Ronja sen

- Mamma.Student.Samboer.Interir -

Kroppen min

  • 12.09.2017, 21:37

Dette innlegget har ligget lenge i arkivet mitt, men n fler jeg for dele det med dere. 

Dette er noe jeg ikke er spesielt komfertabel med skrive. Men samtidig s er dette noe jeg tenker p hver eneste dag, dette er ogs noe som plager meg hver eneste dag. Det er ingen hemmelighet at jeg gr under kategorien overvektig, jeg er kraftig overvektig ogs. For mange er det nok lett tenke at det er min skyld og hvis jeg ikke liker vre overvektig, ja, s fr jeg bare spise bedre og trene mer. Og ja, det er jo noe jeg absolutt burde. For det vre overvektig er noe noe gjr at jeg mter hindringer hver eneste dag, opptil fler ganger om dagen. Jeg kan ikke handler klr hvor som helst, jeg kan ikke sitte hvor som helst, jeg kan ikke engang kjpe sko hvor jeg vil. Jeg er ogs vandt til g blikk. 
Jeg hater bilder av meg selv, jeg hater se meg selv i speielet, jeg hater kjpe klr, hater kle p meg. Jeg hater aldri fle meg fin, aldri fle meg bra. Og alltid tenke nedlatende om meg selv. 

Fr jeg ble gravid, var jeg da ogs veldig opptatt av kroppen min. Jeg var opptatt av at jeg alltid var for tjukk. Jeg var heller ikke da fornyd. Jeg var veldig nye p hva jeg spiste, jeg var ogs veldig opptatt av bevege meg. I perioder klarte jeg ikke legge meg om kvelden hvis jeg ikke hadde vrt ute jogget en god runde fr. For jeg elsket flelsen av trene,dusje og legge meg. 
S ble jeg gravid, gikk opp ca 12 kg gjennom hele graviditeten, 3 uker etter Mie ble fdt hadde jeg igjen ca 4-5 kg fr jeg var tilbake der jeg hadde vrt fr graviditeten. Jeg tenkte nok at det ville g veldig fint g ned, s jeg innstilte meg p at i lpet av noen mneder ville jeg vre tilbake p scratsh. 


Fra graviditeten med Mie


Men, snn ble det ikke. Vi flyttet jo et par mneder fr Mie ble fdt, tilvrelsen som nybakt mamma, og innflytter i en liten bygd var ikke s lett. Dagene var lange og tunge. Vi bodde tett inntil en vei hvor de kjrte s fort at g turer der meg barnevogn var uaktuelt. Jeg ble alts sittende ganske mye inni i leiligheten vr alene. Joakim gikk p skole og for at vi skulle f det til g rundt konomisk var han da ogs ndt til jobbe mange kvelder i uken. 
Jeg satt da store deler av tiden alene i leiligheten vr, og s p tv eller bysset rundt p Mie. Nr Mie skulle sove gikk jeg frem og tilbake i grdsplassen og trillet vogna hennes. Det ble alts veldig lite bevegelse, lite trening, og jeg var enormt mye ensom, lei meg, nedfor og flte at ting var ekstremt tungt til tider. Jeg lengtet tilbake til Moss, jeg lengtet tilbake til et sosialt liv. Jeg lengtet etter friheten ved kunne komme meg frem og tilbake. Jeg hadde jo ikke frerkort heller, og om jeg s hadde hatt det, s hadde vi uansett ikke p den tiden rd til ha mer enn en bil heller, s jeg ville da ogs sitti mye alene. N tenker du sikker at jeg kunne tatt buss. Men bussen gikk forbi en gang tidlig om morgningen og en gagn p ettermiddagen. Det ville da vrt slik at jeg mtte vrt i sentrum absolutt hele dagen, noe som ofte er veldig slitsomt med en liten baby. 

S, men jeg satt der, ble det mye film titting, og med film s er det ihvertfall slik for meg at jeg veldig ofte fr lyst p noe godt. Jeg var jo da vandt med dette fra fr av at jeg kunne spise omtrent hva jeg ville uten legge srlig p meg. Jeg bare glemte den viktige delen med at nr jeg tidligere hadde levd slik, s var jeg ogs i mye aktivitet hver eneste dag. Og den forskjellen er en ganske viktig del. Jeg levde tilslutt til utifra det at "Uansett hvor mrkt livet ser ut, er det alltid lys i kjleskapet". Da jeg merket at jeg hadde lagt p meg, ble jeg enda mer care, og tenkte at "Jaja, n er jeg jo uansett s tjukk". Midt oppi dette valgte jeg ogs sette inn p-stav, et prevensjonsmiddel som settes inn i overarmen. Dette gjorde meg enormt hormonell og negative flelser ble ekstra store og jeg fikk i tillegg et enormt sug etter mat hele tiden. Jeg var enormt sulten, og mistet p en mte helt metthetsflelsen. I tillegg bldde jeg s og si hver eneste dag det ret jeg hadde den i armen. Og jeg ble jo da veldig slapp og sliten og trodde nok hele tiden at jeg trengte mat og energi. i lpet av elleve mneder hadde jeg plutselig gtt opp over femti kilo. FEMTIKILO, det er s enormt mye. Vekten var plutselig tresifret, og jeg kjente at selvbilde mitt bare sank enda noen hakk under allerede ikke eksisterende. Det er s grusomt nr man vkner opp og innser hvordan man har latt seg selv delegge kroppen sin. Det er helt grusomt. 


Bilder fra sommeren fr jeg ble gravid

Da vi endelig flyttet tilbake til Moss, husker jeg at min frste plan var at jeg skulle begynne trene, og jeg meldt meg inn p et senter, og var der veldig aktivt i ca to mneder, vekten gikk ned og det fltes veldig bra. S begynte den harde hverdagen, Mie hadde ikke barnehageplass, og jeg og Joakim jobbet omvendt av hverandre hver eneste dag, mtte hverandre i dra. Det var slik hverdagen gikk opp. S trening ble det ikke mye tid til. 
Jeg har prvd utallige shakekurer, jeg har prvd hjemme trening, jeg har prvd kostplan, men tiden har ikke vrt riktig, og jeg tror jeg bare har hatet alt med min egen kropp s lenge at jeg ikke helt har klart forholde meg helt til den p et vis. Det er s enormt vondt ha det slik. 
Det vrste jeg kan tenke meg er faktisk g i klesbutikker sammen med noen, fordi jeg faktisk ikke passer klar i normale avdelinger, jeg m ofte inn p avdelinger med ekstra store klr. Klr i strrelse elefant ofte. Klr som ofte ikke er gelt I stilen til ei p 24 r. Jeg kjper bare klr nr jeg ikke har noe ha p meg, nr klrne jeg har er s slitte at jeg bare m ha for ha noe ha p meg. 

Fr jeg selv ble overvektig, tenkte jeg faktisk veldig ofte stygt om andre overvektige. Jeg trster meg med at jeg den gangen var veldig ung og uviten. Den gangen elsket jeg trene, og jo lavere vekta ble jo mer motivert ble jeg. Jeg kunne jo ikke bli tynn nok. N nsker jeg meg bare en kropp jeg kan fle meg vel i en, en kropp som passer klr p vanlige butikker. Jeg har faktisk i mange r n nsket bare hpet at jeg en dag skal vkne og innse at det hele er et mareritt og at jeg ikke er s stor som jeg faktisk er. Men n har jeg innsett at jeg aldri kommer til vkne og vre slank. Jeg m faktisk jobbe for det selv, jeg m jobbe beinhardt for det ogs. Jeg m melde meg inn p et senter igjen, et med barnepass, jeg m bruke tiden mellom studier og jobb til trene, fr skolen og etter skolen. Planlegge ukene. Dra meg selv over drstokken og faktisk gjre noe. Jeg kan ikke lenger se meg i speilet og grte, se meg i speilet og hate meg selv. Jeg m gjre noe, og det m jeg gjre selv.

Jeg er ferdig med finne unnskyldninger for ikke bli med p ting, unnskyldninger for ikke mte nye mennesker, for jeg elsker jo vre sosial, eller jeg pleide elske det. Men n er jeg alltid redd for mte nye folk, jeg er s redd for hva de tenker om meg, hva sier om meg bak min rygg, jeg er ferdig med stenge meg inne fordi jeg skammer meg over kroppen min. Jeg er ferdig med at vekten min skal delegge meg. N vil jeg begynne leve et godt liv, et liv hvor jeg er en aktiv, frisk og glad mamma, som orker sykle turer med barna mine i helgene, en mamma som orker lpe om kamp, en mamma som gr foran som et sundt og godt forbilde. Dit skal jeg. Og denne gangen er jeg s enormt bestemt p at det ikke bare skal bli med ordene, men ogs med handling. 


Bilder fra si siste mnedene, og ja, nr jeg tar bilder enten i en vinkel og ikke tar med hele annsiktet mitt, eller ovenifra, s fler jeg ikke at jeg selv ser s stor ut. Men noe helt kropssbilde, det hadde jeg ingen av, verken p kamera eller noe annet sted.

 

8 Kommentarer

Stine

12.09.2017 kl. 23:14
Du er like flott uansett Ronja 👌🏼❤️

Ronja sen

13.09.2017 kl. 21:04
Stine: <3

Jorunn

13.09.2017 kl. 17:52
Vondt lese at du har det slik Ronja, men som du skriver er det bare du som kan gjre noe med dette (men sammen med de som str deg nrmest). legge om kosthold og livsstil krevet utrolig mye, og det kan vre vanskelig gjennomfre i en hektisk hverdag. Det er viktig trene og skape seg positiv energi, men minst like viktig hva og nr en spiser. Jeg har hrt om flere overvektige som rett og slett spiser for lite i lpet av en dag, fordi de spiser alt for sjelden og for sent p kvelden. Ikke g for hardt ut med masse trening (slik at du fr belastningsskader) og slik at det blir uoverkommelig, men sett deg sm og overkommelige ml. Rask gange og litt generell styrke er bedre enn ingen ting. Unng kjpe og ha snop liggende hjemme som frister deg, men kos deg heller med frukt, ntter, grnnsaker og andre sunne godsaker, og f deg et hekle eller strikkety i hendene nr du ser p film, for da unngr du sitte og spise, for da er hendene opptatt. Lykke til Ronja, og husk at ingen av oss kan bli bedre enn den beste utgaven av oss selv, s ikke ml deg opp mot andre. Dette klarer du viss du vil. St p!!!!!!

Ronja sen

13.09.2017 kl. 21:04
Jorunn: Tusen takk Jorunn for gode ord!:) <3

Charlotte

13.09.2017 kl. 19:26
S vondt for deg ha det slikt, men s tft av deg skrive dette! Dette med vekt er s vanskelig - bde og vre fornyd som normalvektig og om man faller utenom "normalen". Har du ftt sjekket hormoner og vitaminstatus? Om dette er som normalt?

Jeg har btw fulgt med p bloggen din siden du var gravid med Mie (og jeg selv var gravid med min frste), og synes det har vrt s kjekt flge deg <3

(Om du nsker, kan du sende deg en mail s kan jeg dele litt erfaring jeg har og litt tips om kostplan.)

Ronja sen

13.09.2017 kl. 21:07
Charlotte: Takk for gode ord <3

Ine Therese :)

13.09.2017 kl. 20:44
Jeg syns du er like flott uansett jeg!❤️ Og s utrolig fantastisk at du tr skrive et snt innlegg som dette, det str respekt av! Vet hvordan det er vre overvektig da jeg er kraftig overvektig selv og det er ikke alltid s enkelt, hvertfall ikke med to aktive barn😕 Men st p Ronja, dette klarer du❤️

Ronja sen

13.09.2017 kl. 21:03
Ine Therese: Tusen takk, har vrt vanskelig poste dette innlegget. S er veldig godt se alle de gode ordene jeg har ftt. ??

Skriv en ny kommentar

Om meg

Ronja sen

Sk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits