Ronja Åsen

- Mamma.Student.Samboer.Interiør -
  • Mie
  • Så det gjør vondt i magen

    • 08.10.2017, 17:15


     Tenk at denne lille uskyldige babyen som måtte dras ut av magen min snart er seks år da. Tenk at jeg har vært mamma i snart seks år? Det er helt vanvittig. 
    Tenk på alt jeg vi har vært gjennom de siste seks årene. Tenk så mye jeg har ofret, så mye jeg måtte kjempe for deg. Og vet du Mie, du er så verdt det! Jeg ville aldri byttet deg bort mot noenting! Du er helt fantastisk. 

    Du er sta som få, og innimellom får du meg til ville rivet av meg håret og rømme huset. Du kan virkelig kverulere. Og når du i tillegg har arvet min side med at du aldri gir deg. Da står vi innimellom i en evig kamp da. Og med deg har jeg virkelig lært meg en ting og det er at man velger sine kamper. For om jeg skulle kjempet alle kampene du frister til, så hadde vi i perioder ikke gjort noe annet tror jeg. 

    Du er heldigvis for det meste bare utrolig morsom, snill og god. Du kommer med de artigste gullkorn. Du har de artigste og mest utfordrende spørsmålene. 
    Du har en latter som smitter og en sjarm som er enorm. Du er super på skolen og du har bevist for mammaen din at jeg ikke hadde trengt å være så bekymret som jeg var før du begynte på skolen. For dette fikser du helt strålende og snart har du nok tatt meg igjen på engelsk kunnskapene. 

    Du kom til verden en stund etter termin, og fødselen var ingen dans på roser. Du var like bestemt da som du er nå du. Og hadde ikke tenkt å forlate magehuset med det første for å si det sånn. Men etter en fødsel som varte fra fredag og frem til mandag morgen hadde du ikke lenger noe valg. Du ble dratt ut av magen med sugekopp. Jeg husker best at du hadde så små søte ører da du ble født. Helt perfekte men bittesmå. Jeg var faktisk redd for at du var døv. Men de perfekte små ørene virket helt perfekt. Det er verre nå, for nå tror jeg de bare virker når du vil de skal virke. 

    Jeg synes ikke det var helt lett å bli mamma. Jeg hadde sett for meg noe annet enn realiteten. Alle hadde fortalt meg at når du får babyen på brystet så er all smerte glemt, og du vil boble over av morsfølelse. Men jeg gjorde ikke det. Det eneste jeg ønsket var tid for meg selv. Jeg gråt da de sa du måtte ligge inntil meg i hele to timer. 

    De første månedene jeg hadde som mamma var vanskelige. Ting var ikke som jeg hadde sett for meg. Du sov stort sett hele tiden. Men du spiste ikke. Du ville ikke amme, du sovnet ofte med en gang du ble lagt til brystet. Og var vanskelig for meg å innse at jeg ikke fikset ammingen for jeg følte det var et enormt press for å få det til. Jeg husker jeg innimellom bare savnet livet jeg hadde hatt før jeg fikk deg. 
    Heldigvis gikk dette over og jeg fikk endelig den deilige morsfølelsen, den ubetingede kjærligheten kom. Den som nesten gjør vondt i magen når du ser på det du elsker. Jeg har hatt så utrolig mye dårlig samvittighet for at jeg ikke følte det slik med en gang du kom. 

    Du har alltid vært en morsom liten sak. Du har alltid vært enormt tilpasningsdyktig så da du begynte i barnehagen nesten to år gammel vinket du hade til oss med smil om munnen allerede første dagen. Du fant deg raskt til rette og fikk raskt venner. Du begynte å spise mye bedre og du lærte deg så mye i enormt raskt tempo. Mamma tok det ikke så fint og de første dagene dine satt jeg å spionerte fra innsiden av barnehagen, tårene rant nedover kinnet, for jeg synes det var vemodig. Men du viste meg raskt at dette var helt perfekt for deg, du var en skikkelig barnehagejente du. 

    Du hadde alltid venner rundt deg, du lekte med alle og var veldig flink til å leke med de som var der. Du har derimot aldri vært så god på å leke alene. Så hjemme kjedet du deg veldig raskt hvis ikke det skulle skje noe hele tiden. 

    Da du var tre og et halvt år ble du endelig storesøster. Selvom du hele tiden ønsket deg en lillebror, var likevel Othilie veldig godt tatt imot av deg. Det du synes var best av alt med å bli storesøster var at du fikk bo hos mormor og onkel mens mamma og pappa var på sykehuset sammen med Othilie. 
    Othilie ser sånn opp til deg, og gjør stort sett alt du gjør. Og du lærer hun de mest utrolige ting. Dere kan også irritere hverandre helt enormt. Men mest av alt er det stort sett venner. Men som søsken så hører det jo faktisk med å krangle også.

    Det er moro å se hvor mye glede dere har av hverandre til tross for at det er noen år mellom dere. Og den siste tiden har dere lekt så masse sammen på rommet. Dere leker både sykehus og butikk. 
    På morgnigen er du super flink og finner både drikke og setter på tven. Så mamma og pappa kan slappe av litt til på en lørdag eller søndag morgen. 


    Du er en klesbevisst liten diva, og du kler deg ikke hva som helst lenger. Jeg er rett og slett heldig hvis jeg har kjøpt klær til deg og du liker der. Men så lenge det ikke er rosa, har glitter eller paljetter eller heter skjørt eller kjole, så er det veldig ofte ikke godkjent. Ting skal også matche. 
    Vi er veldig ofte ikke helt enige i hva som er fine klær og hva som er stygge klær. 

    Heldigvis synes du det er moro å kunne ha like klær som Othilie da, for det synes jeg er så moro så det hadde vært veldig trist om jeg ikke fikk lov å kle dere likt lenger. Men det er kanskje ikke så veldig mye lenger jeg får lov til det heller, så jeg får vel bare nyte det så lenge det går tenker jeg. 

    Jeg gleder meg enormt mye til å stelle i stad til enhjøringbursdag for deg Mie. Og jeg håper feiringen blir som du håpet, selvom det blir noe senere enn du hadde trodd. Så blir det feiring ihvertfall! 

    Du er super, og selvom du synes jeg er verdens strengeste, og innimellom ønsker at jeg ikke var mammaen din, så skal du vite at jeg elsker deg så det gjør helt vondt i magen enda. Du er gulljenta mi du! 

  • Mie
  • Hull i ørene

    • 03.09.2017, 14:46

    Mie har spurt i veldig lang tid om hun kunne få hull i ørene snart. Jeg har alltid hatt en mening om at man bør ønske seg slike ting ganske lenge før man får det. Siden det er noe man ikke bare kan angre på sånn plutselig. Men nå som Mie har spurt en god stund og hun har begynt på skolen og fler av jentene i klassen hennes hadde det, så tenkte vi at nå var tiden inne for at hun kunne få det. 

    Så for en uke siden var vi i byen og fikk ordnet hull i ørene til Mie. Hun ble veldig fornøyd selv. Selvom hun hadde litt lyst til å trekke seg da hun satt å ventet på sin tur i frisørsalongen. Men selvom hun var veldig redd da hun satt i stolen så gråt hun ikke en eneste en tåre. Og hun var veldig fornøyd etterpå. 
    Så langt har hun også vært veldig flink til å ikke ta noe på de og vi har renset godt de første dagene. Så ingen tegn til noe infeksjon eller noe. Så nå kan hun ønske seg fine øredobber fremover. 

     

     

  • Mie
  • Et kapittel avsluttes

    • 01.07.2017, 23:07

    Tenk for fire år siden,den 15.august 2013, startet et helt nytt kapittel for oss alle sammen, den lille jenta vår skulle starte i barnehagen. Med bare to tenner, til tross for at hun straks var 2 år, med lyse lokker, med et ordforråd av få ord. Jeg var med på alle tilvennings dagene. Som Mie tok helt glimrende. Mens Mammaen hennes stod i vinduet og gråt. For for mammaen din var det faktisk helt grusomt at du skulle starte i barnehagen, tenk at jeg skulle gi noen helt fremmede ansvaret for deg, tenk om det hendte deg noe. Uheldigvis var det akkurat dette året vg valgte å granske alle barnehager, og det kom frem hvor mange barn som hadde dødd i ulykker i barnehager, hvor mange barnehager det var hendt overgrep i, og midt opp i dette skulle jeg lære meg å stole på fremmede mennesker, gi fra meg det aller mest dyrebare jeg har. Innlegget om Mie sin første dag i barnehagen kan du lese HER.

