Ronja Åsen

- Mamma.Student.Samboer.Interiør -

Kroppen min

  • 12.09.2017, 21:37

Dette innlegget har ligget lenge i arkivet mitt, men nå føler jeg for å dele det med dere. 

Dette er noe jeg ikke er spesielt komfertabel med å skrive. Men samtidig så er dette noe jeg tenker på hver eneste dag, dette er også noe som plager meg hver eneste dag. Det er ingen hemmelighet at jeg går under kategorien overvektig, jeg er kraftig overvektig også. For mange er det nok lett å tenke at det er min skyld og hvis jeg ikke liker å være overvektig, ja, så får jeg bare spise bedre og trene mer. Og ja, det er jo noe jeg absolutt burde. For det å være overvektig er noe noe gjør at jeg møter hindringer hver eneste dag, opptil fler ganger om dagen. Jeg kan ikke handler klær hvor som helst, jeg kan ikke sitte hvor som helst, jeg kan ikke engang kjøpe sko hvor jeg vil. Jeg er også vandt til å gå blikk. 
Jeg hater bilder av meg selv, jeg hater å se meg selv i speielet, jeg hater å kjøpe klær, hater å kle på meg. Jeg hater å aldri føle meg fin, aldri føle meg bra. Og alltid tenke nedlatende om meg selv. 

Før jeg ble gravid, var jeg da også veldig opptatt av kroppen min. Jeg var opptatt av at jeg alltid var for tjukk. Jeg var heller ikke da fornøyd. Jeg var veldig nøye på hva jeg spiste, jeg var også veldig opptatt av å bevege meg. I perioder klarte jeg ikke legge meg om kvelden hvis jeg ikke hadde vært ute å jogget en god runde før. For jeg elsket følelsen av å trene,dusje og legge meg. 
Så ble jeg gravid, gikk opp ca 12 kg gjennom hele graviditeten, 3 uker etter Mie ble født hadde jeg igjen ca 4-5 kg før jeg var tilbake der jeg hadde vørt før graviditeten. Jeg tenkte nok at det ville gå veldig fint å gå ned, så jeg innstilte meg på at i løpet av noen måneder ville jeg vøre tilbake på scratsh. 


Fra graviditeten med Mie


Men, sånn ble det ikke. Vi flyttet jo et par måneder før Mie ble født, tilværelsen som nybakt mamma, og innflytter i en liten bygd var ikke så lett. Dagene var lange og tunge. Vi bodde tett inntil en vei hvor de kjørte så fort at å gå turer der meg barnevogn var uaktuelt. Jeg ble altså sittende ganske mye inni i leiligheten vår alene. Joakim gikk på skole og for at vi skulle få det til å gå rundt økonomisk var han da også nødt til å jobbe mange kvelder i uken. 
Jeg satt da store deler av tiden alene i leiligheten vår, og så på tv eller bysset rundt på Mie. Når Mie skulle sove gikk jeg frem og tilbake i gårdsplassen og trillet vogna hennes. Det ble altså veldig lite bevegelse, lite trening, og jeg var enormt mye ensom, lei meg, nedfor og følte at ting var ekstremt tungt til tider. Jeg lengtet tilbake til Moss, jeg lengtet tilbake til et sosialt liv. Jeg lengtet etter friheten ved å kunne komme meg frem og tilbake. Jeg hadde jo ikke førerkort heller, og om jeg så hadde hatt det, så hadde vi uansett ikke på den tiden råd til å ha mer enn en bil heller, så jeg ville da også sitti mye alene. Nå tenker du sikker at jeg kunne tatt buss. Men bussen gikk forbi en gang tidlig om morgningen og en gagn på ettermiddagen. Det ville da vært slik at jeg måtte vært i sentrum absolutt hele dagen, noe som ofte er veldig slitsomt med en liten baby. 

Så, men jeg satt der, ble det mye film titting, og med film så er det ihvertfall slik for meg at jeg veldig ofte får lyst på noe godt. Jeg var jo da vandt med dette fra før av at jeg kunne spise omtrent hva jeg ville uten å legge særlig på meg. Jeg bare glemte den viktige delen med at når jeg tidligere hadde levd slik, så var jeg også i mye aktivitet hver eneste dag. Og den forskjellen er en ganske viktig del. Jeg levde tilslutt til utifra det at "Uansett hvor mørkt livet ser ut, er det alltid lys i kjøleskapet". Da jeg merket at jeg hadde lagt på meg, ble jeg enda mer care, og tenkte at "Jaja, nå er jeg jo uansett så tjukk". Midt oppi dette valgte jeg også å sette inn p-stav, et prevensjonsmiddel som settes inn i overarmen. Dette gjorde meg enormt hormonell og negative følelser ble ekstra store og jeg fikk i tillegg et enormt sug etter mat hele tiden. Jeg var enormt sulten, og mistet på en måte helt metthetsfølelsen. I tillegg blødde jeg så og si hver eneste dag det året jeg hadde den i armen. Og jeg ble jo da veldig slapp og sliten og trodde nok hele tiden at jeg trengte mat og energi. i løpet av elleve måneder hadde jeg plutselig gått opp over femti kilo. FEMTIKILO, det er så enormt mye. Vekten var plutselig tresifret, og jeg kjente at selvbilde mitt bare sank enda noen hakk under allerede ikke eksisterende. Det er så grusomt når man våkner opp og innser hvordan man har latt seg selv ødelegge kroppen sin. Det er helt grusomt. 


Bilder fra sommeren før jeg ble gravid

Da vi endelig flyttet tilbake til Moss, husker jeg at min første plan var at jeg skulle begynne å trene, og jeg meldt meg inn på et senter, og var der veldig aktivt i ca to måneder, vekten gikk ned og det føltes veldig bra. Så begynte den harde hverdagen, Mie hadde ikke barnehageplass, og jeg og Joakim jobbet omvendt av hverandre hver eneste dag, møtte hverandre i døra. Det var slik hverdagen gikk opp. Så trening ble det ikke mye tid til. 
Jeg har prøvd utallige shakekurer, jeg har prøvd hjemme trening, jeg har prøvd kostplan, men tiden har ikke vært riktig, og jeg tror jeg bare har hatet alt med min egen kropp så lenge at jeg ikke helt har klart å forholde meg helt til den på et vis. Det er så enormt vondt å ha det slik. 
Det værste jeg kan tenke meg er faktisk å gå i klesbutikker sammen med noen, fordi jeg faktisk ikke passer klar i normale avdelinger, jeg må ofte inn på avdelinger med ekstra store klær. Klær i størrelse elefant ofte. Klær som ofte ikke er gelt I stilen til ei på 24 år. Jeg kjøper bare klær når jeg ikke har noe å ha på meg, når klærne jeg har er så slitte at jeg bare må ha for å ha noe å ha på meg. 

Før jeg selv ble overvektig, tenkte jeg faktisk veldig ofte stygt om andre overvektige. Jeg trøster meg med at jeg den gangen var veldig ung og uviten. Den gangen elsket jeg å trene, og jo lavere vekta ble jo mer motivert ble jeg. Jeg kunne jo ikke bli tynn nok. Nå ønsker jeg meg bare en kropp jeg kan føle meg vel i en, en kropp som passer klær på vanlige butikker. Jeg har faktisk i mange år nå ønsket bare håpet at jeg en dag skal våkne og innse at det hele er et mareritt og at jeg ikke er så stor som jeg faktisk er. Men nå har jeg innsett at jeg aldri kommer til å våkne og være slank. Jeg må faktisk jobbe for det selv, jeg må jobbe beinhardt for det også. Jeg må melde meg inn på et senter igjen, et med barnepass, jeg må bruke tiden mellom studier og jobb til å trene, før skolen og etter skolen. Planlegge ukene. Dra meg selv over dørstokken og faktisk gjøre noe. Jeg kan ikke lenger se meg i speilet og gråte, se meg i speilet og hate meg selv. Jeg må gjøre noe, og det må jeg gjøre selv.

Jeg er ferdig med å finne unnskyldninger for å ikke bli med på ting, unnskyldninger for å ikke møte nye mennesker, for jeg elsker jo å være sosial, eller jeg pleide å elske det. Men nå er jeg alltid redd for å møte nye folk, jeg er så redd for hva de tenker om meg, hva sier om meg bak min rygg, jeg er ferdig med å stenge meg inne fordi jeg skammer meg over kroppen min. Jeg er ferdig med at vekten min skal ødelegge meg. Nå vil jeg begynne å leve et godt liv, et liv hvor jeg er en aktiv, frisk og glad mamma, som orker å sykle turer med barna mine i helgene, en mamma som orker å løpe om kamp, en mamma som går foran som et sundt og godt forbilde. Dit skal jeg. Og denne gangen er jeg så enormt bestemt på at det ikke bare skal bli med ordene, men også med handling. 


Bilder fra si siste månedene, og ja, når jeg tar bilder enten i en vinkel og ikke tar med hele annsiktet mitt, eller ovenifra, så føler jeg ikke at jeg selv ser sååå stor ut. Men noe helt kropssbilde, det hadde jeg ingen av, verken på kamera eller noe annet sted.

 

8 Kommentarer

Stine

12.09.2017 kl. 23:14
Du er like flott uansett Ronja 👌🏼❤️

Ronja Åsen

13.09.2017 kl. 21:04
Stine: <3

Jorunn

13.09.2017 kl. 17:52
Vondt å lese at du har det slik Ronja, men som du skriver er det bare du som kan gjøre noe med dette (men sammen med de som står deg nærmest). Å legge om kosthold og livsstil krevet utrolig mye, og det kan være vanskelig å gjennomføre i en hektisk hverdag. Det er viktig å trene og skape seg positiv energi, men minst like viktig hva og når en spiser. Jeg har hørt om flere overvektige som rett og slett spiser for lite i løpet av en dag, fordi de spiser alt for sjelden og for sent på kvelden. Ikke gå for hardt ut med masse trening (slik at du får belastningsskader) og slik at det blir uoverkommelig, men sett deg små og overkommelige mål. Rask gange og litt generell styrke er bedre enn ingen ting. Unngå å kjøpe og ha snop liggende hjemme som frister deg, men kos deg heller med frukt, nøtter, grønnsaker og andre sunne godsaker, og få deg et hekle eller strikketøy i hendene når du ser på film, for da unngår du å sitte og spise, for da er hendene opptatt. Lykke til Ronja, og husk at ingen av oss kan bli bedre enn den beste utgaven av oss selv, så ikke mål deg opp mot andre. Dette klarer du viss du vil. Stå på!!!!!!

Ronja Åsen

13.09.2017 kl. 21:04
Jorunn: Tusen takk Jorunn for gode ord!:) <3

Charlotte

13.09.2017 kl. 19:26
Så vondt for deg å ha det slikt, men så tøft av deg å skrive dette! Dette med vekt er så vanskelig - både og være fornøyd som normalvektig og om man faller utenom "normalen". Har du fått sjekket hormoner og vitaminstatus? Om dette er som normalt?

Jeg har btw fulgt med på bloggen din siden du var gravid med Mie (og jeg selv var gravid med min første), og synes det har vært så kjekt å følge deg <3

(Om du ønsker, kan du sende deg en mail så kan jeg dele litt erfaring jeg har og litt tips om kostplan.)

Ronja Åsen

13.09.2017 kl. 21:07
Charlotte: Takk for gode ord <3

Ine Therese :)

13.09.2017 kl. 20:44
Jeg syns du er like flott uansett jeg!❤️ Og så utrolig fantastisk at du tør å skrive et sånt innlegg som dette, det står respekt av! Vet hvordan det er å være overvektig da jeg er kraftig overvektig selv og det er ikke alltid så enkelt, hvertfall ikke med to aktive barn😕 Men stå på Ronja, dette klarer du❤️

Ronja Åsen

13.09.2017 kl. 21:03
Ine Therese: Tusen takk, har vært vanskelig å poste dette innlegget. Så er veldig godt å se alle de gode ordene jeg har fått. ??

Skriv en ny kommentar

Om meg

Ronja Åsen

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits