Ronja Åsen

- Mamma.Student.Samboer.Interiør -

Høst I stuen

  • 16.09.2017, 00:15

Det enste jeg elsker med at det begynner å bli kjøligere ute og høst er at det er så mange fine innekvelder, det er så hyggelig å tenne lys, fyre i peisen og kose seg inne nårdet er mørkt ute. For en ukes tid siden byttet jeg ut alle putetrekkene mine med en mørkelilla/rød farge. Jeg kjøpte også noen nye kubbelys og litt lyng til å pynte inne. Bøe veldig fornøyd selv. Pyntet også opp på trappen ute. Jeg elsker jo å endre interiøret mitt etter årstidene og etter høytidene. Det vil altså si at jeg har ekstremt mange putetrekk i alle regnbuensfarger snart. Jeg tror egentlig at jeg bare mangler å ha putetrekk i gult til påske. For det har jeg ikke. 

Men nok om det, jeg tenkte jeg skulle vise dere litt bilder av stuen min sånn nå. Så får dere se hvordan jeg har det akkuratt nå. Omd ere husker så la jeg jo ut noen bilder for litt siden av hvordan stuen så ut når jeg hadde byttet ut at til blått. Men jeg ønsket enda litt mer varme farger nå utover høsten. 
Ser på bildene at det kommer litt dårlig frem hvordan fargen er, men jeg lovet at jeg kan legge ut litt bedre bilder litt nærmere senere om dere ønsker det. Har vært så mørkt i hele dag så var nesten umulig å få skikkelig bilder sånn generelt. Så da kommer det bedre bilder en dag det er litt bedre solforhold. 

 

Tatt grep

  • 13.09.2017, 21:57

Må bare begynne med å si tusen tusen takk for utrolig mange fine tilbakemeldinger på mitt forrige innlegg. Jeg har fått kommentarer, jeg har fått meldinger på facebook, kommentarer på facebook, meldinger på instragram, og kommentarer. Og jeg har fått muntlige tilbakemeldinger. Alle er gode, mange vil komme med råd, komme med hjelpende råd. Og det er så godt å se at andre bryr seg. 
Santidig er det utrolig trist at så mange kjenner seg igjen, for det er ikke positivt. Jeg har det ikke godt i min situasjon, så når noen andre også har det slik. Blir jeg veldig lei meg. Mange har sendt meg meldinger og fortalt om historiene sine.

Det er så vondt å høre hvor mange som skammer seg, over sin egen vekt, over sin egen kropp, over seg selv. Mange skriver at de unngår sosiale settingre, unngår å bli kjent med noen. Stenger seg mer inne, og mister mange venner. Der er jeg også. Jeg er alltid redd for at alle andre snakker bak ryggen min. Jeg tør aldri å ta initiativet, og hvis jeg gjør det, og det blir stille etterpå. Tenker jeg alltid at de ikke liker meg, eller ikke vil være sammen med meg. Jeg tror ikke det er så veldig mange av min venner som har skjønt hvor mye jeg sliter med meg selv. Men de har alle sammen trykket seg ganske langt unna. For det meste er jeg faktisk veldig ensom. Jeg kan gå en hel dag, en uke, en månede, uten at noen sender meg en melding, og lurer på hvordan det går med meg. Eller hva jeg gjør, eller ber meg med på noe. 
Jeg tør ikke ta opp kontakt med gamle venner, fordi jeg er så redd for at de bare skal tenke på hvordan jeg har forfalt, hvordan jeg ser ut. Vekten min. At de skal møte meg, for så å gå hjem til sine og si " Du skulle sett hvor mye Ronja har lagt på seg". Selvom det jeg kanskje trenger aller mest er venner som viser at de ser meg, bryr seg og inviterer meg ut. 



Dette er nok noe av de aller beste med å ha begynt på skole igjen. Jeg har allerede fått mange nye venner, venner som er blitt kjent med meg, slik jeg ser ut nå. Slik jeg er nå. Og de har godtatt meg slik jeg er nå. Jeg gleder meg til å se vennene mine på skolen. Jeg gleder meg til den sosiale delen ved det. Jeg gleder meg til latteren og samtalene. Det fyller liksom opp den sosialedelen i meg. Og det er godt. 