    Nå er det gått nesten fire år, fire år hvor du har vokst utrolig mye. Du har fått fler tenner, lenger hår, og et ekstremt godt ordforråd. Faktisk så godt at du er ekstremt flink til å argumentere med mammaen din. Du er blitt en tøff, sta, bestemt og ekstremt godhjertet jente. Du er flink til å leke med alle. Du er en god venn, og du er veldig rask på å lære. Du er utrolig flink til å regne, og ikke minst skrive bokstaver og tall. 

    Jeg er så enormt glad for at du endte opp i barnehagen du endte opp i, for jeg er sikker på at det er verdens beste barnehage, med helt fantastiske ansatte. De har gitt deg så enormt mye kjærlighet, så enormt mye kunnskap, de har holdt ut alle gangene du har skrudd på den sterkeste vilja di. De har vært så tålmodige. Jeg vet at de har vært en stor del av å forme deg til den fantastiske jenta du er nå i dag. 

    Om en knapp uke er livet i barnehagen et lukket kapittel for deg, og det er helt grusomt for mammaen din. Igjen gruer jeg meg, mens du er kjempe klar. Det har nok noe med at du er mitt første barn å gjøre tenker jeg. Men tiden er inne, et kapittel skal avsluttes og et nytt skal starte. Det vil nok gå veldig bra dette også. Selvom mammaen din ikke helt klarer å se hvordan det skal gå bra akkurat nå. Mamma er så glad du fler ganger har fortalt meg at jeg ikke skal være redd, for du er ikke redd, og du har lovet meg at dette skal gå bra. Så håper jeg du bare vil holde mamma i hånda første skoledag og hjelpe mammaen din igjennom den. For jeg kan garantere deg at jeg kommer til å gråte noen tårer den dagen. 

    Mie, jeg er så stolt av deg! Selvom vi innimellom krangler og blir sinte på hverandre. Så skal du aldri tvile på at mamma elsker deg himmelhøyt. Og jeg gleder meg utrolig masse til å ha ferie med deg! 
    Når du går ut barnehage-porten på fredag, gjør det med hevet hode og vær stolt av hvilken utrolig jente du er! 


    Mie våren 2014, våren 2015, våren 2016 og våren 2017. 

     

  • Mie
  • Noe vi vil huske

    • 07.06.2017, 23:14

    Jeg skulle jo fortelle dere her en dag hvordan det gikk for Mie på balletten. 
    Hehe, det var litt av en opptreden. Mie er nemlig en liten frøken med mye vilje, som er sta og veldig egen. I tillegg er hun ekstremt sjenert. Og kan låse seg helt når hun synes noe er skummelt. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette selv. Fordi når jeg blir veldig redd for noe så låser jeg meg litt.
    Ihvertfall, Da de kom inn i salen hadde Mie fått smålig panikk da hun så hvor mange mennesker det var der inne. Hun ville derfor egentlig ikke opp på scenen. Men ballettlæreren hadde fått hun med opp likevell, men der stod hun da, helt stille med armene i kors og turte nesten ikke danse i det heletatt. Først trodde vi hun egentlig var sur. Men hun fortalte selv etterpå at hun hadde vært så redd og sjenert så hun ville egentlig ikke likevell.

    Men hun blir i hvert fall husket da, det skal hun jo ha for. Vi glemmer ikke den opptreden hennes med det første kan man si. Men vi er likevell kjempestolte av den lille ballerinaen vår i hvert fall. Neste gang er hun kanskje bittelitt tøffere. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA



     

