke som om vi fremdeles så hverandre hver dag. 

Jeg er avhengig av musikk. Jeg føler meg naken uten øreproppene mine i lomma. så fort jeg er alene, eller så fort jeg gjør noe speislet må jeg høre på musikk. Jeg klarer nesten ikke sitte rolig på bussen eller toget uten musikk på ørene. Musikk kan få meg i alle mulige humør. Jeg kan bli enormt trist, og dyrke det med musikk. Andre ganger kan det komme på en sang og jeg kjenner at jeg virkelig kvikner til 

Jeg er en gråter.  Jeg gråter faktisk veldig mye. Man skulle kanskje ikke tro det, men jeg gråter veldig lett. Jeg gråter når jeg er lei meg selvsagt, eller så gråter jeg når jeg er glad, jeg gråter når jeg blir rørt, og jeg gråter når jeg blir sint. Innimellom kan jeg faktisk bare få et behov for å gråte. Hvor jeg bare må gråte litt. 
Jeg kan også høre på musikk, og plutslig kommer det masse minner til en sang og jeg må gråte litt.

Hvordan går det med Ronja?

  • 24.08.2014, 22:47

Hallo.

Det er sikkert mange som lurer på hva jeg gjør om dagen og hvordan det går. Jeg har som sagt fullført lærlingtiden og venter nå egneltig bare på gyldig anisinitet. Jeg har fått to tilkallingsvikarjobber, og venter egentlig veldig spent på svar fra et sykehjem som blir privat om en stund. Det er det som er den absolutte drømme arbeidspalassen. Fordi det er så veldig nærme her vi bor og det er redd siden av barnehagen til Mie. Men jeg får vente og se. Jeg er veldig fornøyd på de to stedene jeg har fått jobb også. Det ene stedet har jeg mine første vakter til onsdag. Gleder meg veldig til det.

Jeg synes det var veldig deilig å være ferdig som lærling, men gud og rart det er. Jeg sitter egentlig bare å venter på at jeg skal på jobb igjen. For Der jeg var sist var liksom jobben min nå også skal jeg ikke tilbake det føles rart. Savner veldig mange av de jeg har jobbet sammen med også. Jeg får bare få meg den lappen og komme meg tilbake igjen tenker jeg. 

Ellers går det bra. Jeg er faktisk veldig stolt av meg selv som har klart et fagbrev til tross for avbrytelsen med å få et barn. Men jeg er super fornøyd. Jeg har det veldig bra om dagen egentlig. Og jeg kjenner at jeg begynner og få motivasjonen tilbake til å få trent og gå ned i vekt igjen. 



Hvordan går det med dere lesere da?

#mammablogg #ungmor #meg 


 

Nyttårsforsetter 2014

  • 01.01.2014, 15:07

Da er det blitt et nytt år og de fleste har vel satt seg nyttårsforsetter. Hvor ofte de blir fultg vet jeg ikke. Men det er jo artig å kunne gå tilbake den siste dagen i året og se om man klarte å fullføre noen av forsettene. Jeg tenke ihvertfall jeg skulle skrive ned mine nyttårsforsetter.



Hva er dine forsetter?


 #mamma #mammablogg #ungmor #nyttår #2014 #forsetter

INNBRUDD MARERITT

  • 12.11.2013, 21:23

God kveld.

I går kveld ble jeg pluttselig svimmer og fikk skikkelig vondt i hode. Jeg måtte legge meg litt mens Joakim og Mie var på trening. I dag våknet jeg med den samme hodepinen og etter at Mie og Joakim hadde dratt ut dørene til jobb og barnehagen, sovnet jeg heldigvis igjen. Så våknet jeg fler ganger men sovnet igjen så kjente jeg at jeg hadde feber, kald og varm om hverandre. Da jeg sovnet etter det drømte jeg noe utrolig ekkelt. Et type febermareritt vil jeg nok si. Det er ikke ofte jeg har det men det var ekkelt. Marerittet handlet om at jeg våknet men klarte ikke komme meg opp av sengen og jeg klarte ikke å se klart og åpneøynene skkikkelig. Samtidig var det noen som drev å brøt seg inn hos meg. Jeg var så fortvilet, Jeg hadde innbrudd og jeg klarte ikke å håndtere telefonen min så´jeg fikk ringt noen. Det var så´ekkelt. Heldigvis våknet jeg og innså at alt bare var et mareritt.

Nå i ettermiddag er formen blitt litt bedre heldigvis. Og det er godt. Så i morgen er det tilbake på jobb igjen.




 Har du noengang mareritt når du har feber?
Hva er ditt værste mareritt?

#mareritt #innbrudd #mammablogg #ungmor #feber  

DÅRLIG SELVBILDE

  • 08.11.2013, 13:52

Så langt tilbake i tid har jeg nok alltid hatt et veldig dårlig selvbilde, og jeg har det enda. Jeg har aldri troen på meg selv og er veldig redd for å bli sett på.
Jeg har hele skoletiden min blitt kaldt "underyter" av lærerne. Jeg kunne så mye mer enn jeg viste, men jeg viste det ikke fordi jeg ikke trodde det var bra nok uansett.
jeg har alltid synes at jeg er for feit og jeg har alltid funnet feil ved utseende mitt. Nå er nok selvbilde mitt dårligere enn noen gang. Jeg gikk opp veldig mye det året jeg valgte å ha p-stav. Og det er veldig vondt. Jeg er nesten ikke med på et eneste bilde sammen med Mie fordi jeg synes jeg ser helt grusom ut. Det er også fler her inne som har lurt på om jeg ikke kan legge ut fler bilder av meg selv. Men det er ikke spesielt mange bilder å finne av meg, fordi jeg rett og slett skyr kamera. Jeg vil nok si at jeg veier nesten førti kilo mer enn jeg kunne tenke meg. Men jeg går veldig skjeldent på treningsenter fordi jeg synes det er ekkelt, jeg føler at folk glor på meg og at folk ser ned på meg. At de tenker stygge tanker om meg osv. Derfor er jeg lite aktiv på slike steder. 


Når jeg ser tilbake på´bilder av meg selv nå, så ser jeg jo at jeg var langt i fra så feit som jeg trodde..

Jeg har hatt en veldig fin oppvekst, fått høre av alle rundt meg både at jeg er pen, vakker, søt osv og at jeg er flink. Så det er ikke mangel på det å høre fine ting som har ødelagt meg. Jeg vet bare ikke hva det er. Jeg føler bare alltid at jeg gjør noe feil eller ikke mestrer ting.
Som da jeg skulle bli mamma, jeg husker at min størte bekymring var at jeg som ikke får til noenting skulle klare å være mamma. Skulle jeg klare og oppdra et barn på riktig måte skulle jeg klare å bo uten foreldrene mine sammen med et barn. Fler ganger lent jeg meg på det at jeg ihvertfall har Joakim til å hjelpe meg. Nå i dag ser jeg jo at det å være mamma er noe jeg faktisk klarer og er stolt over det. Jeg føler jeg har gjort en perfekt jobb med å skape noe så fint som Mie.


Helt fersk mamma.

Da jeg var yngre synes jeg alltid at alle vennene mine var både penere og tynnere. Jeg synes de fleste var flinkere meg i alle fag. Jeg synes egentlig at alle andre var mer vellykket enn meg selv. Selvom det var en periode jeg tok utrolig mange bilder av meg selv kunne jeg ta oppmot hundre bilder før jeg plukket ut et jeg var greit fornøyd med. 
Jeg husker jeg tenkte fler ganger da jeg var yngre at jeg sikkert aldri kom til å få meg kjæreste, at jeg aldri kom til å finne noen å delelivet med, fordi sikkert ingen ville dele det med meg. Jeg tenkte at jeg kommer nok aldri til å få barn.
Men da jeg ble kjent med Joakim bygget selvtilliten min seg veldig en periode. Han sa masse pene ting til meg, skrøt av meg og sa han var forelsket i meg. Jeg trodde nesten ikke det var sant. At en gutt virkelig kunne mene dette.

Nå som jeg er blitt mamma er selvbilde mitt både blitt veldig bra på noen områder. Mens på andre er det fremdeles veldig dårlig. Jeg har som nevnt over her lagt på meg veldig mye først etter at Mie ble født og jeg virkelig skjems over kroppen min, jeg føler alltid at folk hiver blikk etter meg og jeg synes det er grusomt å møte igjen tidligere venner fordi jeg synes det er flaut. Jeg blir uvel av å prøve klær fordi det aldri er noe som sitter fint. Men jeg har ingen tro på at jeg skal klare å endre det fordi selvbilde er så drålig. Heldigvis har jeg klart å overbevise meg selv om at jeg må gjøre noe for å trives med meg selv.
Det er heller ikke så veldig godt for forbildet at jeg faktisk bare har to venninner igjen etter jeg ble mamma, de jobber jo fullt begge to så det er ikke så ofte jeg ser de desverre. Innimellom ønsker jeg meg alene tid med venninner, men har ikke så mange av de. 


Min beste venn gjennom hele livet. Martine!


Evelyn, min andre veldig gode venninne.

Jeg er også veldig usikker på jobben og jeg er alltid redd for å gjøre noe feil og at kollegaer skal bli sinte på meg. Jeg spør alltid hundre ganger før jeg gjør noe. Og når jeg skal jobbe selvstendig blir jeg så nervøs, er redd de skal himle med øynene over hva jeg gjør osv. Det er en grusom følelse og jeg skulle så gjerne vært mye tøffere når det gjelder det. Heldigvis sier jeg ifra når jeg synes noen av mine nærmeste blir behandlet urettferdig eller meg selv. 

Når det dårlige selvbilde tar helt overhånd må jeg se på Mie eller bilder av hun og gjenta for meg selv fler ganger at JEG har vært en stor del av å skape det perfekte vesne, JEG har klart å være frem og føde et barn, som er friskt og lykkelig, hun er høffelig og hun er snill. Jeg må også tenke at JEG har fått verdens fineste samboer som hver eneste dag forteller meg at han elsker meg, og som hver eneste kveld legger seg inntil meg i senga.


Joakim.
 

Jeg håper virkelig ikke Mie arver mitt ekstremt dårlige selvbilde. Det unner jeg virkelig ingen.

Hvordan er ditt selvbilde?

#mammablogg #rettfrahjertet #selvbilde 

Om meg

Ronja Åsen

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no