Ronja Åsen

- Mamma.Student.Samboer.Interiør -

Har vi sviktet?

  • 18.11.2017, 23:56

Jeg husker enda godt de første årene mine som mamma. Jeg husker jeg tenkte at enten hadde vi vært sykt heldige som fikk et veldig bedagelig og rolig barn som  stort sett alltid var blid og fornøyd. Som tok beskjeder godt og som var lykkelig. Mie sov natten gjennom helt fra hun var bare noen uker gammel. Vi hadde riktig nok noen utfordringer med mat og lite matlyst har vi jo hatt. Men likevel var det så veldig lite. 
Jeg kan huske Mie hadde noen små raserianfall da hun var liten. Men ikke noe uten om normalen. Hun var som de fleste andre barn, skulle bare vise at hun hadde egne meninger og det er jo en del av utviklingen. 
Så fikk vi Othilie. Othilie var også en rolig baby, hun sov natten gjennom, sov godt i vogn og bilstol. Rundt fem måneder gammel fikk hun kronisk forstoppelse. Men med riktige medisiner var ikke dette noe problem lenger. Mie taklet også overgangen fra ene barn til storesøster overraskende bra. Vi fokuserte mye på å inkludere hun, og å ha egentid både med meg alene, med Joakim alene og med besteforeldre alene. 

Da Mie fylte rundt fire år gammel merket vi første gang at hun forandret seg. Dette kom litt i samme tid som Othilie ble større krevde mer og tok mer oppmerksomhet. Vi prøvde igjen å holde et ekstra fokus på dette med egen tid, god kvalitetstid. Gode kveldstunder og masse ros og gode ord. Oppmuntrende ord. Ord som bygger opp og som gir positiv energi. Samtidig følte jeg på denne tiden at jeg la meg så mange kvelder med en vond klump i magen fordi det hadde vært så mye advarsler, så mange konsekvenser og så mange krangler. Men man skal jo også oppdra, lære de rett og galt. Og alt kan jo ikke være ensporet positivt. 

Likevel følte jeg at vi hadde gladjenta vår der ofte. Mie hadde alltid mange å leke med, hun elsket barnehagen. Hun hadde en solid vennegjeng og ikke minst var hun veldig sosial og lekte med de fleste uansett. Så det var aldri noe problem for Mie hvem som var i barnehagen. Jeg opplevde hun som trygg på seg selv. Og som tøff når det gjaldt. Samtidig var hun pysete på endel nye ting, høye lyder og aktiviteter. Men om hun ble pushet litt i rumpa så gikk det ofte over etter første forsøk og hun elsket det.

Mie begynte på skolen nå i høst. Hun begynte å grue seg allerede da vi fikk klasse listene i posten. Vi klagde da det viste seg at Mie ikke var kommet i klasse med de to jentene hun lekte mest med, men de to jentene kom sammen. Det gjorde Mie veldig lei seg. Tanken på at venninne kom sammen og ikke hun knuste hun. Men etter utallige mail, telefoner og diverse så mente skolen at de ikke kunne sette hun over i en annen klasse. 
Mie har synes at overgangen til skole har vært tøft, og det har vi også. Mie har mistet mye selvtillit, mistet selvbilde og hun er usikker på seg selv. Enda hun gjør det super bra faglig.  Som foreldre er det enormt trist og se at barnet ditt mister troen på seg selv. Har vi sviktet? Viser vi hun ikke godt nok hvor høyt vi elsker hun? Gir vi hun ikke nok ros, positive ord og kjærlighet? Vet hun ikke at vi er så stolte av hun? Er vi skyld i at hun ikke føler seg ok med seg selv? Hva skal vi gjøre for at hun skal bli den tøffe blide god jenta igjen? Hun som var så trygg på seg selv?  

                
              Trykk på bilde for å lese mer om hvor dette er hentet fra.

Etter å ha googlet meg litt rundt, hørt i termin gruppen jeg har vært i lenge med Mie, så er det nesten god tå se at vi nok ikke har sviktet på noen måte.  Det er mer normalt enn jeg kanskje trodde det var. Det var fler i denne gruppen som kjente seg igjen det jeg skrev om. Fler andre med oss følte at barna deres ikke var til å kjenne igjen og at det var en stor påkjenning og omveltning for fler dette med skolestart og den store forandringen.
Det var ei i denne gruppen som delte denne artikkelen hvor det stod og Seksårskrisen. Jeg har aldri hørt om dette før, men det var utrolig godt å lese at det er vanlig, det er ikke vi som ikke lenger klarer å ta oss av barnet vårt. Og det er en enorm trøst for de fleste foreldre vil jeg tro. Og jeg håper bare at Mie vil bli litt tøffere sosial med ukene som kommer. Og at humøret stabliserer seg litt. Så får vi bare fortsette jobben med å overøse hun med gode ord, positivitet, fokusere på det som er fint på skolen og det som er gøy. 

 

 

 

0 Kommentarer

Skriv en ny kommentar

Om meg

Ronja Åsen

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits