Ronja sen

- Mamma.Student.Samboer.Interir -

Hst I stuen

  • 16.09.2017, 00:15

Det enste jeg elsker med at det begynner bli kjligere ute og hst er at det er s mange fine innekvelder, det er s hyggelig tenne lys, fyre i peisen og kose seg inne nrdet er mrkt ute. For en ukes tid siden byttet jeg ut alle putetrekkene mine med en mrkelilla/rd farge. Jeg kjpte ogs noen nye kubbelys og litt lyng til pynte inne. Be veldig fornyd selv. Pyntet ogs opp p trappen ute. Jeg elsker jo endre interiret mitt etter rstidene og etter hytidene. Det vil alts si at jeg har ekstremt mange putetrekk i alle regnbuensfarger snart. Jeg tror egentlig at jeg bare mangler ha putetrekk i gult til pske. For det har jeg ikke. 

Men nok om det, jeg tenkte jeg skulle vise dere litt bilder av stuen min snn n. S fr dere se hvordan jeg har det akkuratt n. Omd ere husker s la jeg jo ut noen bilder for litt siden av hvordan stuen s ut nr jeg hadde byttet ut at til bltt. Men jeg nsket enda litt mer varme farger n utover hsten. 
Ser p bildene at det kommer litt drlig frem hvordan fargen er, men jeg lovet at jeg kan legge ut litt bedre bilder litt nrmere senere om dere nsker det. Har vrt s mrkt i hele dag s var nesten umulig f skikkelig bilder snn generelt. S da kommer det bedre bilder en dag det er litt bedre solforhold. 

 

Tatt grep

  • 13.09.2017, 21:57

M bare begynne med si tusen tusen takk for utrolig mange fine tilbakemeldinger p mitt forrige innlegg. Jeg har ftt kommentarer, jeg har ftt meldinger p facebook, kommentarer p facebook, meldinger p instragram, og kommentarer. Og jeg har ftt muntlige tilbakemeldinger. Alle er gode, mange vil komme med rd, komme med hjelpende rd. Og det er s godt se at andre bryr seg. 
Santidig er det utrolig trist at s mange kjenner seg igjen, for det er ikke positivt. Jeg har det ikke godt i min situasjon, s nr noen andre ogs har det slik. Blir jeg veldig lei meg. Mange har sendt meg meldinger og fortalt om historiene sine.

Det er s vondt hre hvor mange som skammer seg, over sin egen vekt, over sin egen kropp, over seg selv. Mange skriver at de unngr sosiale settingre, unngr bli kjent med noen. Stenger seg mer inne, og mister mange venner. Der er jeg ogs. Jeg er alltid redd for at alle andre snakker bak ryggen min. Jeg tr aldri ta initiativet, og hvis jeg gjr det, og det blir stille etterp. Tenker jeg alltid at de ikke liker meg, eller ikke vil vre sammen med meg. Jeg tror ikke det er s veldig mange av min venner som har skjnt hvor mye jeg sliter med meg selv. Men de har alle sammen trykket seg ganske langt unna. For det meste er jeg faktisk veldig ensom. Jeg kan g en hel dag, en uke, en mnede, uten at noen sender meg en melding, og lurer p hvordan det gr med meg. Eller hva jeg gjr, eller ber meg med p noe. 
Jeg tr ikke ta opp kontakt med gamle venner, fordi jeg er s redd for at de bare skal tenke p hvordan jeg har forfalt, hvordan jeg ser ut. Vekten min. At de skal mte meg, for s g hjem til sine og si " Du skulle sett hvor mye Ronja har lagt p seg". Selvom det jeg kanskje trenger aller mest er venner som viser at de ser meg, bryr seg og inviterer meg ut. 



Dette er nok noe av de aller beste med ha begynt p skole igjen. Jeg har allerede ftt mange nye venner, venner som er blitt kjent med meg, slik jeg ser ut n. Slik jeg er n. Og de har godtatt meg slik jeg er n. Jeg gleder meg til se vennene mine p skolen. Jeg gleder meg til den sosiale delen ved det. Jeg gleder meg til latteren og samtalene. Det fyller liksom opp den sosialedelen i meg. Og det er godt. 

Igjen, jeg takker masse for alle tilbakemeldinger, ogs vil jeg bare fortelle at jeg fikk melding av ei jente som kjente seg veldig igjen i det jeg skrev, hun skrev at hun hadde snakket med sin fastlege og n ftt komme inn p overvekstpoliklinikken her i Moss. S i gr kveld, motet jeg meg opp og bestilte en legetime. Jeg kan nesten garantere at jeg kommer til grte som en lite unge fr jeg fr sagt noe som helst hos legen tenker jeg. Men jeg skal gjennomfre det. For jeg trenger hjelp for kunne n ml, for endre livsstilen og komme inn i gode rutiner, jeg har tatt det strste grepet jeg kan ta alene akkuratt n. 

 

Kroppen min

  • 12.09.2017, 21:37

Dette innlegget har ligget lenge i arkivet mitt, men n fler jeg for dele det med dere. 

Dette er noe jeg ikke er spesielt komfertabel med skrive. Men samtidig s er dette noe jeg tenker p hver eneste dag, dette er ogs noe som plager meg hver eneste dag. Det er ingen hemmelighet at jeg gr under kategorien overvektig, jeg er kraftig overvektig ogs. For mange er det nok lett tenke at det er min skyld og hvis jeg ikke liker vre overvektig, ja, s fr jeg bare spise bedre og trene mer. Og ja, det er jo noe jeg absolutt burde. For det vre overvektig er noe noe gjr at jeg mter hindringer hver eneste dag, opptil fler ganger om dagen. Jeg kan ikke handler klr hvor som helst, jeg kan ikke sitte hvor som helst, jeg kan ikke engang kjpe sko hvor jeg vil. Jeg er ogs vandt til g blikk. 
Jeg hater bilder av meg selv, jeg hater se meg selv i speielet, jeg hater kjpe klr, hater kle p meg. Jeg hater aldri fle meg fin, aldri fle meg bra. Og alltid tenke nedlatende om meg selv. 

Fr jeg ble gravid, var jeg da ogs veldig opptatt av kroppen min. Jeg var opptatt av at jeg alltid var for tjukk. Jeg var heller ikke da fornyd. Jeg var veldig nye p hva jeg spiste, jeg var ogs veldig opptatt av bevege meg. I perioder klarte jeg ikke legge meg om kvelden hvis jeg ikke hadde vrt ute jogget en god runde fr. For jeg elsket flelsen av trene,dusje og legge meg. 
S ble jeg gravid, gikk opp ca 12 kg gjennom hele graviditeten, 3 uker etter Mie ble fdt hadde jeg igjen ca 4-5 kg fr jeg var tilbake der jeg hadde vrt fr graviditeten. Jeg tenkte nok at det ville g veldig fint g ned, s jeg innstilte meg p at i lpet av noen mneder ville jeg vre tilbake p scratsh. 


Fra graviditeten med Mie


Men, snn ble det ikke. Vi flyttet jo et par mneder fr Mie ble fdt, tilvrelsen som nybakt mamma, og innflytter i en liten bygd var ikke s lett. Dagene var lange og tunge. Vi bodde tett inntil en vei hvor de kjrte s fort at g turer der meg barnevogn var uaktuelt. Jeg ble alts sittende ganske mye inni i leiligheten vr alene. Joakim gikk p skole og for at vi skulle f det til g rundt konomisk var han da ogs ndt til jobbe mange kvelder i uken. 
Jeg satt da store deler av tiden alene i leiligheten vr, og s p tv eller bysset rundt p Mie. Nr Mie skulle sove gikk jeg frem og tilbake i grdsplassen og trillet vogna hennes. Det ble alts veldig lite bevegelse, lite trening, og jeg var enormt mye ensom, lei meg, nedfor og flte at ting var ekstremt tungt til tider. Jeg lengtet tilbake til Moss, jeg lengtet tilbake til et sosialt liv. Jeg lengtet etter friheten ved kunne komme meg frem og tilbake. Jeg hadde jo ikke frerkort heller, og om jeg s hadde hatt det, s hadde vi uansett ikke p den tiden rd til ha mer enn en bil heller, s jeg ville da ogs sitti mye alene. N tenker du sikker at jeg kunne tatt buss. Men bussen gikk forbi en gang tidlig om morgningen og en gagn p ettermiddagen. Det ville da vrt slik at jeg mtte vrt i sentrum absolutt hele dagen, noe som ofte er veldig slitsomt med en liten baby. 

S, men jeg satt der, ble det mye film titting, og med film s er det ihvertfall slik for meg at jeg veldig ofte fr lyst p noe godt. Jeg var jo da vandt med dette fra fr av at jeg kunne spise omtrent hva jeg ville uten legge srlig p meg. Jeg bare glemte den viktige delen med at nr jeg tidligere hadde levd slik, s var jeg ogs i mye aktivitet hver eneste dag. Og den forskjellen er en ganske viktig del. Jeg levde tilslutt til utifra det at "Uansett hvor mrkt livet ser ut, er det alltid lys i kjleskapet". Da jeg merket at jeg hadde lagt p meg, ble jeg enda mer care, og tenkte at "Jaja, n er jeg jo uansett s tjukk". Midt oppi dette valgte jeg ogs sette inn p-stav, et prevensjonsmiddel som settes inn i overarmen. Dette gjorde meg enormt hormonell og negative flelser ble ekstra store og jeg fikk i tillegg et enormt sug etter mat hele tiden. Jeg var enormt sulten, og mistet p en mte helt metthetsflelsen. I tillegg bldde jeg s og si hver eneste dag det ret jeg hadde den i armen. Og jeg ble jo da veldig slapp og sliten og trodde nok hele tiden at jeg trengte mat og energi. i lpet av elleve mneder hadde jeg plutselig gtt opp over femti kilo. FEMTIKILO, det er s enormt mye. Vekten var plutselig tresifret, og jeg kjente at selvbilde mitt bare sank enda noen hakk under allerede ikke eksisterende. Det er s grusomt nr man vkner opp og innser hvordan man har latt seg selv delegge kroppen sin. Det er helt grusomt. 


Bilder fra sommeren fr jeg ble gravid

Da vi endelig flyttet tilbake til Moss, husker jeg at min frste plan var at jeg skulle begynne trene, og jeg meldt meg inn p et senter, og var der veldig aktivt i ca to mneder, vekten gikk ned og det fltes veldig bra. S begynte den harde hverdagen, Mie hadde ikke barnehageplass, og jeg og Joakim jobbet omvendt av hverandre hver eneste dag, mtte hverandre i dra. Det var slik hverdagen gikk opp. S trening ble det ikke mye tid til. 
Jeg har prvd utallige shakekurer, jeg har prvd hjemme trening, jeg har prvd kostplan, men tiden har ikke vrt riktig, og jeg tror jeg bare har hatet alt med min egen kropp s lenge at jeg ikke helt har klart forholde meg helt til den p et vis. Det er s enormt vondt ha det slik. 
Det vrste jeg kan tenke meg er faktisk g i klesbutikker sammen med noen, fordi jeg faktisk ikke passer klar i normale avdelinger, jeg m ofte inn p avdelinger med ekstra store klr. Klr i strrelse elefant ofte. Klr som ofte ikke er gelt I stilen til ei p 24 r. Jeg kjper bare klr nr jeg ikke har noe ha p meg, nr klrne jeg har er s slitte at jeg bare m ha for ha noe ha p meg. 

Fr jeg selv ble overvektig, tenkte jeg faktisk veldig ofte stygt om andre overvektige. Jeg trster meg med at jeg den gangen var veldig ung og uviten. Den gangen elsket jeg trene, og jo lavere vekta ble jo mer motivert ble jeg. Jeg kunne jo ikke bli tynn nok. N nsker jeg meg bare en kropp jeg kan fle meg vel i en, en kropp som passer klr p vanlige butikker. Jeg har faktisk i mange r n nsket bare hpet at jeg en dag skal vkne og innse at det hele er et mareritt og at jeg ikke er s stor som jeg faktisk er. Men n har jeg innsett at jeg aldri kommer til vkne og vre slank. Jeg m faktisk jobbe for det selv, jeg m jobbe beinhardt for det ogs. Jeg m melde meg inn p et senter igjen, et med barnepass, jeg m bruke tiden mellom studier og jobb til trene, fr skolen og etter skolen. Planlegge ukene. Dra meg selv over drstokken og faktisk gjre noe. Jeg kan ikke lenger se meg i speilet og grte, se meg i speilet og hate meg selv. Jeg m gjre noe, og det m jeg gjre selv.

Jeg er ferdig med finne unnskyldninger for ikke bli med p ting, unnskyldninger for ikke mte nye mennesker, for jeg elsker jo vre sosial, eller jeg pleide elske det. Men n er jeg alltid redd for mte nye folk, jeg er s redd for hva de tenker om meg, hva sier om meg bak min rygg, jeg er ferdig med stenge meg inne fordi jeg skammer meg over kroppen min. Jeg er ferdig med at vekten min skal delegge meg. N vil jeg begynne leve et godt liv, et liv hvor jeg er en aktiv, frisk og glad mamma, som orker sykle turer med barna mine i helgene, en mamma som orker lpe om kamp, en mamma som gr foran som et sundt og godt forbilde. Dit skal jeg. Og denne gangen er jeg s enormt bestemt p at det ikke bare skal bli med ordene, men ogs med handling. 


Bilder fra si siste mnedene, og ja, nr jeg tar bilder enten i en vinkel og ikke tar med hele annsiktet mitt, eller ovenifra, s fler jeg ikke at jeg selv ser s stor ut. Men noe helt kropssbilde, det hadde jeg ingen av, verken p kamera eller noe annet sted.

 

Vi flytter

  • 11.09.2017, 20:37

Jeg og Joakim har lenge snakket om at vi m finne oss et annet sted bo. Vi trenger srt mer plass og det har vi trengt en stund. men vi er ikke s heldige nr det gjelder dette. I tidlig vres var vi p visning like ved skolen der Mie har begynt. Vi snakker rett over veien. Huset vi s p var en tomannbolig og det hadde godt med plass og var helt midt i blinken for hva vi s etter. Vi var s sikre p at vi skulle f flytte dit og i hode mitt hadde jeg nesten innredet alle rom allerede. Men s heldig kunne vi jo ikke vre. S vi fikk ikke denne leiligheten selvom det virket veldig snn nr vi var der. Og det verste er at jeg hver eneste gang vi skal til skolen s m vi forbi dette huset. Og jeg synes det er like kjipt og stikker liksom litt i magen hver eneste gang. For hadde vi bodd der er det s utrolig mye som hadde vrt enklere p veldig mange plan. 


Men, ja, vi flytter uansett vi. Og etter ha sett litt rundt her i Moss og etter n han pendlet en stund s har vi funnet ut at for oss er det nok lettest flytte oss ut av byen. Vi tenker nemlig flytte oss til Horten. Vi har s langt sendt inn en sknad p husbank ln der, men siden de har brukt opp sin kvote for i r s m vi i sfall vente med kunne kjpe noe fr i begynnelsen av neste r hvis vi f godkjent den sknaden. Men han jeg snakket med p telefon p boligkontoret i Horten hadde tro p at vi skulle f gjennom den sknaden med positivt svar. S da krysser vi bare fingrene for at vi skal ha litt hell og lykke med oss der. Det har vi nemlig ikke hatt i det siste. 