Igjen, jeg takker masse for alle tilbakemeldinger, også vil jeg bare fortelle at jeg fikk melding av ei jente som kjente seg veldig igjen i det jeg skrev, hun skrev at hun hadde snakket med sin fastlege og nå fått komme inn på overvekstpoliklinikken her i Moss. Så i går kveld, motet jeg meg opp og bestilte en legetime. Jeg kan nesten garantere at jeg kommer til å gråte som en lite unge før jeg får sagt noe som helst hos legen tenker jeg. Men jeg skal gjennomføre det. For jeg trenger hjelp for å kunne nå mål, for å endre livsstilen og komme inn i gode rutiner, jeg har tatt det største grepet jeg kan ta alene akkuratt nå. 

 

Kroppen min

  • 12.09.2017, 21:37

Dette innlegget har ligget lenge i arkivet mitt, men nå føler jeg for å dele det med dere. 

Dette er noe jeg ikke er spesielt komfertabel med å skrive. Men samtidig så er dette noe jeg tenker på hver eneste dag, dette er også noe som plager meg hver eneste dag. Det er ingen hemmelighet at jeg går under kategorien overvektig, jeg er kraftig overvektig også. For mange er det nok lett å tenke at det er min skyld og hvis jeg ikke liker å være overvektig, ja, så får jeg bare spise bedre og trene mer. Og ja, det er jo noe jeg absolutt burde. For det å være overvektig er noe noe gjør at jeg møter hindringer hver eneste dag, opptil fler ganger om dagen. Jeg kan ikke handler klær hvor som helst, jeg kan ikke sitte hvor som helst, jeg kan ikke engang kjøpe sko hvor jeg vil. Jeg er også vandt til å gå blikk. 
Jeg hater bilder av meg selv, jeg hater å se meg selv i speielet, jeg hater å kjøpe klær, hater å kle på meg. Jeg hater å aldri føle meg fin, aldri føle meg bra. Og alltid tenke nedlatende om meg selv. 

Før jeg ble gravid, var jeg da også veldig opptatt av kroppen min. Jeg var opptatt av at jeg alltid var for tjukk. Jeg var heller ikke da fornøyd. Jeg var veldig nøye på hva jeg spiste, jeg var også veldig opptatt av å bevege meg. I perioder klarte jeg ikke legge meg om kvelden hvis jeg ikke hadde vært ute å jogget en god runde før. For jeg elsket følelsen av å trene,dusje og legge meg. 
Så ble jeg gravid, gikk opp ca 12 kg gjennom hele graviditeten, 3 uker etter Mie ble født hadde jeg igjen ca 4-5 kg før jeg var tilbake der jeg hadde vørt før graviditeten. Jeg tenkte nok at det ville gå veldig fint å gå ned, så jeg innstilte meg på at i løpet av noen måneder ville jeg vøre tilbake på scratsh. 


Fra graviditeten med Mie


Men, sånn ble det ikke. Vi flyttet jo et par måneder før Mie ble født, tilværelsen som nybakt mamma, og innflytter i en liten bygd var ikke så lett. Dagene var lange og tunge. Vi bodde tett inntil en vei hvor de kjørte så fort at å gå turer der meg barnevogn var uaktuelt. Jeg ble altså sittende ganske mye inni i leiligheten vår alene. Joakim gikk på skole og for at vi skulle få det til å gå rundt økonomisk var han da også nødt til å jobbe mange kvelder i uken. 
Jeg satt da store deler av tiden alene i leiligheten vår, og så på tv eller bysset rundt på Mie. Når Mie skulle sove gikk jeg frem og tilbake i gårdsplassen og trillet vogna hennes. Det ble altså veldig lite bevegelse, lite trening, og jeg var enormt mye ensom, lei meg, nedfor og følte at ting var ekstremt tungt til tider. Jeg lengtet tilbake til Moss, jeg lengtet tilbake til et sosialt liv. Jeg lengtet etter friheten ved å kunne komme meg frem og tilbake. Jeg hadde jo ikke førerkort heller, og om jeg så hadde hatt det, så hadde vi uansett ikke på den tiden råd til å ha mer enn en bil heller, så jeg ville da også sitti mye alene. Nå tenker du sikker at jeg kunne tatt buss. Men bussen gikk forbi en gang tidlig om morgningen og en gagn på ettermiddagen. Det ville da vært slik at jeg måtte vært i sentrum absolutt hele dagen, noe som ofte er veldig slitsomt med en liten baby. 

