Ronja Åsen

- Mamma.Student.Samboer.Interiør -

Jeg overvåker barnet mitt

  • 04.06.2017, 08:07

Det er mye tanker og meninger rundt det å bruke gps klokker på barn. Og det å gi barn mobiltelefoner. Veldig mange mener at det å ha gps på barna sine er en overvåking av barn hvor man frarøver de friheten. Delvis er jeg enig i at man ikke alltid skal vite akkuratt hvor barnet sitt er. De må få lov å ha et privatliv de også. Jeg personlig er ikke for at man skal ha på barna sine gps for så å hele tiden sitte og følge med i en app på sin telefon, for så å kontakte barnet og spørre hvorfor, med hvem og hva de gjør der. 

Mie begynner på skolen denne høsten, og for oss er det viktig at hun etterhvert blir så selvstendig at hun kan gå hjem fra skolen selv. Det vi jo da kanskje være dager hvor vi ikke har kommet oss helt hjem enda, og hun da må være hjemme alene litt. Da synes ihvertfall jeg som mamma at det er kjekt at barnet kan kontakte meg og fortelle at hun er kommet trygt hjem. 

Da jeg var liten hadde vi hustelefon, så om jeg skulle ringe en venn, ringe mamma, eller ringe pappa brukte jeg bare hustelefonen. Nå i dag kjenner jeg faktisk ingen som har hustelefon, inkludert oss. Vi har heller ikke hustelefon. Spørsmålet var da og vi skulle kjøpe en mobiltelefon til Mie eller om vi skulle gå for en telefonklokke. Etter mange runder i tankeboksen, og etter å ha snakket med andre småbarnsforeldre, og våre foreldre falt valget på en telefonklokke. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På klokken til Mie har vi lagt inn noen få kontakter, og det er bare disse som kan ringe inn til telefonen og bare disse hun kan ringe ut til. Dette er veldig kjekt. Da kan hun ha den på armen hele dagen(Hvis det er lov på skolen). Mie er såpas surrete til tider at en vanlig telefon hadde hun nok lagt i fra seg eller mistet en eller annen plass ganske raskt. 

Om Mie er like eventyrlysten som jeg var som liten kan faktisk gps funksjonen ha en positiv innvirkning. Jeg var nemlig slik som liten at jeg bare skulle gå en liten snarvei, da ofte om kirkegården hvor jeg også da skulle vanne alle gravene. Andre dager kunne jeg finne en ny vei jeg trodde gikk raskere, men som heller tok 2 timer mer. Jeg husker så godt hvor ofte jeg kom hjem til en fortvila mamma, som hadde gått eller kjørt hele skoleveien for å lete etter meg, hvor redd hun var. Hadde jeg da hatt en gps klokke kunne hun jo faktisk funnet meg mye raskere når jeg ikke kom hjem som avtalt. 

Med gps klokken vi har kjøt til Mie kan man også velge hvordan type klokke det skal være i displayet, om vi vil ha en digital klokke eller om vi vil ha som vanlig klokke. Vi har nå valgt å ha den som en vanlig klokke da jeg tror det er lettest for Mie å lære først. 

Vi har så langt ikke brukt klokke så veldig ofte, men om Mie skal ut og leke på lekeplassen mens vi lager middag, så får hun den på, da kan vi bare ringe hun og si at middagen er klar. Når hun lærer å lese kan vi sende hun en melding og fortelle hun det. Man kan også legge inn avtaler så barna får en varsel når de skal komme hjem. 

Mange vil nok som nevt over her mene at jeg overvåker Mie ved å sette på hun en gps. Men jeg mener heller at så lenge det brukes fornuftig er det bare en trygghet i hverdagen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Har ditt barn gps klokke?

Hva er dine meninger rundt dette?

Amming

  • 23.09.2015, 22:15

God kveld.

Da jeg gikk gravid med Mie for 4 år siden var jeg helt bestemt på at jeg skulle klare å amme hun. Desverre gikk det ikke lik, da det var utrolig dårlig oppfølging på fødeavdelingen og jeg var delevis deprimert etter fødsel fordi fødselen var veldig traumatisk, så jeg slet litt med å finne den skikkelige tilknyttingen og morsfølelsen med en gang, derfor føltes det bare helt unaturlig ut å amme. Jeg delammet i ca 3 måneder før jeg mistet helken helt etter feilmedisinering hos legen. Derfor ble Mie oppfostret på Nan, og det gikk jo helt fint det også. Jeg synes det til tider var veldig slitsomt å huske å alltid ha med nok rene flasker og nok mat til hun, i tillegg var det innimellom vanskelig å finne et sted å lage mat, og oftest måtte jeg huske å ha med en termos koktvann og en termos med koktkaldt vann og nanpuler, så var det det å få riktig mengde med vann og riktig tempratur og ja.. Det var slitsomt men da visste jeg faktisk ikke om noe annet. Og det gikk jo, det måtte det jo bare. 


Baby Mie <3

Da jeg gikk gravid med Othilie var jeg igjen helt bestemt på at denne gangen skulle jeg prøve å gi litt mer for å få det til. Men så hørte jeg at de som tar keisesnitt har vanskligere for å kunne amme enn de som føder vaginalt. Jeg var derfor veldig usikker på om jeg ville få det til denne gangen, eller om det ville bli slik som sist. 
Da jeg la til Othilie første gang etter fødsel var hun ikke spesielt intresert i puppen, jeg tenkte derfor med engag at hun ikke kom til å bli ammet hun heller. 
Men så begynte hun å sutte noe innamri på hånda si noen timer etter fødsel og da la jeg hun til puppen med en gang og siden det har amming gått forholdsvis veldig bra. Othilie er nå snart 5 måneder og fullammer hun fremdeles. Og det er jeg veldig stolt av. Det har vært mange veldig tøffe perioder med økedøgn, utviklingssprang og sykdom. Så jeg har ved flere anledninger bare måtte bite tenna sammen for å ikke gi opp. Men jeg full ammer enda og det er helt utrolig lettvindt. Virkelig. Maten er alltid klar og riktig tempeert. Det er ganske letvindt. Men selvsagt det har jo sine negative sider også, som at det er endel man ikke kan spise og gjøre mens man ammer. 
Men det skal jeg fint klare å holde meg unna i et års tid. 



Ammer du?
Eller har du ammet? 
Ellers kasnkeje flaskemater du?:)

Fra 1 til 2

  • 15.09.2015, 00:10

Det spørsmålet jeg får oftest etter at Othilie ble født er hvordan det er å være mamma til to, fremfor 1. Helt ærlig så vil jeg si at jeg ikke kjente helt den store forandringen helt i førsten, annet enn at jeg gråt endel når vi var på sykehuset med Othilie fordi jeg savnet Mie veldig og itillegg var så enormt redd for at Mie skulle være redd vi hadde byttet hun ut. Det var veldig tøft. 
Ellers så føler jeg jo at jeg ofte må anstrenge meg veldig for å ikke forskjellsbehandle, jeg tror ikke jeg gjør det, men jeg er hele tiden redd for at det skal skje, så jeg tenker på det og har faktisk utrolig mye dårlig samvittighet over spesielt Mie, selvom jeg ikke tror jeg har noen grunn til å føle på det. 

Ellers så merker jeg jo at det blir "tyngre" jo eldre Othilie blir, fordi hun krever mer og mer. Hun sover jo ikke like mye lenger, så hun trenger mer oppmersksomhet og aktivisering, så i helger foreksempel når Joakim jobber så kan det bli litt slitsomt og en av de må bare klare å vente litt. Det er nemmelig veldig typpisk at Othilie blir akkutt sulten eller trøtt akkuratt når Mie trenger hjelp med noe, eller at Mie trenger hjelp på do eller lignende akkuratt når jeg sitter og ammer. Så da kunne jeg enkelte ganger ha trengt et par armer ekstra. 

Ellers så må jeg bare si at jeg har en fantastisk samboer som hjelper til utrolig masse. Han er veldig flink til å hjelpetil når han ikke er på jobb. Han kjører Mie til og fra barnehagen hver dag. Noe som gjør det veldig lettvindt for meg. Ellers så er han veldig flink generelt hjemme, vi deler ansvar for barna og vi deler ansvar for huslige oppgaver (nesten ihvertfall)(haha).

Så helt ærlig, hittil synes jeg ikke tilværelsen som mamma til 2 kontra 1 er så veldig store, men jeg har helt klart merket at det er veldig slitsomt når en av de er syke, eller jeg selv er syk. Og jeg merker for hver uke at det helt klart blir litt mer å henge fingrene i. Othilie fullammes jo enda, så akuratt der er det ikke alt Joakim kan avlaste med heller.










Mammaer àla 2014

  • 16.08.2014, 00:37

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg til tider synes det er litt vanskelig å være mamma i 2014. Jeg føler ofte at det stilles mye forventinger til meg, eller så er det veldig sosialenettverk som gjør at jeg ofte føler det slik. Dages perfekte mamma fremstilles ganske ofte som en mamma som kom raskt inn igjen i de buksene hun brukte før graviditeten, en mamma som disker opp med matpakker formet som dyr og former i masse farger, sunnere enn sunnest. Hun skal gjerne sy mesteparten av klærne selv, hun skal strikke og hekle de flotteste ting. Hun skal også trene en god del, lage middager som matcher matpakkene, være kreativ, alltid ha en presentabelt, rent og stilrent hjem tatt rett ut fra et magasin. Samtidig skal hun være helt oppdatert på de nyeste vognene, bilsetene og stelleproduktene. Gjerne skal hun også drive med en eller annen form for homeparty og jobbe fullt. Hun skal også ha god tid til å være med på jentekvelder og dra på weekend turere med kjæresten. 
Jeg selv var så "heldig" at jeg gikk opp veldig mye etter graviditeten pga prevansjonen jeg gikk på. Jeg er absolutt ingen kokk, jeg er faktisk ganske elendig på kjøkkenet.
Jeg har det oftere rotete enn ryddig og jeg er rett og slett drit sliten etter 8 timer på jobb +levering og henting i barnehagen og en trassig unge med meg hjem. Jeg har fler ganger følt meg som en misslykket 2014mamma. Jeg kan heldigvis spare meg for matpakkene da barnehagen stiller med alle måltider. Jeg tror heller ikke jeg er alene om å kunne føle det litt slik noen ganger. 
Jeg mener absolutt ikke noe vondt om NOEN mammaer som faktisk får til alt dette. Vil bare informere andre mammaer som er mer som meg at de ikke er dårlige mammaer selvom de ikke klarer alt dette. Jeg vet hvordan det føles og kunne ønske man fikk til alt.
Jeg tror dette handler mer om hva vi mammaer forventer av hverandre enn hva personer utenom denne mammatittelen forventer.