Vi har allerede vrt p en visning i Horten p noe vi trodde var midt i blinken, men der var det innmari mye lureri og veldig userise utleiere s vi rygget bare pent ut igjen og stakk raskt fra stedet. Inntrykket var egentlig at vi nsket komme ut ut av huset fr vi var kommet gjennom de frste rommere allerede og det lover jo ofte veldig drlig. Men hver eneste dag titter jeg p finn. S vi hper at vi innen et r skal ha funnet oss en finn plass i Horten hvor vi kan bo i mange r fremover. 


 

Studiedag

  • 11.09.2017, 12:47

Hater egentlig dager som starter som dagen i dag gjorde. Joakim begynner tidlig p skolen p mandager og dro derfor ganske tidlig sammen med Othilie p morgningen i dag. Jeg og Mie skulle g til skolen litt senere. Jeg var oppe og sa hade til Joakim og Othilie ogs skulle jeg bare kose meg litt til i sengen fr jeg skulle st opp med Mie. 
Etter litt kom Mie inn i sengen min og hun la seg sidne av meg, alarmen ringte rett etter p og jeg trodde jeg da slumret den, men neida, jeg skrudde den av jeg. S jeg brvkner en time senere og innser at det er en halvtime til Mie skal vre p skolen. Der ligger vi og sover begge to. Vi skulle ha p klr, vi skulle spise frokost, vi skulle lage matpakke og kakao. Jeg hadde jo lovet Mie kakao p tur i dag. Mens jeg laget matpakke prvde jeg ihedrig f tak i mamma, s hun kanskje kunne kjre oss opp p skolen. Men hun fikk jeg ikke tak i. Men heldigvis kunne pappa svippe oss opp. Og i det vi gr ut av bilen til pappa ringer det inn p skolen. S det vil jeg si var akkuratt i tide. Men jeg virkelig hater morgninger som blir bare stress. Men Mie var heldigvis i veldig godt humr i dag s hun var kjempe flink hre etter og gjorde akkuratt som hun fikk beskjed om. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vel, i dag hadde vi s kort forelesning p skolen at jeg ikke gadd bruke dobbet s lang tid p pendlingene frem og tilbake som forelsningen var p. S jeg tok meg en studiedag hjemme. S langt har jeg vasket litt klr, ryddet litt, tent litt lys og selvsagt s har jeg jo lest litt i bkene mine og sett litt videoer p sykepleierpluss sine sider. S litt skole har jeg jo ogs gjort da. Jeg merker at vi virkelig har behov for en bedre studieplass/kontorplass her hjemme. Da kjkkenstolene vre er utrolig vonde sitte p etter en liten stund. Men snart skal vi nok f fikset oss en bedre studieplass. Og det blir utrolig deilig!
Men n skal jeg jobbe litt til med skole fr jeg skal se om jeg ikke skal planlegge litt middag til oss i dag. M vel ha det ogs regner jeg med. 

Super lrdag

  • 09.09.2017, 20:17

Denne lrdagen har vrt helt super. Den fineste lrdagen p veldig lenge faktisk. Jeg og jentene fikk besk av Martine, min bestevenn gjennom alle r. Hun kom til oss rundt klokken elleve. Othilie skulle prve sove litt fr vi skulle se hva vi fant p. Mens Othilie sov, eller l i sengen og sang i et par timer. S koste vi andre oss litt med kjeks, druer og ipaden. Og ikke minst skravlet og koste oss skikkelig. 
S bestemte vi oss for ta en tur til byen, og siden Martine egentlig hadde en avtale med lillesstern sin senere p dagen fant vi heller ut at vi tok med oss hun ned til byen ogs. S vi tok bussen til byen sammen alle sammen. Tittet litt p senteret fr vi kjpte oss litt mat, og tok det med oss opp p lekeplassen og satt der og spiste. Mie fant s godt tonen med Josefine som er lillesstern til Martine. Josefine er ca seks r eldre enn Mie s Mie synes det var veldig stas nr hun hadde lyst til leke med hun. Etter ha lekt litt fant vi ut at vi skulle kjpe oss en is og kose oss litt mer fr vi dro hjem. 

