Ronja Åsen

- Mamma.Student.Samboer.Interiør -

De største utfordingene

  • 30.08.2017, 12:22

Det er nok mange som lurer på hva de største utfordringene er om dagen. For når man har barn og begge foreldrene begynner på studier samtidig må de jo på en måte bli litt utfordringer tenker nok de fleste. Så langt er det jo selvsagt den kabalen som skal gå opp. Også var vi jo så heldige at forrige uke så gikk bilen vår til helvete med at hele tre ting gikk på en gang. Og uten bil blir automatisk kabalen vår mye verre å gå til å gå opp med en gang. Hvordan skal man rekke alt? 
Men likevel så er det for meg en ting som student ved min høyskole som er et desidert mye større problem og det høydene. Jeg er ekstremt redd for høyder. Har alltid hatt veldig høydeskrekk, men de siste årene har den rett og slett nesten blitt som et handicap.


bilde lånt fra google.

Skolen min er over fire etasjer, og i øverste etasje finner man biblioteket, et plass man er ganske ofte når man skal jobbe selvstendig. Problemet mitt med denne plassen er at trappene opp ditt er åpne mellom alle trinnene. Så jeg ser spesielt når jeg går opp trappene at det er veldig høyt ned under trappene. Det resulterer i at jeg ikke tørr å gå i trappene opp til biblioteket. For når jeg innser hvor høyt ned det er så stivner jeg helt i hele kroppen. Fryser helt til og klarer ikke å verken gå opp eller ned. Blir helt handlingslammet og klarer ikke foreta meg noen ting. Ganske så upraktisk.

Nå tenker sikker du at, det finnet vel en heis på denne skolen? Og ja, det er jo fullt mulig å ta heisen opp dit. Men det ser jo ikke så bra ut og jeg tenker jo at de fleste ser på meg som ekstremt lat som tar heisen når alle andre går disse trappene. 
Men det er ikke bare bare å ta heisen heller, for når man kommer ut av heisen i øverste etasje så må man gå over en liten bru som på en måte henger i løse luften, dette er heller ikke så veldig bred, så jeg lukker nesten øynene når jeg løper over denne brua, fordi jeg er så redd for å se ned. Og uansett hvor mange ganger jeg prøver å fortelle meg selv at "Hey, Ronja, du kan ikke falle gjennom de hullene i trappa" Eller " Hey, Ronja, det er gjerde her så du detter ikke ned, brua detter ikke ned den heller". Så klarer jeg ikke styre angsten for høydene. 


bilde lånt fra google. 

 

Syv år

  • 28.08.2017, 23:28

Den 21.august, kunne jeg og Joakim skilte meg syv år som kjærester. Jeg er så stolt over alt vi har fått til på årene sammen. Jeg er så stolt over at vi enda er et par. Jeg er så stolt over hvor vi er i dag. Jeg vet om så mange som aldri hadde stått sammen gjennom mye av det vi har vørt gjennom. Vi har hatt så enormt mange nedturer, enormt mange tunge dager. Perioder hvor vi ikke har sovet. Perioder hvor man ikke egentlig vet hvordan man skal komme seg videre og komme seg på bena.

VI fikk ikke så gode prognoser da vi etter bare noen måneder som skikkelige kjærester plutselig ventet barn sammen. Vi bodde langt unna hverandre, og bare det kunne jo vært en faktor som ville gjort at vi ikke skulle holde sammen. Men når man da er veldig unge, bor ca tre timer unna hverandre og er i et ferskt forhold også skal man oppå dette også ha barn sammen. Som sagt de fleste ga forholdet vårt dårlige prognoser. Og hadde nok ikke troen på at vi skulle klare det. Jeg husker jeg faktisk fikk kommentarer som? Jeg kan love deg at om et år er du alenemamma?.



Men vi her er vi da, to barn har vi sammen. Forlovet er vi. Og vi har vært sammen hver eneste dag i over syv år. Vi har gått skole annen hver gang, Joakim gikk jo ferdig videregående det året jeg gikk i permisjon med Mie, siden av skolen jobbet han jo hver eneste kveld omtrent, for at vi skulle ha mat på bordet og ellers penger på konto.
Når vi flyttet til Moss var jeg min tur til å starte som lærling. Og de to neste årene gikk til dette.
Så jobbet vi noen år før Joakim i fjor bestemte seg for å ta påbygg for å kunne komme inn på høyskolen. Midt oppi dette kom jeg over at helsefagarbeidere kunne søke seg inn på sykepleier-studiet ved hjelp av et sommerkurs. Jeg tenkte at det var så få plasser og at sjansen for å komme inn var minimal, men jeg tenkte også at det ikke ville skade og prøve og søke. Men jammen kom jeg inn og da var det plutselig slik at vi skulle studere begge to.

Jeg er sikker på at situasjonen vi nå setter oss i kommer til å gjøre ting vanskelig til tider. Vi vil jo ha perioder der vi begge to vil måtte lese og øve mye. Og perioder der vi kanskje er litt lei av alt. Men jeg tror at vi har snakket så mye sammen om dette at det er noe vi skal klare og hjelpe hverandre med.



Uansett, jeg er så enormt stolt når jeg tenker på alt vi har fikset. Jeg er så stolt over alt vi hat stått sammen gjennom og at vi sammen har pushet hverandre opp fra de dypeste daler og opp de tyngste oppoverbakker.
Kanskje har vi ikke fått til å kjøpe noe eget enda, kanskje har ikke jeg fått meg lappen enda. Kanskje har vi måttet utsette et bryllup en stund lenger enn vi hadde planer om. Men en dag, vil vi også kunne kjøpe oss noe eget, en dag blir det bryllup, en dag kan også jeg skryte på meg å ha førerkort, og en dag vil alt slitet meg skole være så verdt det.

Det viktigste er at vi sammen har det så mye morsomt, vi har to lykkelige barn. To barn som har foreldrene sine sammen, som har foreldre som er glad i hverandre og som er glad i dem. Og kjærlighet er viktigere enn eget hus og billappen. 

Evig min. Evig din. Evig oss. 

Skolejente

  • 28.08.2017, 10:56

Mies første uke som skolebarn er over alt. Og det har gått så bra. Jeg må bare si at jeg er så glad for at Mie er så flink til å tilpasse seg nye situasjoner. Hun er så dyktig når det kommer til å finne seg nye venner og noen å leke med. Og det er jeg veldig glad for. Hun er også veldig flink til å tenke positivt på slike nye ting.
Jeg tror også at det var veldig lurt av oss og ha Mie på SFO noen uker før selve skolen startet. For hun kjente liksom hele området og alt var veldig trygt for henne. Da vi skulle følge hun første skoledagen ble hun nesten fornærmet over at vi skulle være der så lenge. Hun sa til og med at hun kunne klare det helt selv. Vi trengte ikke følge hun opp. Men vi gjorde selvsagt det like vel. Vi var jo kanskje enda mer spente enn det hun var.



Jeg må også si at jeg synes overgangen fra barnehage til skole har gått bedre enn jeg selv hadde trodd. Jeg var nok kanskje den av oss som gruet seg mest til dette. Jeg synes barnehagen er så enormt trygt og tenkte mye på alle farene som er på skolen. Skjønner hun avgrensningen? Klarer de ansatte ved skolen og holde øye med alle? I en barnehage så er alle barna i på et begrenset areal med gjerder rundt hele området og det er mange voksne og få utganger. På skolen er det ingen gjerder, det er heller ikke så mange voksne. Og det gjorde meg så utrygg. Men jeg har jo nå sett og opplevd at de har kontroll og førsteklassingene er spesielt under oppsyn.

Denne uken hadde de faktisk som mål å lære seg skolen røde merker, der de altså ikke får gå utenfor. De hadde som mål å lære seg å gå til plassen sin å stille opp der når det ringte inn. Og dette har Mie allerede lært seg.
De andre leksene går ikke fullt så bra, eller den ene leksen hun har fått som å tegne noe man husket fra første skoledag har hun jo klart fint. Men innstillingen hennes i forhold til ordet lekser, det er det litt verre med. Hun sier nemlig? aaaææh? hver gang man bare nevner ordet for henne. Så det håper jeg jo endrer seg litt.



Ellers så går Mie på en ipad skole som noen kaller det. Og til mandag skal hun få ipaden sin. Det er på denne de kommer til å få de fleste leksene og oppgavene kommer på den. Jeg tror faktisk ikke de skal ha noen bøker i det heletatt. Men de skal likevel gjøre endel oppgaver for hånd da. Mange er veldig negative til den delen med ipad, men det er jo den veien alt går så det er fint de lærer det tidlig. 