Så, men jeg satt der, ble det mye film titting, og med film så er det ihvertfall slik for meg at jeg veldig ofte får lyst på noe godt. Jeg var jo da vandt med dette fra før av at jeg kunne spise omtrent hva jeg ville uten å legge særlig på meg. Jeg bare glemte den viktige delen med at når jeg tidligere hadde levd slik, så var jeg også i mye aktivitet hver eneste dag. Og den forskjellen er en ganske viktig del. Jeg levde tilslutt til utifra det at "Uansett hvor mørkt livet ser ut, er det alltid lys i kjøleskapet". Da jeg merket at jeg hadde lagt på meg, ble jeg enda mer care, og tenkte at "Jaja, nå er jeg jo uansett så tjukk". Midt oppi dette valgte jeg også å sette inn p-stav, et prevensjonsmiddel som settes inn i overarmen. Dette gjorde meg enormt hormonell og negative følelser ble ekstra store og jeg fikk i tillegg et enormt sug etter mat hele tiden. Jeg var enormt sulten, og mistet på en måte helt metthetsfølelsen. I tillegg blødde jeg så og si hver eneste dag det året jeg hadde den i armen. Og jeg ble jo da veldig slapp og sliten og trodde nok hele tiden at jeg trengte mat og energi. i løpet av elleve måneder hadde jeg plutselig gått opp over femti kilo. FEMTIKILO, det er så enormt mye. Vekten var plutselig tresifret, og jeg kjente at selvbilde mitt bare sank enda noen hakk under allerede ikke eksisterende. Det er så grusomt når man våkner opp og innser hvordan man har latt seg selv ødelegge kroppen sin. Det er helt grusomt. 


Bilder fra sommeren før jeg ble gravid

Da vi endelig flyttet tilbake til Moss, husker jeg at min første plan var at jeg skulle begynne å trene, og jeg meldt meg inn på et senter, og var der veldig aktivt i ca to måneder, vekten gikk ned og det føltes veldig bra. Så begynte den harde hverdagen, Mie hadde ikke barnehageplass, og jeg og Joakim jobbet omvendt av hverandre hver eneste dag, møtte hverandre i døra. Det var slik hverdagen gikk opp. Så trening ble det ikke mye tid til. 
Jeg har prøvd utallige shakekurer, jeg har prøvd hjemme trening, jeg har prøvd kostplan, men tiden har ikke vært riktig, og jeg tror jeg bare har hatet alt med min egen kropp så lenge at jeg ikke helt har klart å forholde meg helt til den på et vis. Det er så enormt vondt å ha det slik. 
Det værste jeg kan tenke meg er faktisk å gå i klesbutikker sammen med noen, fordi jeg faktisk ikke passer klar i normale avdelinger, jeg må ofte inn på avdelinger med ekstra store klær. Klær i størrelse elefant ofte. Klær som ofte ikke er gelt I stilen til ei på 24 år. Jeg kjøper bare klær når jeg ikke har noe å ha på meg, når klærne jeg har er så slitte at jeg bare må ha for å ha noe å ha på meg. 

Før jeg selv ble overvektig, tenkte jeg faktisk veldig ofte stygt om andre overvektige. Jeg trøster meg med at jeg den gangen var veldig ung og uviten. Den gangen elsket jeg å trene, og jo lavere vekta ble jo mer motivert ble jeg. Jeg kunne jo ikke bli tynn nok. Nå ønsker jeg meg bare en kropp jeg kan føle meg vel i en, en kropp som passer klær på vanlige butikker. Jeg har faktisk i mange år nå ønsket bare håpet at jeg en dag skal våkne og innse at det hele er et mareritt og at jeg ikke er så stor som jeg faktisk er. Men nå har jeg innsett at jeg aldri kommer til å våkne og være slank. Jeg må faktisk jobbe for det selv, jeg må jobbe beinhardt for det også. Jeg må melde meg inn på et senter igjen, et med barnepass, jeg må bruke tiden mellom studier og jobb til å trene, før skolen og etter skolen. Planlegge ukene. Dra meg selv over dørstokken og faktisk gjøre noe. Jeg kan ikke lenger se meg i speilet og gråte, se meg i speilet og hate meg selv. Jeg må gjøre noe, og det må jeg gjøre selv.