Selvom jeg og Martine ikke sees s veldig ofte lenger, og selvom vi ikke snakker hver dag. S er hun et av de desidert aller beste menenskene jeg vet om. Jeg er s glad for ha hun i livet mitt. Hun er s fantastisk. Og nr vi mtes er det som om vi har vrt sammen hver eneste dag den siste tiden. Praten gr alltid s naturlig, Lattern sitter alltid lst, vi tuller og spker og er s naturlige sammen. I tillegg er hun s god med Mie og Othilie, som en skikkelig kul tante for de og jentene digger Martine. 

N skal jentene i seng begge to, s skal jeg og Joakim kose oss med en film og noe godteri. Joakim har vrt p jobb i dag, men skal heldigvis ikke p jobb fr i morgenkveld igjen. Fr enda en ny uke begynner igjen, men skole og jobb og alt. 
Hper dere alle fr en fin lrdagskveld. 

Drukner

  • 06.09.2017, 23:19

Da var det frste arbeidskravet levert inn p fronter. Og jeg er s glad for at jeg har Joakim til hjelpe meg med skjnne det der. N har jeg allerede begynt s vindt det er p neste innlevering og opp dette br jeg ogs lese p anatomien som vi skal ha en prve i, i begynnelsen av oktober. Jeg skjnner ikke helt hvor jeg skal hente all tiden fra. Men det skal vel g p et vis. Selvom jeg fler jeg drukner litt til tider i innleveringer, frister, skrivemter, fronter, mailer, beskjeder, vningsposter, gruppesamlinger, forelesninger, og opp dette s er det Mie sine lekser, foreldremter, bursdager, tilhrlighetsgrupper, balletten, barnheage, osv osv. Uka har ikke lenger nok dager og dgnet har ikke lenger nok timer. Det merkes veldig godt ihvertfall. 

Men oppi alt dette stresset s er det ogs veldig gy, hver dag blir jeg litt bedre kjent med de andre p gruppen, og hver dag blir jeg litt tryggere p at dette er noe jeg vil klare. De fleste sier ogs at det frste ret er det verste, ogs gr det fint. S mlet mitt er vel egentlig bare komme meg gjennom dag for dag og uke for uke. Arbeidskrav for arbeidskrav og eksamen for eksamen. Jeg kan vel heller ikke gjre s mye mer enn det. 

Leiligheten fr nesten bare st litt p hode i de verste periodene med eksamen og lesing og innleveringer og prver osv. Det m liksom nedprioriteres litt bare. 
M bare prioritere jobbe med skole, og konsentrere oss om at barna har det de skal.

Men, n skal jeg pakke sekken, i morgen er det vningspost p skolen,s det blir en lang dag. Men vi begynner heldigvis en halvtime senere enn ellers s det blir nok bra slippe mtte ha vekkeklokka p 05.40 men heller kunne flytte den til 06.00. Herregud for en liten glede. 

 

 

  • Mie
  • Hull i rene

    • 03.09.2017, 14:46

    Mie har spurt i veldig lang tid om hun kunne f hull i rene snart. Jeg har alltid hatt en mening om at man br nske seg slike ting ganske lenge fr man fr det. Siden det er noe man ikke bare kan angre p snn plutselig. Men n som Mie har spurt en god stund og hun har begynt p skolen og fler av jentene i klassen hennes hadde det, s tenkte vi at n var tiden inne for at hun kunne f det. 

    S for en uke siden var vi i byen og fikk ordnet hull i rene til Mie. Hun ble veldig fornyd selv. Selvom hun hadde litt lyst til trekke seg da hun satt ventet p sin tur i frisrsalongen. Men selvom hun var veldig redd da hun satt i stolen s grt hun ikke en eneste en tre. Og hun var veldig fornyd etterp. 
    S langt har hun ogs vrt veldig flink til ikke ta noe p de og vi har renset godt de frste dagene. S ingen tegn til noe infeksjon eller noe. S n kan hun nske seg fine redobber fremover. 

     

     

    Om meg

    Ronja sen

    Sk i bloggen

    Kategorier

    Arkiv

    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no