 

En like god sykepleier

  • 27.08.2017, 14:48

Jeg har jo helt glemt å fortelle dere det at jeg nå har fått svar på begge eksamenen mine.
Så nå er både norsken og matten bestått og det er så utrolig deilig. Når jeg fikk svar på dette følte jeg endelig at jeg virkelig kunne føle meg som en skikkelig student. Jeg var jo heletiden så enormt redd for å begynne på studiene og ikke klare å bestå spesielt matteeksamen. Og at jeg da måtte slutte på studie. Det hadde vært så enormt nedtur om jeg ikke hadde fått fullføre. Men nå er jeg helt inne og det er helt fantastisk. Så lettende og godt.



Men, jeg må jo si at jeg har vurdert fler ganger den siste uken om jeg har tatt med vann over hode og om jeg vil klare å lære meg alt det jeg skal til eksamen i desember. For enkelte dager er det veldig vanskelig å finne motivasjon finne konsentrasjon og faktisk klare å forstå hva foreleseren sier.
I desember skal vi ha anatomi eksamen og vi skal faktisk ha hele atten kapitler, det er omtrent halve boken vi skal kunne. Og det er veldig mange latinske ord vi skal kunne. Men det gjelder å bare pugge og pugge og virkelig lese.

Jeg har så enormt lyst til å få til dette. Både fordi det er så enormt mange som ikke trodde jeg skulle nå så langt. Og fordi at det er så enormt mange som mener at det er for tungt for helsefagarbeidere og gå denne veien inn på sykepleien og droppe å ta påbygg. De har jeg lyst til å bevise for at dette klarer jeg som helsefagarbeider veldig bra. Og at jeg kan bli en like god sykepleier som en som kommer rett fra videregående og inn på høyskolen. 

 

Det motivere meg

  • 24.08.2017, 12:13

Mange har spurt meg spørsmålet om hva som motivere meg til å klare studie jeg har begynt på. Mange lurer på hva som driver meg til å få det til.
Dette har jeg nå tenkt på noen dager, kanskje spesielt i dag hvor jeg har hatt min første skoledag som sykepleierstudent. For hva er det egentlig som skal gi meg nok motivasjon til å komme meg opp tidlig hver morgen? Hva skal motivere meg til å pendle så langt hver skoledag? Hva skal motivere meg til å holde ut og komme meg gjennom det hver dag? Hva skal motivere meg til å holde konsentrasjonen i de verste leseperiodene?



Drømmen om å bli sykepleier skal jo selvsagt motivere meg, drømmen om en spennende hverdag som sykepleier, drømmen om mer kunnskap, drømmen om en givende jobb hvor jeg kan hjelpe mennesker i mange forskjellige situasjoner, både gode og dårlige. Det motivere jo at jeg har en mulighet til å gjøre en forskjell, en forskjell for de som har det vondt, de som er i sårbare situasjoner. Det motiverer å ha en jobb hvor du kan gå hjem fra jobb og vite at? i dag reddet jeg et liv? eller? i dag holdt jeg en hånd, og ga noen trygghet i livet siste time?. Det er så mye givende med å være sykepleier, det er så mye givende ved å jobbe med mennesker.

Men, det som motiverer meg aller mest er alle som mente jeg ikke kunne, alle som mente jeg ikke kom til å få til, alle som mente jeg ikke ville bli noe. Alle som mente at jeg ikke hadde noen muligheter lenger. Alle de som dømte meg når jeg ble mor som attenåring. Alle de som snakket stygt om meg, alle som bare har ventet på å se meg feile. De motivere meg. Det er de jeg skal tenke på alle de gangene jeg synes det er tungt. Jeg skal tenke på dem og vise at jeg faktisk er kommet langt, mye lenger enn mange av de som dømte meg og min fremtid. 

 

 

Hva har jeg oppnådd?

  • 20.08.2017, 21:06

Noen ganger tenker jeg at jeg egentlig ikke kommer noen vei med bloggen min. Det er jo veldig lite kommentarer som kommer inn. Leser tallene er heller ikke de høyeste. Jeg blogger jo egentlig bare for nære venner og familie. Jeg blogger jo heller ikke så veldig spennende, eller så veldig ofte. Noen ganger så lurer jeg på om det gir meg noe eller gir andre noe i det hele tatt.

Men så kom jeg til å bruke litt tid på å tenke på hva jeg egentlig har oppnådd med bloggen min, hva har den gitt meg. Hva har jeg utrettet eller fått til med denne bloggen? Det var da det slo meg hvor mange ganger jeg egentlig er blitt kontaktet fordi noen har lest bloggen min.
Jeg har vært på en nettavis, jeg har vært i lokalavisen, jeg har vært på? God morgen Norge? og jeg har blitt intervjuet på radio, alle gangene har de som har kontaktet meg fortalt at de har funnet meg gjennom bloggen min. Og det betyr jo at noe har jeg jo nådd frem med. 

Så jeg må jo si det da, at selv om jeg ikke får så veldig mange kommentarer, selv om jeg ikke har så veldig høye lesertall og selv om jeg ikke tjener noen penger på denne bloggen, så er den god nok til at den vekker interesse hos flere. For hvis ikke så hadde de nok ikke kontaktet meg fordi de har funnet bloggen min vil jeg tro. 

Link til "intervjuet" på klikk.no HER
Link til "intervjuet" i lokalavisa HER
Har desverre ikke link til innslaget fra God morgen Norge, men datoen jeg var der var 23.02.2013, så kanskje man kan finne det på Sumo. 
også ligger link til radiointervjuet i forrige innlegg. 


Fra den dagen jeg var på tv.

Det er selvsagt veldig mange som kommer mye mer frem med bloggen sin enn meg, og mange som oppnår mye mye mer enn hva jeg noengang kommer til å oppnå. Men jeg er jo likevel litt imponert over hva jeg allikevel har oppnådd med min lille blogg. 

TIPS: Til skolestart

  • 18.08.2017, 20:49

Hverdagener i gang for mange, og for mange nærmer det seg nok også skolestart. Her har allerede Mie begynt på Sfo, og så langt ser det ut som hun trives veldig godt det, overgangen har gått mye bedre enn jeg noengang hadde trodd. Mie er heldigvis en jente som er ekstremt flink til å finne seg til rette i nye situasjoner, hun er også veldig flink til å bli kjent med nye folk, både voksne og barn. Og hun har allerede fått seg masse venner sier hun. 

Ihvertfall, for noen uker siden bestilte jeg hjem noen utrolig fine blyanter som Mie skal få ha i penalet sitt, synes det var utrolig praktisk at disse har gravert inn navnet til barnet. Da er det det ikke like lett å miste alle fargene sine. Jeg bestilte disse fine blyantene på barnaspersonligeverden. Dette er altså ikke sponset eller noe. Jeg har betalt de helt selv. Men tenker kanskje noen andre der ute med skolebarn synes det er like praktisk som meg. 





 

Eksamensresultat og første forelesning

  • 17.08.2017, 19:16

I går midt under middagen så jeg i gruppe-chatten fra sommerkurset at det var kommet ut resultater på matteeksamen. Selvsagt var jeg enormt spent. Men måtte bare inn og virkelig sjekke med en gang hvordan det hadde gått. 
Som jeg tidligere har fortalt så har jeg jo ikke hatt noen spesiell tro på meg selv angående denne eksamen, og egentlig tenkte at den klarer jeg nok ikke. Og selvom Joakim fikk se på besvarelsen min og eksamen og han mente at joda, dette kommer du til å bestå, så hadde jeg ikke helt troa. Eller jeg turte kanskje ikke å ha helt troa, fordi jeg var så redd for å så oppdage at den ikke var bestått. 
Men så logget jeg inn da, med en skyhøy puls og sykt nervøs, men, svaret var positivt, og jeg bestod faktisk matteeksamen på første forsøk, og det er rett og slett så enormt befriende og deilig. Jeg får virkelig ikke sagt det nok hvor sykt digg det er. Hvor lettende og motiverende det er. Nå mangler jeg bare svar på norskeksamen, og jeg håper virkelig det kommer ganske snart. Sånn at jeg endelig kan begynne å føle meg hundre-prosent som en sykepleierstudent. 

