hits

Ronja Åsen

- Mamma.Student.Samboer.Interiør -

Helt ærlig

  • 25.01.2018, 03:35

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne dette eller hvordan jeg skal starte dette. Men jeg har mistet all motivasjon. I nesten alt. Kroppen min er bare sliten. Bare lei. Motivasjonen rundt skolen datt av rett før jul og eksamen. Jeg fikk ikke til å lese sånn jeg burde lese og jeg håpet bare på at jeg skulle karre meg gjennom det og at motivasjonen ville komme tilbake igjen etter en lite juleferie. Men den gjorde ikke den. Den var mindre enn den har vært noengang. Jeg har faktisk vurdert mange ganger de to siste ukene om jeg kanskje burde slutte på studiet mitt. Jeg tror ikke jeg klarer å kombinere livet jeg har ellers med reisevei, lesing, hjem, jobb og ting ellers. Det hjalp jo da heller ikke at jeg selvfølgelig ikke klarte denne eksamen. Den værste er følelsen av at alle sa til meg " dette klarer du, det vet jeg". Jeg visste at jeg ikke gjorde det, jeg visste at jeg ikke hadde lest nok. At jeg ikke hadde stått på nok. Ikke klart å henge med nok i forelesningene ikke klart å konsentrere meg nok. Jeg føler nesten jeg har skuffet de rundt meg som hadde på tro på meg, det er det som føles som det største nederlaget. 

Å starte å studere så mange år etter man gikk på skole, og etter at man har fått barn, familie og hjem er ingen lett sak. Og jeg har fått så mange slag i magen siden jeg begynte i mai som jeg aldri hadde trodd jeg skulle få. Jeg synes det er vanskelig når noen spør meg hvordan det går på skolen. Fordi jeg synes det er vanskelig å si at jeg synes det er bein hardt, at jeg ikke klarer å hente motivasjon og at jeg er så enormt sliten hele tiden. Kroppen min vil bare sitte i sofaen eller ligge i sengen. Skolesekken føles ut som hundre kilo på ryggen når jeg tar den på meg. Nattesøvnen er nesten borte fordi jeg hele natten ligger og grubler, tenker, bekymrer meg, og stresser. 
Jeg er så sliten at den miste ting kan vippe meg av pinnen, få meg til å gråte eller bli veldig sint eller lei meg. Jeg som skulle vise alle som tvilte på meg at jeg får til dette selvom de tvilte, også får jeg ikke til. Jeg som er så heldig som av så mange søkere har fått denne muligheten, også mestrer jeg det ikke. Klarer ikke sette pris på det. 

Samtidig inni hode mitt langt der inne, så er det jo dette jeg har så lyst til. Det er jo dette jeg vil. Det er så mye jeg vil, men jeg føler ikke jeg klarer noen ting. Jeg er bare så sliten, så lei, så demotivert og nedfor. 
Jeg har masse fine venner på skolen som er det eneste som drar meg dit om dagen, sammen med den lille tanken langt langt bak i hode som prøver å pushe meg til å tenke at, dette Ronja, dette vil du og dette klarer du med rett innstilling. Men akkurat nå sier alle de andre delene av hode at du klarer ingenting, dette er ikke noe for deg, du er ikke smart nok, flink nok eller god nok til å klare dette. Du burde bare droppe ut. 

Klokken er nå 03.30, vekkeklokka ringer 05.30, om to timer, så langt har jeg ikke sovet noen ting i natt, jeg har grublet og grublet, vridd meg og vridd meg. Døgnet er snudd på hode etter å ha jobbet nattevakt hele helgen for så å bli syk med omgangssyke første kvelden hjemme, som resulterte i en natt uten søvn, og en dag med mye søvn og et helt unaturlig mønster på søvn generelt over. Othilie har også sutret mye denne natten og siden hun er den eneste som ikke har vært syk av oss enda, så er jeg stygt redd hun blir det nå. Men jeg håper hun bare drømmer. Samme dagen som vi ble syke begynte jeg også ekstrem opprydding av rommet til jentene, noe som har resultert i at nå er hele leiligheten rotete, noe som igjen drar motivasjon til alt enda dypere og jeg skjønner ikke engang hvor jeg skal begynne eller hvordan jeg skal komme til en ende i dette. 

Så til alle som lurer på hvordan det går, hvorfor jeg ikke blogger og hvordan det gikk på eksamen, så har dere hele svaret helt ærlig her. Det går skikkelig skikkelig dritt akkurat nå. Jeg er sliten. 

Og nei, jeg er ikke ute etter medlidenhet, jeg bare svarer alle som lurer og tømmer hode for tanker det er vanskelig å snakke med noen om. 

4 Kommentarer

Jorunn

25.01.2018 kl. 08:01
Dette klarer du Ronja, viss du vil! Jeg skjønner at det blir mye og at du blir sliten, men jeg skjønner ikke at du ikke finner motivasjon. Er det ikke motivasjon å vite at det er nå du legger grunnlaget for fremtidige jobbmuligheter, jentenes framtid og dine egne muligheter? Som jeg har sagt før er turer ute i frisk luft og vår fine natur den beste terapi, så press deg selv ut en halvtime isteden for å dette ned på sofaen (selv om jeg vet at det er mest fristende). Ellers er det viktig at du finner noen å snakke med om det som tynger deg, for alle har behov for hjelp til å sortere tankene en gang i blant og hjelp til å finne veien en skal gå videre, også må du senke skuldrene litt. Ingen er perfekte og ikke alt kan eller skal være perfekt heller. Vær den beste utgaven av deg selv Ronja, og det er godt nok🌸💖 også må du gi litt F.... innimellom. Det går bra vettu👍

Helene

25.01.2018 kl. 09:14
❤❤❤

Oda

03.02.2018 kl. 15:36
Jeg har lyst til å si «ta deg sammen Ronja». Ikke for å kjefte eller noe sånt. Jeg er bare en som har veldig lyst til at du skal klare det😀 Både for din egen del og for din familie sin del. Du har fått en fantastisk mulighet. Lov å være sliten innimellom. Særlig om vinteren. Nå kommer våren og du girer til igjen. Så kommer en deilig sommerferie☀️

Evelyn

13.02.2018 kl. 08:14
Dette er fint skrevet Ronja - slik du beskriver den tøffe tiden nå har nok de aller fleste studenter. Mange tårer, mange søvnløse netter. Men noe driver deg, så jeg håper du trøkker på for det!! Hva har du å tape ?? :-D Flink er man ikke nødvendigvis om man får A karakter, men jeg tenker flink er man når man gjøre så godt man kan hele veien. Og det er jeg sikker på du gjør Ronja :-D Ikke gi deg!!

Skriv en ny kommentar

Om meg

Ronja Åsen

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no