  • Mie
  • Første gang på en ekte scene

    • 04.06.2017, 13:36

    I dag er det en stor da for oss. Mie skal nemlig være med i ballett stykke Coppelia i dag. Og det er jo veldig stort for oss alle. Det blir første gang de skal opptre på en ekte scene. Tidligere har vi bare sett på hva de har lært i studio der de har ballett trening til vanlig. Jeg er så spent på hvordan Mie synes det er å danse foran så mange mennesker. Hun kan jo bli litt sjenert når det er mange ukjente. 
    Jeg er jo så heldig at jeg har fått sett de øve noen av de siste gangene og det har rørt meg veldig. Så jeg gleder meg enormt til å se hele stykke i morgen. Kanskje en dag har Mie en " hvoedrolle" i et ballettstykke? Hun skal ihvertfall aldri tvinges til å drive med dansen om hun ikke ønsker det. Men det hadde jo vært veldig moro om hun hadde fortsatt da. Kanskje en dag begynner Othilie også? Eller kanskje Othilie er en helt annen type jente, kanskje hun ønsker å drive med fotball? 
    Oppdaterer med bilder i kveld eller i morgen. Ha en fin søndag!

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

  • Mie
  • Fødselshistorien

    • 03.11.2011, 14:57

    Fredag 07.10.11

    Dagen var kommet for overtidskontroll og vi dro inn til sykehuset til timen vi hadde fått 09.30 denne morgningen. Mamma og Joakim var med meg på kontrollen. Da vi kom til sykehuset fikk vi beskjed om å sette oss ned og vente til vi ble ropt opp. Jeg husker vi satt oss ned og at det kom en dame inn som tydelig var i fødsel for det var ikke vanskelig å se at hun hadde rier. Jeg husker jeg så inderlig kunne ønske det var jeg som var kommet til sykehuset med rier og en fødsel som hadde startet og ikke at jeg satt der uten det minste tegn på fødsel og klar for overtidskontroll. Så var det endelig min tur inn og jeg ble bare flyttet til et annet venterom før jeg fikk komme inn på et lite rom hvor jeg ble koblet til ctg registrering hvor jeg skulle sitte i en time. Heldigvis hadde jeg med meg Mamma og Joakim som underholdt meg mens jeg satt der, så den timen gikk heldigvis veldig fort. Så var det urinprøve også var det inn for å se på babyen med ultralyd. Alt var bra med babyen, men hun så ikke ut til å ville komme på en stund enda sa de, for hun hadde verken lagt seg spesielt langt ned eller festet seg så jeg fikk beskjed om å smøre meg med tålmodighet for dette kunne ta tid. Jeg fikk også GU og da viste det seg at jeg var langt ifra moden og jeg hadde bare en til to cm åpning, noe jeg allerede kunne ha hatt i mange uker allerede. Så jeg fikk rett og slett beskjed om at det var nok fremdeles ganske lenge til fødsel. Under GU tøyde også legen meg noe som gjorde ganske så vondt, fikk da beskjed om at i løpet av dagen ville jeg garantert kjenne sterke murringer i magen og jeg kunne få mase rier. Hun spurte bare kjapt hvordan jeg hadde det personlig og hvordan psyken min var, men utenom det var det ikke så viktig hva jeg svarte eller hva mamma og Joakim sa om hvordan de oppfattet meg. Så at jeg ikke hadde sovet og bare så vidt hadde sovet, at jeg var mye redd, lei meg og nedstemt var ikke så viktig og det måtte jeg bare regne med når jeg var gravid. Vi dro fra overtidskontrollen med en stor skuffelse og en time til igang setting den trettene, jeg skulle altså gå som dette nesten en hel uke til og det gjorde ikke akkurat humøret bedre. 

    Fredagen gikk nå over på ett eller annet vis også var det nok en natt, alle andre fikk sove og jeg satt oppe eller lå i senga og vrei meg rundt.

     

    Lørdag 08.10.11

    Dagen startet ganske tidlig med at Joakim hadde ringt sykehuset fordi han rett og slett begynte å bli bekymret for meg, fordi jeg spiste lite og fordi jeg ikke sov, var mye lei meg, gråt mye og var likegyldig og nedstemt. Både mamma og Joakim viste stor bekymring. Etter at han hadde snakket veldig lenge med ei dame på telefon fikk vi time til sykehuset og en ny vurdering hvor de skulle vurdere meg fysisk og psykisk. Utrolig å tenke på at de rundt deg må ringe for at man skal bli tatt på alvor når man sier selv at man er veldig sliten. Vi fikk spist litt og tatt oss god tid før vi dro innover til Fredrikstad for en ny vurdering, og det føltes godt at jeg endelig skulle bli hørt og tatt på alvor og at noen skulle bruke tid på å høre hvordan jeg følte det og hadde det. 

    Da vi kom til Fredrikstad ble vi tatt imot av hun som Joakim hadde snakket med på telefon og vi fikk et rom vi skulle vente på før hun kom inn igjen og begynte å snakke med oss. Og det var ikke veldig lett å holde tilbake tårene når hun spurte og hun viste forståelse for hvordan jeg hadde det, etter litt kom det inn enda en dame, denne gangen en lege. Hun snakket med meg en liten stund og spurte også Joakim veldig mye om hvordan jeg hadde forandret meg de siste dagene og ukene og hun sa hun synes jeg så veldig sliten ut. Hun ble derfor enig med seg selv om at hun ikke synes jeg skule gå veldig mye lenger med disse plagene fordi at det er viktig at også den som skal føde har noe energi i kroppen, så vi fikk beskjed om å dra hjem, spise, pakke og slappe av før vi skulle komme tilbake igjen klokka syv på kvelden og da skulle igang settingen skje. Jeg ville da få satt inn et ballongkateter som skulle modne mormunnen. Så vi dro hjem og pakket og slappet av, vi tok også en tur opp til kusinen min Helene og snakket litt med hun og fikk slått av litt tid.
    Jeg, mamma og Joakim kom til sykehuset fikk jeg et rom også fikk jeg beskjed om at Joakim ikke fikk overnatte sammen med meg, egentlig var jeg veldig forberedt på dette siden de hadde sagt det tidligere på dagen når vi var på kontroll, Men det ble jo selvfølgelig litt trist likevel, men mamma og Joakim lovet meg at de skulle bli så lenge de kunne også skulle de komme tilbake tidlig neste morgen. Men akkurat da jeg var overbevist meg selv om at dette ville gå bra så kom det inn ei som fortalte at de hadde diskutert det på vaktrommet og blitt enige om at Joakim kunne ligge over likevel, men at det kunne hende at han ble vekket på natta og måtte flytte ut av rommet hvis det kom inn pasienter som trengte plassen hans, vi synes dette var veldig greit og jeg ble veldig glad da jeg fikk vite at jeg ikke trengte å være alene der. 

    Også var det tid for GU og innsetting av ballongkateter etter at jeg nok en gang hadde sittet til en time med ctg registrering, noe jeg også satt med etter at jeg hadde fått satt inn ballongkateteret. Joakim ble med meg inn for å holde meg i hånda. Inne på undersøkelsesrommet fikk jeg beskjed om å kle av meg nedentil og legge meg opp på benken. Legen som skulle sette inn ballongkateteret var ikke mye forsiktig og han sa ikke hva han gjorde så jeg hylte ut i smerte og jeg husker jeg gråt noe voldsomt mens jeg klemte hånda til Joakim nesten i stykker, Joakim strøk meg over ansiktet, kysset meg forsiktig og fortalte meg hvor flink jeg var hele tiden. Men det eneste jeg klarte å fokusere på var hvor utrolig vondt det gjorde og hvor utrolig hardhendt denne legen var. Det kjentes virkelig ut som om han ødela hele underlivet mitt og jeg har i ettertid virkelig angsten for at en mann skal utføre GU på meg, noe jeg har vært likegyldig til før og jeg har aldri vært redd for slike undersøkelser før nå i etter tid, nå gruer jeg meg enormt til jeg må på seks ukers kontrollen.. 

     

    Ihvertfall jeg kom meg etterhvert og med god trøst fra mamma og Joakim så gikk det bra tilslutt. Kvelden kom og mamma dro hjem og heldigvis hadde jeg Joakim der som skulle underholde meg og det var veldig godt å ha han å snakke med. Han hjalp meg også med å få tatt meg en dusj også la vi oss og så litt på tv. Nå kvelden kom fikk jeg noe å sove på også begynte natta. 

    Litt etter vi hadde bestemt oss for å sove begynte jeg så smått å kjenne i magen at det gjorde vondt og jeg ble først veldig glad for smertene jeg kjente for da slo tanken meg at endelig skulle ting begynne å skje og jeg skulle snart være ferdig med dette. Det var når smertene begynte for fullt at jeg virkelig var overlykkelig over at jeg hadde Joakim der som var verdens beste støtte når smertene kom for fullt, han hadde en hånd jeg kunne klemme i og han skrøt meg opp i skyene når smertene var som verst. Etter noen timer slik sovnet vi tilslutt i samme seng, trangt med godt og trygt.

     

    Søndag 09.10.11

    Vi ble vekket ganske tidlig på morgningen og jeg ble satt til en ny ctg registrering før de tok ut ballongkateter og undersøkte. Jeg var nå mye mer moden og jeg hadde 4 cm åpning. De skulle da sette gel kur på meg og de vurderte først at de skulle sette to doser, men siden jeg var blitt så moden satte de bare èn. Også var det tid for en ny ctg registrering, dette skulle jeg en gang hver time, og i mellom tiden kunne jeg gå rundt.





    Etter jeg hadde fått gel-kuren kom mamma og vi  satt og løste litt kryssord mens vi ventet på at ctg registrering skulle bli ferdig og vi kunne gå litt rundt igjen. Ikke at det lenger var så veldig lett å gå rundt siden jeg hadde ganske tett med rier. Jeg og Joakim tok en dusj for å lindre riene litt, men det ble så uutholdelig at jeg ikke orket å være i dusjen. Også kom redningen under fødselen, verdens søteste og hyggeligste jordmor. Hun vurderte meg og bestemte seg for at vi skulle forflytte oss inn på fødestua, og det var enda en skritt nærmere fødsel. Da vi var inne på fødestua ble jeg introdusert for lystgassen. Noe som virkelig var min bestevenn under fødselen, og som hjalp meg virkelig med å komme meg gjennom alle riene. De neste timene husker jeg ikke så veldig detaljert utenom at jeg fikk i meg litt middagsmat på en eller annen måte og at vi forsøkte å sitte litt i dusjen, men det var helt grusomt å sitte når man hadde rier. Men jeg satt visst nok i dusjen ganske lenge ifølge mamma og Joakim. Også husker jeg at jeg fikk en voldsomt lyst på sjokolade, så når Joakim var for å kjøpe seg mat kjøpte han med seg sjokolade til meg. Noe av det jeg husker best er at mamma hadde vært nede i kiosken for å kjøpe noe som ville gi meg litt energi og hun kom tilbake med to poser med knott og jeg hev de i meg, har aldri vært veeldig glad i det men da smakte det virkelig godt! 


    Verdens beste støtte <3

    Så ble riene bare enda verre og jeg hadde prøvd å gå, stå og egentlig det meste. Kroppen begynte å bli veldig sliten så jordmor foreslo at jeg skulle ta epidural noe jeg takket ja til, det gjorde virkelig ikke vondt med selve epiduralen men akkurat i det legen satte lokalbedøvelsen kom det en rie, og det gjorde virkelig ikke godt!. Og det ga hele fødselen en slags pause, pluttserlig klarte jeg å snakke med de andre og jeg klarte til og med å le litt å ha det fint noen timer. Jeg var veldig opptatt av at Joakim hadde sagt en gang tidligere på kvelden at han hadde vondt i hode ( noe som ikke var så rart siden vi ikke hadde sovet på kjempe lenge, og spist veldig lite), Men ihvertfall så var jeg helt fast bestemt på at han måtte spørre om å få noe mot hodevondten, men han ba meg ikke tenke på det. Og da begynte jeg å true meg at jeg skulle si det til jordmora at han hadde vondt i hode og at hun måtte gjøre noe med det. Og jeg sa ifra, husker han fikk beskjed om å sette seg å slappe av litt også masserte hun hode hans. Så det skal jeg ha, selv om jeg hadde aldri så vondt tenkte jeg på de rundt meg ihvertfall. 



    Her hadde epiduralen begynt å virke, og det var en pause som gjorde godt.


    Siste magebilde

    Den neste delen av fødselen er ganske uklar for meg egentlig, men jeg husker at pulsen til Mie sank og de tok vannet også satte de noen elektroder på hode hennes for å kunne følge pulsen hennes enda bedre. De slet også med å få hun til å synke ned i bekkenet for hun lå ganske langt opp. Jeg måtte opp på gulvet flere ganger for å stå oppreist i håp om at hode skulle dette ned. Husker det var grusomt å måtte reise seg opp og legge seg ned igjen. 

    Også stoppet riene opp og jeg ble satt på drypp, jeg husker faktisk at det dryppet løsnet og det sprutet rundt, også løsnet nåla jeg hadde i hånda og de satte inn en ny en. Nå drypet begynte å virke skikkelig var riene helt uutholdelige og jeg begynte å kaste opp, husker jeg ble kjempe kvalm av smertene, og jeg var nok også litt kvalm av lystgassen for den hadde jeg nærmest missbrukt. Mamma og Joakim har fortalt at jeg var lettere beruset under store deler av fødselen. 
    Ihvertfall når riene kom skikkelig og det ble helt uutholdelig selvom jeg hadde både epidural og lystgass så måtte jeg stå på gulvet og svinge hoftene frem og tilbake, husker Joakim holdt meg i hoftene og svingte med meg. 

    Også fikk jeg noe yoghurt lignende greier som skulle gi meg energi, men det var ikke lenge det lå i magen før jeg spydde det opp igjen.. 

     


    Joakim gikk alltså i for små rosa crogs under hele fødselen.. noe som må dokumenteres! haha!




    Klokka var nå over 00.00 så vi er egentlig kommet over til mandagen. 


    Som dere der så er klokka 10 på 3 her på natta og dette er bare 50 minutter før hun kom. 03.40

    Så husker jeg ikke stort før jeg lå på senga og fikk beskjed om å presse, Epiduralen hadde nå null effekt og jeg husker det gjorde mest vondt i buksekant området, det kjentes ut som om noen hadde tatt et belte rundt der og strammet det skikkelig til og prøvde å stoppe alt, husker også at det var en isende smerte nedover låret mitt som byttet på begge sider og det gjorde mest vondt når jeg skulle presse. Husker jeg tenke at kunne de ikke bare ta et keisersnitt og få ut ungen for dette greide jeg ikke å gjennomføre uansett. Rommet fylte seg stadig opp med leger, overleger, barnepleiere, sykepleiere, jordmødre og det som kan krype og gå omtrent. Dette var fordi pulsen til Mie var veldig dårlig og det begynte å haste veldig med at hun skulle komme ut. De siste prioriterte å skulle ta en hast keisersnitt fordi jeg ikke tåler narkosen og ville da måtte ligget lenge i etter tid og gått glipp av Mie's første døgn og kanskje lenger. 

    De tok gjevnlig blodprøver av hode til Mie mens hun lå inne i magen. 
    Det ble til slutt bestemt at de skulle ta hun ut med vakum ( sugekopp) og de prøvde fler ganger å få hun ut men de fikk ikke til å feste det ordentlig på hode hennes siden hun hadde så mye hår på hode, men på det tredje eller fjerde forsøket kom hun endelig ut. 




    Her klikker Joakim navel-strengen.

     Jeg var på dette tidspungtet så sliten at jeg egentlig bare var opptatt av om jeg kunne få dusje og legge meg og sove. Jeg skal helt ærlig si at jeg følte nesten ingenting i det jeg fikk barnet opp på brystet, jeg følte meg bare helt tom, lettet over at det var over og jeg var så uutholdelig sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. 


    Stolt pappa som holder babyen sin for første gang !



    Siden jeg hadde blødd en del under fødsel og siden kroppen min var så sliten fikk jeg ikke lov til å dusje, husker jeg ble så sur og sint men fikk beskjed om å legge meg til å sove litt også skulle de andre ta seg av Mie så lenge. Da jeg kom meg over i senga og skulle sove husker jeg at jeg begynte å gråte og både mamma, Joakim og en jordmor var inne og snakket med meg. Husker jeg var helt fortvilet over at jeg ikke følte noen morsfølelse og at jeg ikke følte noe spesielt. 

     Da jeg hadde sovet noen timer og våknet var faktisk morsfølelsen der, så kroppen måtte nok bare samle seg og lade opp litt også gikk det veldig fint. 

    Det var alltså min fødselshistorie, ganske lang og litt uklar på slutten. 

    Mie ble altså født mandag morgen 10.10.11 klokka 03.40 !

     Hva synes dere?

    Om meg

    Ronja Åsen

    Søk i bloggen

    Kategorier

    Arkiv

    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no