Også har vi alle disse mammagruppene på facebook spesielt. Jeg er med i fler av de og har også utrolig mye flott og si om de. Jeg har lært veldig mye i fler av gruppene og jeg fått mange gode venner gjennom disse gruppene.
Men det jeg har funnet ut er at det er enkelte ting man ikke må finne på og fortelle, legge ut bilde av, eller spørre om. Det er også veldig mange meninger man gjør lurt av og holde for seg selv. Jeg tror ikke de som ble mammaer for bare 20 år siden følte det slik som vi mammer kan føle det i dag. Jeg husker jeg leste meg til mye grusomheter i svangerskapet på forumer på nettet og gud som jeg angret noen ganger. 

Men igjen til alle mammaer som får til alt det jeg nevnte dere er super flinke og ikke noe vondt mendt til dere!
Og til dere som er litt mer som meg, dere er faktisk superflinke mammaer dere også.  


Jeg er ganske sikker på meg selv og vet at Mie har en super oppvekst og barndom til tross for at vi til tider har det rotete at foreldrene hennes desverre ikke er super trente (vi prøver å gjøre noe med saken) og at hun ikke får super fancy middager. Så tror jeg hun har det fint.

Føler du mange ganger at det stilles mye krav i sosiale medier til dagens mammaer?

#mamma2014 #ungmor #mammablogg

Det varmer hjertet mitt

  • 24.06.2014, 21:38

Hallo.
Jeg vil bare begynne med å si at jeg er utrolig takknemmelig til alle dere som har gratulert meg med bestått fagprøve, og alle gode ord om hvor flink jeg har vært. Det er jo selvsagt mange som har klart fagprøven og det er jo ikke såå stort. Men for meg som fikk høre så mange ganger da jeg var gravid at jeg aldri kom til å klare å komme meg tilbake så er det en utrolig deilig følelse og vite at jeg fakisk har klart det til tross for at jeg ble mamma ung og ikke fikk fullført fagbrevet mitt da jeg skulle. Motivasjonen min hele veien var Mie og det å sikre hun en fremtid. Jeg tror nemmelig at det er motivasjonen til mange som får avbrutt skolegang pågrunn av barn, nemmelig akkurat det å sikre fremtiden til barna sine. Men nok om det, igjen jeg er utrolig glad for alle fine ord jeg har fått av dere alle! Og ikke minst alle som var innom bloggen min den dagen skal ha en stor takk. Jeg havnet faktisk på 130 plass på blogg topplisten dagen etterpå. Det var veldig stas. Tusen takk! Det varmer hjertet mítt. 

Jeg har jobbhelg denne helgen så det er ingen late morgninger denne helgen, heller ikke så mye tid med familien. Men det er siste arbeidsdag i morgen før jeg har en dag fri. Det gleder jeg meg masse til. Da skal jeg sove lenge og ikke minst kose meg med denne godklumpen her. 




#mamma #ungmor #utdannet
 

Der kan dere se, jeg klarte det jeg.

  • 18.06.2014, 16:48


Da jeg ble gravid med Mie var det mange som rådet meg til å ta en abort, fordi jeg aldri kom til å klare å gå tilbake igjen til skolen. Det ville si at de fleste fortalte meg at jeg kom til å havne som trygdet hos nav. Men jeg husker jeg undret meg hvordan det skulle ha noe å si uansett hvilken alder man var i?
Nå en dame med jobb får barn må jo hun også tilbake i jobb, akurat som jeg må tilbake på skole eller jobb. Det er nok like tungt uansett om man er 17, 20, 25 eller 40 år når man får barn. For etter et år hjemme med babyen sin så er det tungt og møte hverdagen igjen med jobb og det tror jeg det er uansett hvilken alder det er snakk om.

Når Mie var 6 måneder begynte jeg på egenhånd og søke meg etter lærlingplass, jeg hadde ingen rett på plass og ingen kunne hjelpe meg siden jeg bodde i en annen kommune enn jeg søkte i. Jeg hadde liten tro på at jeg noen gang skulle få jobb. Men jeg dro rundt og leverte ut søknader og ble innkalt til to intervjuer. på 19 års dagen min i 2012 fikk jeg tildelt lærlingplas. Jeg hadde slått ut hele 10 ander i kampen om den ene plassen og jeg var utrolig lykkelig og ikke minst stolt. Jeg skulle ikke havne under statestikken "unge mødre på nav" eller " unge mødre som hopper av skolen" jeg skulle fullføre fagbrevet mitt for Mies sin skyld. Det var helt tklart tungt og begynne å jobbe da Mie var 10 måneder gammel bare. Jeg ville jo gjerne vært hjemme med hun i mange år til. 

Lønna var dårlig og arbeidstidene var vanskelige og få til å fungere med både meg og Joakim i turnusjobb, vi hadde ikke noen fet økonomi og heller ikke noen tid sammen. Vi jobbet mye annhvergang og møttes ofte bare i døra. Mie hadde ikke barnehageplass og vi måtte hver eneste kveld finne ut hvordan kabalen skulle gå opp dagen etter på. Takket være moren min og pappas samboer den gangen klarte vi å komme oss gjennom det første året. Gleden var derfor stor da Mie fikk tildet plass i barnehagen. Det andre året som lærling skulle bli mye lettere og det har det virkelig også vært. Nå ha vi litt mer tid sammen.

Forrige uke skulle jeg opp til fagprøven. Jeg hadde gruet meg helt ekstremt, i og med at det er ganske lenge siden jeg gikk ut av skolen er det jo mye som har gått i glemmeboka og det heller ikke så lett og skrive og øve med en to åring i hus. Med nervene helt i spenn begynte jeg på dag en av tre på tirsdagen. Skiving gikk greit men jeg var veldig nervøs. Etter tre dager meg nervene helt i spenn og hundretusentanker i hode fikk jeg endelig svaret. Jeg hadde bestått fagprøven og var nå blitt helsefagarbeider. Nå mangler jeg bare å fullføre lærlingtiden frem til 19.august så har jeg faktisk et fagbrev helt i orden. En utdannelse. Jeg har fått bevist for alle som mente jeg ikke kom til å klare at jeg har klart. Jeg kom meg tilbake til skolen, jeg kom meg ut i lærlingtiden og jeg fullførte.


At jeg ble mamma som 18 åring har ikke ødelagt noe for min del. 


#mammablogg #stolt #ungmor #fagbrev #utdannelse

Lille Mie min

  • 01.05.2014, 22:02

Det å bli mamma er det størte, beste, vanskligste og tøffeste jeg noengang har opplevd i mitt snart 21 år lange liv. Tidlig om morgningen den 10 oktober 2011 kom mitt livsstørste ansvar til verden etter en intens, vondt, grusom om kjempelang fødsel. Hun kom ut så uendelig vakker og så uendelig nydelig. Med masse hår og helt sorte øyne. Det å bli mamma var vanskelig med en gang, jeg ble skuffet over at jeg ikke kjente lykke med en gang hun ko opp på brystet, jeg brukte noen dager på å knytte et skikkelig bånd. Men etter at det fikset seg var det en ubetinget kjærlighet der som aldri forsvinner. Jeg er fremdeles så utrolig forelsket i den lille jenta mi som vokser seg så stor og som bare blir vakrerer for hver enesete dag. 

For meg er dårlig samvittighet desverre en stor del av det å være mamma. Jeg preges ofte av dårlig samvittighet når jeg legger meg. Både fordi jeg er sliten etter jobb, fordi jeg ikke bruker så mye tid med Mie som jeg vil. Fordi jeg enkelte dager bare gleder meg enormt til hun skal legge seg så jeg kan hive med på sofaen. Fordi hun eneklte dager får lange dager i barnehagen, fordi jeg enkte dager bare lengter etter å være litt alene. Når jeg skriver dette knyter det seg nesten i magen fordi jeg føler jeg slem som kan ønske slike ting. Men jeg tror det er mange mødre som føler det slik til tider.

Mie er et utrolig snilt lite barn, hun sover lenge i helgene, hun sover hele natten med mindre hun er syk. Hun legger seg helt uten problemer om kvelden. Hun er flink til å leke selv, hun elsker barnehagen og hun er uendelig snill og lett å ha med å gjøre. Hun er tillitsfull og når hun skal være hos nye mennesker går det alltid veldig bra. 

Mie kan smelte hjertet mitt veldig lett. Ingenting er vel vakrere enn når du ligger sliten på sofaen og hun kommer bort til mammaen sin kysser meg på kinnet, før hun stryker med overkinnet med håneden og sier " Elke deij mamma". Da får man fult opp med energi, motivasjon og alt. Mie er flink til å passe på alle rundt seg. Om hun får drikke eller mat vil hun gjerne at alle skal ha, ellers så deler hun gledelig. Hun elsker å sitte på fanget eller ligge inntil deg i sofaen.

Mie er definitivt det aller beste som noengang har hendt meg i hele mitt liv. Og hver kveld før jeg legger meg og jeg får inn til hun susser hun på pannen og stryker hun over de mye kinnene hennes og brer dyna rundt hun kiler det i magen av forelskelse for den uendelig vakre lille dattern min.


Verdens fineste, vakreste og godeste jente <3

Har du mye dårlig samvittighet ovenfor barna dine?

#mammablogg 
#ungmor


 

Spennende dager

  • 12.01.2014, 17:52

Hallo.

Nå er det igjen søndag kveld. Denne dagen har vært utrolig kort synes jeg. Jeg våknet i dag med skikkelig vondt i hode og føler meg helt utslitt. Så jeg har sovet bort mye av dagen. Selvom jeg sovnet relativt tidlig i går og Mie våknet i grei tid i dag er jeg helt utslitt. Har sovet mye av dagen men hode kjennes fremdeles utrolig tungt. Håper det kommer seg i løpet av kvelden natten.
I helgen har vi hatt besøk av Irene, som er Joakim sin tremening og en av Mie sine faddere. Veldig koselig med besøk, i går var vi på lekeland og det synes Mie var veldig moro. Fikk virkelig løpt av seg.

I morgen en en ny spennende uke i gang. Jeg begynner i ny lærlingplass nok en gang. Den tredje plassen dette året. Grunnen til at jeg bytter nå er fordi den plassen jeg var ikke gir nok med stell og de typiske helsefagarbeider oppgavene. Det er veldig poritivt for min del å få en del av dette nå mot slutten av lærlingperioden. Jeg skal jo ha fagprøven om noen måneder bare og da er det fint og få skikkelig påfyll. Denne gangen skal jeg i hjemmetjenesten og er veldig spent på hvordan det blir. Førte dagen er i morgen. Så da vil vi igjen få litt utfordringer innimellom med turnusarbeid men det ordner seg nok.

I morgen skal jeg og Joakim til sverige etter jobb. Mie skal vi slippe av i Fredrikstad hos Evelyn og Jonas. Det tror jeg hun kommer til å synes en moro. Evelyn har aldri passet små barn før, og siden hun er Mies fadder så synes vi det er veldig moro at de skal få en litt nærmere kontakt. Mie er jo heller ikke spesielt glad i å være med å handle så da blir det nok moro for hun og være der og kose seg mens vi handler.  


Verdens fineste snuppe som har fått så fine tenner. 

Hva har der gjort i helgen?
Skal dere noe fint til uka?

#mammablogg #mamma #ungmor #nyjobb

Det ordner seg

  • 06.12.2013, 18:08

Jeg lurer på hvor utrolig mange netter jeg ikke har sovet utrolig de siste tre årene. Når man blir gravid går man hele tiden å bekymrer seg for om man kjenner nok bevegelser, man lurer alltid på om barnet er friskt og du kan gjøre noe som skader barnte, man leser opp og ned for å spise og drikke riktig og man unngår diverse matvarer fordi det kan føre til skader hos barnet. Man tar forskjellige vitaminer og gjør alt "riktig" samtidig vet man at man ikke kan bestemme om barnet er friskt eller ikke. Jeg var hele tiden redd for at det skulle være noe med Mie og da det ble komlikasjoner under fødselen var jeg veldig redd det skulle skade hun. Men hun kom helt frisk ut av alt sammen. Òg det hadde nok ordnet seg på et vis om hun hadde noen vanskeligheter også.



Da vi skulle hjem fra sykehuset hadde Mie gått ned veldig mye i vekt. Mie har aldri vært glad i mat noen gang og få i hun nok mat har alltid vært den søtrste utfordringen med hun. Jeg husker jeg var bekymret så mange ganger for at det skulle være noe galt. Da Mie var veldig lite var hun ofte veldig forstoppet og vi måtte fler ganger ty til avførendemidler fordi hun ikke klarte å tømme seg selv. Det var en bekymring om alt var bra med organene hennes. Etter en periode ordnet det seg det også og siden har et vært normalt. Mie har også den siste tiden sist vledig bra. Så det ordnet seg med det også. 


Så kommer det til utvikling. Mie snudde seg rundt veldig tidlig og jeg var veldig inponert. Men det stoppet opp der. Hun ålte aldri og hun lærte først å krabbe da hun var litt over 10mnd. Jeg husker jeg fler ganger tenkte at det måtte være noe galt med hun, kanskje var det hoftene hennes som ikke var slik de skulle. De hadde jo sagt på alle kontroller at de var helt fine, men man kunne jo aldri vite. Da hun endelig begynte å krabbe var det en lykke. For en lettelse, og like etterpå begynte hun å gå. Så den bekymringen slapp jeg heldigvis.

Da Mie nesten var året og enda ikke hadde fått en tann bekymret jeg meg veldig for om hun kanksje ikke hadde anlagt tenner, og hva gjør man da? Kan barn få gebiss? Setter de inn tenner eller hvordan løser de det? På ettårsdagen hennes kunne vi endelig se den første hvite treken i munnen og første tann var på vei opp. På nyttårsaften kom tann nr 2 frem synlig i munn. Så stoppet det helt opp. I mange måneder. Kanskje hun ikke hadde anlagt fler tenner? Hva skulle vi som foreldre gjøre? Etter fler tannlegebesøk fikk vi bare beskjed om å vente å se. VENTE OG SE? tenk om ungen min ikke har tenner da? I jule fikk vi endelig til et bilde i munne hennes hos tannlegen og han kunne se at det var tenner der, alle var gjennom tannbenet og ville komme gjennom straks. Det var hundre kilo av skuldrene våre. Ukene gikk og ble måneder men noen tenner kom ikke gjennom. Ingen ville snitte opp for å hjelpe tennen frem heller. Fortvilesen vokste samtidig som Mie hang langt etter de andre barna på samme alder i matveien mye Mie enda ikke har kunnet smake på fordi hun ikke har mulighet med de få tennene.
I november var det virkelig måneden for å endre noe. Den tredje tannen kom frem i begynnelsen av november og lykken var enorm. Så hadde Mie et uhell og tann nr fire og 5 viste seg. De er ikke kommet spesielt langt men det ordner seg faktisk dette også. 





Det er ikke så lett å forelle en bekymret mot at "det ordner seg, vi finner en løsning" For der og da føles det ut som om man ikke noengang kommer til å finne en løsning. Men det ordner seg det har jeg lært. Desverre er det ikke alltid tilfelle men i de vanskelige små tingene så ordner seg som regel.

Har du det slik innimellom?
Hva har du bekymret deg mest for?

#mødre #bekymring #bekymret #ungmor #mammablogg #mammaer #barn #baby
 

Vi to

  • 02.12.2013, 22:16

Jeg stryker hånden over ditt myke kinn,mens jeg tørker en tåre fra øyekroken min.Det er ikke en tåre av sorg eller smerte, men et bevis på den sterke kjærligheten i mitt hjerte.Jeg prøver å forestille meg hvordan din fremtid vil være,mens jeg ber en stille bønn om at du får alt du ønsker deg, min kjære. Men jeg vet jo at veien ikke alltid er rett.

Å velge riktig er ikke alltid like lett.Du vil nom møte motgang, smerte og sorg,men til slutt vil du finne lykkens borg.Der vil du finne hvile på en sterk og god arm,og kanskje huske minner fra mammas myke favn.Når stormen uler på sitt verste, og du er trist og lei,lukk øynene og tenk på at mamma elsker deg.For uansett hvor i verden du vil være,skal du vite at mamma er der for deg, min kjære.For du og jeg har delt samme blod, og ingen kan skille oss for vi har sterke bånd, vi to.



Fant dette diktet på facebook, en mor som skrev det til sin sønn. Synes det var så fint. Så ville dele det med dere.

#Ungmor #morogbarn #mammablogg #dikt  

EN GRUSOM BESKJED -HELT UTENKELIG

  • 02.10.2013, 01:03

De siste ukene har jeg tilfeldigvis vært innom mange nettsider, artikler, blogger, og facebooksider med grusomme historier om barn. Det er barn som er alvorlige syke. Barn som er født helt friske og som blir syke. For noen uker siden kom jeg innom bloggen om Lille Daniel på tre år som var syk i flere dager før han plutselig ble bevisstløs. De var ikke blitt tatt på alvor av fastlegen sin. Da han kom på sykehuset viste det seg at Lille Daniel hadde hjerneblødning, samt blodpropp i leggen. Det var lenge uvisst om Lille Daniel kom til å overleve. Heldigvis går det bedre med han nå, men han har uheldigvis måttet amputere den ene leggen sin. Mer om Daniel kan du lese på bloggen til mammen hans HER 

I går kveld kom jeg over facebookprofilen til en pappa med en veldig syk datter. Ylva er syv år og har vært kreftsyk i tre år. Det ikke lenger noen mulighet for at Ylva kommer til å bli frisk igjen. For en liten stund tilbake hadde hun et krampeanfall som gjorde at hun nå ikke lenger er mulig å få kontakt med. Ylva har en svulst i hode som har gjort stor skade på henne. Fokuset er nå at hun ikke skal ha vondt, og at hun skal få en fin og verdig avsluttning. Jeg felte mange tårer da jeg leste alle statusene denne pappaen skrev. For å kunne lese mer om Ylva kan du gå inn på profilen til pappaen hennes på facebook HER

Hadde jeg lest disse historiene for fem år siden ville jeg nok tenkt at det var synd på dem og forstått hvor grusomt det måtte være, men det ville nok ikke gått veldig inn på meg på samme måte som i dag. Nå som jeg er mamma. 



Da jeg ble gravid startet det opp et nytt felt i hjernen min jeg ikke hadde kjent så sterkt på før. Den delen av som lager alle bekymringene.  Da jeg fant ut at jeg var gravid kom den første bekymringen; "Hva vil mamma og pappa si?" Så fulgte det på med;  "Hvordan skal dette gå?", "Hvordan vil det gå med utdanning?", "Økonomi?" 

Etter at alt dette var løst kom det flere bekymringer om; "Er barnet friskt?" , "Hvordan vil fødselen gå?"  Da Mie ble født, helt frisk og fin, følte jeg en enorm lettelse.
Vi fikk et frisk barn. De første månedene Mie levde var krybbedød den største frykten.

Nå som hun har vokst seg større og man ikke lenger bekymrer seg for de vanlige tingene man ofte bekymrer seg for, så kommer de andre bekymringene, eller om jeg kan si; redselene. Jeg er ikke lenger redd for at mitt barn ikke skal lære å gå, snakke, klappe, synge, hoppe, og danse. For det kan hun.
Det har virkelig gått opp for meg at selv om Mie er født helt frisk, og vi har sikret henne så godt vi kan, vil vi aldri kunne forsikre oss for at barna våre ikke skal bli alvorlig rammet av grusomme sykdommer. Uansett hvor godt man leser seg opp på blant annet kosthold og sikkerhet, kan man aldri, aldri lese seg opp på de grusomme hendelsene.

Jeg tenker ofte når jeg leser historier om barn som Daniel og Ylva at det er en urettferdig skjebne disse barna og foreldrene har blitt utsatt for. Mammahjertet mitt blør for dem. Jeg blir kvalm.  Så tenker jeg at jeg er så glad for at mitt barn er frisk. Jeg tenker at noe slikt ikke kommer til å skje mitt barn, og noe slikt rammer ikke min familie, selv om det ikke er en garanti for det. 
Men hvorfor skal JEG være så heldig? Hvorfor skal VI ha så flaks at noe slikt ikke rammer oss? Sjansen er jo der. Mie er enda bare to år gammel og har hele livet foran seg. Hun kan bli skadet og rammet av enormt mye skummelt. Jeg tror alle foreldre går med en redsel konstant om at det skal hende barna våre noe, men vi klarer å skjule den og lever ikke etter den. Vi prøver i hvert fall, for man kan ikke gå hele livet og være redd. Jeg kan ikke sende Mie i barnehagen og hver gang ha en avskjed med henne som om den var den siste, selv om jeg vet at barn har dødd i barnehagen. Man må jo leve normalt. 

De to siste dagene har Mie vært syk og i dag oppdaget jeg at hun hadde et svakt utslett på halsen, den første tanken som slo meg var; " hjernehinnebetennelse". Selvfølgelig er det jo ikke det, men det er bekymringen og redselen for at det er noe galt. Jeg synes aldri det er noe moro å være borte fra Mie når hun er syk. 
Jeg synes det er skummelt når hun og Joakim er ute og kjører bil, fordi jeg vet at er de riktig uheldige kan de kollidere. Jeg kan likevel ikke la denne tanken ta overhånd, for da vil ikke hverdagen fungere. Man kan jo faktisk ikke bare sitte hjemme og være redd heller. 

Jeg ber for foreldrene og disse barna for at de får et lettere liv, og at de dødsyke barna deres får en verdig og fredfull avsluttning på livet. 
Jeg må dessverre fortsette å være så ego og godtrodd at jeg tenker at det hender ikke oss. Det rammer ikke oss. Vi får aldri den grusomme beskjeden- den beskjeden som er helt utenkelig for en mamma og en pappa. Jeg tvinger meg selv til å tro at vi ikke får motgang, selv om jeg innerst inne vet at det er like stor mulighet for at det er oss som for de som dessverre har opplevd eller opplever det.

Hva synes du om innlegget?
Kjenner du igjen den indre redselen som alltid ligger der? 

#ungmor #mammablogg #bekymring #syktbarn #grusomhet #mamma

 

HVA ER BEKYMRINGER?

  • 16.02.2013, 19:34

Jeg var helt sikker på at jeg alltid har vist hva bekymringer er. Men den dagen jeg ble gravid så innså jeg at jeg ikke hadde peiling på hva bekymringer var, men det har jeg fått erfare, etter jeg ble gravid består hver eneste dag av bekymringer. Mens jeg gikk gravid bekymret jeg meg hele tiden for om barnet var friskt, om babyen kom til å overleve svangerskapet, om fødselen ville gå greit, om babyen kom til å bli frisk, unngå skader ved fødsel osv.
Da Mie ble født bekymret jeg meg mye, om vi var flinke nok foreldre om hun spiste nok, om hun sov nok, om hun var varm nok, at hun ikke var for varm, at ammingen skulle fungere, at hun la på seg nok, hver natt bekymret jeg meg for krybbedød.
Når Mie ble større og andre barn begynte å rulle osv bekymret jeg meg for at hun skulle utvikle seg riktig, at hun skulle lære alt det andre barn kunne, at hun skulle være sterk nok i kroppen. En stund hadde Mie veldig mye problemer med magen og da bekymret jeg meg veldig mye, spiste hun for lite? Var det noe galt med organene hennes? Hadde jeg gjort noe galt? Drakk hun for lite osv?
Så kom tiden hvor et av barna på Mie sin alder begynte å krabbe, og bekymringen kom igjen, skal hun lære å krabbe? Hvorfor krabber hun ikke? Er det noe galt med musklene? Alt bekymrer man seg for som mor, jeg kan brå våkne om natten og være bekymret fordi Mie ikke har hylt i løpet av natten fordi sutten er borte, da løper jeg inn og finner hun alltid i godt behold med sutten i munn. Mie er heller aldri vært spesiel gald i mat og det har påført meg såå mange bekymringer, vi har gitt alt av mat men ingenting er godt nok, da spør man seg hvorfor spiser hun ikke? Har hun opplevd noe traumatisk ved maten? Har hun vondt for å svelge? Er hun kvalm? Tenk om hun går ned i vekt, legger seg sulten? And the list goes on.

Men man må ikke tro at det bare er selvebarnet som lager bekymringer, det spiller også så utrolig mye andre ting inn, som hva andre synes om deg som mor, noe jeg har bekymret meg mye for siden jeg er så ung som jeg er, jeg har bekymret meg for at andre skal bedømme meg for hvordan jeg kler barnet mitt, hvordan jeg bærer hun, når hun spiser, hvordan jeg snakker til hun osv, om noe skal bedømme hvordan utstyr vi har, om noen sakl bedømme hvordan vogn, bilstol osv. Har vi det beste for vårt barn? Disse bekymringene er jo bare helt unødvendige men man har dem


Her var min livsstørste bekymring bare noen timer gammel.


Så bekymrer man seg for om bilen er sikker nok, er det en bra nok bil? Er barnesete i bilen montert riktig? Sitter hun godt i bilen? Man Bekymrer seg for alt barnet tar i, om det er løse deler hun kan sette i halsen? Om det er skadelig materiale osv. Man bekymrer seg for om det er trygt å sette vogna utenfor stuevinduet så hun kan sove ute. Man bekymrer seg for alt. Absolutt alt.

Jeg bekymrer meg veldig ved tanken på at Mie skal begynne i barnehagen, det det jeg bekymrer meg over er mye. Får hun venner? Vil hun trives? Er de voksne snille med hun? Har hun godt nok utstyr i barnehagen? Får hun i seg nok mat? Har hun det bra? Ler de andre av hun? Savner hun mamma´n og pappa´n sin veldig? Blir hun mobbet? Kommer hun til å ha like fine ting som de andre?Gruer hun seg til å dra i barnehagen?Er hun noengang våt veldig lenge når hun et ute? Fryser hun i vinterdressen sin? OSV


Her hadde Mie vannkopper og jeg kan love at et da blomstret opp med bekymringer i mitt sinn, hadde hun vondt? Kom hun til å få arr? Klødde det? osv osv.
Dette gjelder også når de faller og ihvertfall om de slår hode, tenk om de  tok skade av det? tenkt om hun er skadet for livet? Indreblødniger? osv.

Så kommer tidne hvor hun skal begynne på skolen, får hun venner der? blir hun mobbet der? Er lærerne snille? Trives hun? Er hun flink på skolen? Kanksje hun har konsetrasjonsvansker? Lærer hun å lese? Lærer hun å skrive? Klarer hun å henge med? Har hun gode venner som hun gleder seg til å se? 

Er hun kald?osv osv. Det er så sykt mye man bekymrer seg for etter at man blir foreldre. 

Jeg trodde at bekymringer var " tenk om jeg ikke får den nyeste buksa på bikbok???" " tenk om jeg ikke får iphone til jul?" osv. Det var mine søtrste bekymringer før jeg ble mamma. men nå bekymrer jeg meg for at fra økonomi til sikre leker. For å si det sånn så vokste bekymringene i meg samtidig som Mie vokste i magen min. 

Kjenner du deg igjen som mor eller far?
Hva har vært din største bekymring siden du ble mamma/pappa? 



 

DU VET DU ER SMÅBARNSMAMMA....

  • 12.02.2013, 21:37

...Når du til en hver tid går med smokker i lomma




...Når du snur deg så fort du hører et barn gråte

... Du går rett til barneavdelingen i klesbutikker

... Du går innom lekebutikken på de fleste senteret

... Når du ønsker deg ny barnevogn til Bursdag og ny vognpose til morsdag




...Når du bruker mange kvelder på å saumfare nettet for fine barneklær

...Når egentlig alt du ønsker deg handler om barneting

...Når du alltid går innom barneavdelingen på matbutikken for å se om det er noen "nyheter"

... Når du kan alle introsangene til alle programmene på NRKsuper, og de fleste barnefilmer 

...Når du kan alle sangene i "fisherprice appene"

...Når hele sofaen er full av fingeravtrykk

...Når du stadig går med leverpostei flekker på klærne dine




...Når du føler deg naken uten vogn på tur

...Når du skal kjøpe noe til deg selv, men ender opp med å kjøpe klær eller leker til ungen

...Når du sitter og ser på barnetv uten barnet til stede

...Når du vasker klær konstant

... Når du rugger på barnevogna på matbutikken




...Når du alltid er på do med døra åpen

...Når du bare sminker deg en skjelden gang

...Når du har lommeboken full av bleiebonuskort

...Når du egentlig er klar for å legge deg klokken ni en lørdag kveld

...Når du blir helt vill over at du finner hallokitty vårservietter uten noen skumle stoffer i

...Når du har glemt hva man gjør når man har alenetid

 

Så opp til dere.. Du vet du er småbarnsmamma/pappa nååår??

Om meg

Ronja Åsen

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no