Ellers så har jeg vært på min aller første forelesning i dag. Vi hadde om blodet og det var faktisk veldig spennende. Jeg merket også at fordelen ved å være helsefagarbeider i bunn kom frem da. For det vi lærte om blodet på skolen for rundt åtte år siden kom plutselig frem igjen i hode mitt. Slev om vi nå går mye dypere inn i det enn jeg har lært før. Men jeg synes det var spennende og gleder meg faktisk allerede til neste forelesning. 
I går bestilte jeg også alle bøkene jeg trenger for studie også, var ikke akkurat billig kan man si, men de kommer jo til nytte da. Nå mangler jeg bare litt kladdebøker så er jeg helt klar til semesteret. 


 

Link til Radiointervju

  • 15.08.2017, 19:34

Så var det ute da, har fått masse kommentarer og meldinger på de som har hørt innslaget på radio, men selv har jeg ikke hørt det. Jeg hater nemlig å høre min egen stemme på video og opptak, så jeg kommer nok ikke til å høre på det med det første heller. Kanskje en dag tørr jeg å høre på det.
Men utifra tilbakemeldingene jeg har fått så har det ikke vært så ille da tydeligvis. 

Men jeg tenkte kanskje noen av dere ikke fikk det med dere da det gikk på radio i dag mellom ni og elleve en gang. Så jeg tenkte jeg skulle dele link med dere her på intervjuet. Så får de som tørr høre på det. Jeg tør nok ikke. Har så vidt begynt opptaket med måtte bare skru det av, for jeg ble så skremt. Får litt angst av min egen stemme. 
Faktisk så skjønner jeg ikke at noen orker å snakke med meg engang. At noen orker å høre på min stemme er for meg uforståelig. Men jeg tror også det er ganske normalt å føle det slik da.  

LINK HER



Denne søte jenta er også med på intervjuet. 

Hva synes du om intervjuet?

Helgen

  • 14.08.2017, 13:07

Den store vaskedagen her I dag. Jeg og Othilie satt i sofaen i stad jeg jeg brått så en edderkopp som kom frem fra under sofaen. Da slo det meg at det. nok var en stund siden jeg hadde vasket bak der, så da ble det til at jeg dro frem sofaen og tok av alt trekket samtidig. Og om det var behov? Skal jeg love deg. Helt ekstremt mye leker, strikker, hybelkaniner, sutter og diverse under sofaen. Og det er en så himmelsk god følelse og vite at alt bak sofaen faktisk er helt rent bak og under sofaen. Selvom det også er litt kjedelig å ha slitt seg gjennom den delen også er det faktisk ingen andre enn jeg som verken ser eller vet det.  Men sånn er det jo med mye rengjøring da. 

Othilie er enda hjemme med vannkoppene sine, det er fler av de store som har tørket inn i løpet av natten og jeg håper vi nå går mot at hun snart blir frisk. Formen hennes er jo helt på topp, så det skal man ikke si noe på. Det har *bank i bordet* gått helt problemfritt for seg egentlig med disse koppene. Men om natten er hun endel plaget med kløe. Men hun må nok likevel være hjemme hele denne uken før hun kan gå i barnehagen igjen. 

På lørdag var jeg og Mie hjemme hos ei Mie begynner i klasse med. Hun kjente ingen av jentene hun begynte med og ville derfor invitere alle jentene for at ikke alle ansiktene skulle være helt ukjent. En veldig lur ide, vi foreldre var også der, og det var også hyggelig for meg å bli litt bedre kjent med noen av de andre mammaene og pappaene i den nye klassen. 
Ellers i helgen har Mie hatt overnattingsbesøk, og i går var vi på kino, og så på Ballerina. Jentene var veldig fornøyde med det. 

Håper dere har hatt en fin helg og får en fin uke. I morgen begynner skolen for både Joakim og meg og det blir spennende :)

Pessimist og vannkopper

  • 11.08.2017, 20:55

Helgen er er i gang. Fredagen jeg har gruet meg til i evigheter er forbi, og det føles veldig bra å være ferdig med denne dagen. Samtidig som det føles så skummelt, for jeg er jo egentlig ikke helt ferdig alikevel, for jeg har jo ikke fått noe svar enda, så jeg aner jo ikke om jeg har bestått eller ikke. Og det tør jeg ikke egentlig håpe at jeg har gjort heller. For om jeg tror det, også får svar og ikke har bestått da begraver jeg meg helt altså, så jeg tenker heller at "dette gikk ikke så bra, jeg må nok ta den opp igjen i september". Evig pessimist er jeg.

Ellers så blir det nok en rolig helg hjemme tenker jeg, Othilie startet med å få vannkopper på torsdag, og i løpet av dagen i dag har det poppet frem mange nye. Spent på hvordan hun ser ut i morgen tidlig. Så langt er formen hennes veldig bra. Men regner med at feberen snart dukker opp. Håper bare hun slipper å bli så veldig plaget, men at det går litt stille og rolig forbi og ikke så kraftig. Men, det er jo typisk da at hun fikk det akkurat nå, når både jeg og Joakim må møte på skolen neste uke og Sfo har planleggingsdager to dager neste uke. Men samtidig så er det jo også bra å bli ferdig med det. Mie har jo også hatt det, så vi slipper i hvert fall at det fortsetter. 

To dager igjen

  • 09.08.2017, 15:44

Så er vi allerede halvveis inn i onsdagen. Herregud, det er litt under to døgn igjen til eksamen, er vel egentlig ikke det engang. Og akkurat nå føler jeg egentlig at jeg ikke har noen sjans i havet til å få det til. Føler meg absolutt helt lost på alle plan og skjønner ingenting av det jeg leser føler jeg. Jeg støtter meg litt på at om jeg virkelig ikke klarer det på fredag så er ikke løpet helt kjørt likevel heldigvis. Det er enda en mulighet, og det er litt godt å vite nå som jeg synes dette er helt umulig å tenke seg til at jeg skal greie. Vi har også mulighet til å ha alle hjelpemidler med oss, noe som er en lettelse. Men vi har bare fire timer på oss så vi har ikke så veldig godt tid til å sitte og bla frem og tilbake i bøkene våre i evigheter.

Jeg er en evig pessimist og klarer aldri å tro det beste om meg selv, så jeg forbereder meg på å stryke også får jeg heller bli positivt overrasket om jeg ikke gjør det. Jeg blir så utrolig skuffet om jeg tenker den andre veien og ikke består. 

Men nå er det litt mer pugging, så kommer jentene hjem, så blir det mer pugging i kveld, og litt rydding før radio besøket i morgen. 

 

Er du pessimist, eller liker du å tro det beste?

 

Radiointervju

  • 08.08.2017, 15:16

Har dere hatt en fin sommer alle sammen? Her har sommeren gått i ett føler jeg, og vi har gjort veldig mye og tiden har gått fra oss. Så bloggingen har det blitt litt lite av. Men skal prøve å være litt flink igjen nå tenkte jeg. 
I dag har jeg vært på skolen igjen, en dag med litt repetisjon før vi har matteeksamen på fredag, jeg er så enormt usikker på om jeg får til den. Kjenner jeg har så liten tro på meg selv når det gjelder fredagen. Men jeg får bare sette av alle ledige timer de neste dagene til å øve litt, også får jeg gjøre det beste jeg kan. Og skulle jeg virkelig ikke få det til, så har jeg heldigvis en sjanse til igjen i begynnelsen av september. Så løpet er ikke helt kjørt av den grunn. Men jeg håper jo å kunne klare det på første forsøk.


Eller så fikk jeg en sms her en dag av ei dame fra radioprogrammet "Ekko" på nrk P2, de ville gjerne intervjue meg i forhold til skolen. Siden dette er første året og er et såkalt pilotprosjekt, så er det naturlig nok mange som er interessert i å høre om det. Så i dag møtte hun meg på skolen når jeg var ferdig, også hadde jeg med meg ei fra klassen som også var med på intervjuet. Hun ville også gjøre et litt dypere intervju hjemme hos meg på torsdag. 
Innslaget kommer på radio tirsdag den 15.august mellom 9 og 11 en gang. Så da får dere bare følge med. 

Nå skal jeg komme meg hjem, hente Mie på sfo, Othilie i barnehagen og så skal Mie i bursdag. Når jentene er i seng så regner jeg med at det blir øving frem til jeg skal legge meg. I morgen står også bare øving og pugging på planen. Men selvom jeg nå synes det er veldig hardt så tenker jeg at jeg tross alt er heldig som har denne muligheten og at det vil være så verdet den dagen jeg er ferdig. 

 

Om meg

Ronja Åsen

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no