Jeg er ferdig med å finne unnskyldninger for å ikke bli med på ting, unnskyldninger for å ikke møte nye mennesker, for jeg elsker jo å være sosial, eller jeg pleide å elske det. Men nå er jeg alltid redd for å møte nye folk, jeg er så redd for hva de tenker om meg, hva sier om meg bak min rygg, jeg er ferdig med å stenge meg inne fordi jeg skammer meg over kroppen min. Jeg er ferdig med at vekten min skal ødelegge meg. Nå vil jeg begynne å leve et godt liv, et liv hvor jeg er en aktiv, frisk og glad mamma, som orker å sykle turer med barna mine i helgene, en mamma som orker å løpe om kamp, en mamma som går foran som et sundt og godt forbilde. Dit skal jeg. Og denne gangen er jeg så enormt bestemt på at det ikke bare skal bli med ordene, men også med handling. 


Bilder fra si siste månedene, og ja, når jeg tar bilder enten i en vinkel og ikke tar med hele annsiktet mitt, eller ovenifra, så føler jeg ikke at jeg selv ser sååå stor ut. Men noe helt kropssbilde, det hadde jeg ingen av, verken på kamera eller noe annet sted.

 

Vi flytter

  • 11.09.2017, 20:37

Jeg og Joakim har lenge snakket om at vi må finne oss et annet sted å bo. Vi trenger sårt mer plass og det har vi trengt en stund. men vi er ikke så heldige når det gjelder dette. I tidlig våres var vi på visning like ved skolen der Mie har begynt. Vi snakker rett over veien. Huset vi så på var en tomannbolig og det hadde godt med plass og var helt midt i blinken for hva vi så etter. Vi var så sikre på at vi skulle få flytte dit og i hode mitt hadde jeg nesten innredet alle rom allerede. Men så heldig kunne vi jo ikke være. Så vi fikk ikke denne leiligheten selvom det virket veldig sånn når vi var der. Og det verste er at jeg hver eneste gang vi skal til skolen så må vi forbi dette huset. Og jeg synes det er like kjipt og stikker liksom litt i magen hver eneste gang. For hadde vi bodd der er det så utrolig mye som hadde vært enklere på veldig mange plan. 


Men, ja, vi flytter uansett vi. Og etter å ha sett litt rundt her i Moss og etter å nå han pendlet en stund så har vi funnet ut at for oss er det nok lettest å flytte oss ut av byen. Vi tenker nemlig å flytte oss til Horten. Vi har så langt sendt inn en søknad på husbank lån der, men siden de har brukt opp sin kvote for i år så må vi i såfall vente med å kunne kjøpe noe før i begynnelsen av neste år hvis vi få godkjent den søknaden. Men han jeg snakket med på telefon på boligkontoret i Horten hadde tro på at vi skulle få gjennom den søknaden med positivt svar. Så da krysser vi bare fingrene for at vi skal ha litt hell og lykke med oss der. Det har vi nemlig ikke hatt i det siste. 

Vi har allerede vært på en visning i Horten på noe vi trodde var midt i blinken, men der var det innmari mye lureri og veldig useriøse utleiere så vi rygget bare pent ut igjen og stakk raskt fra stedet. Inntrykket var egentlig at vi ønsket å komme ut ut av huset før vi var kommet gjennom de første rommere allerede og det lover jo ofte veldig dårlig. Men hver eneste dag titter jeg på finn. Så vi håper at vi innen et år skal ha funnet oss en finn plass i Horten hvor vi kan bo i mange år fremover. 


 

Studiedag

  • 11.09.2017, 12:47

Hater egentlig dager som starter som dagen i dag gjorde. Joakim begynner tidlig på skolen på mandager og dro derfor ganske tidlig sammen med Othilie på morgningen i dag. Jeg og Mie skulle gå til skolen litt senere. Jeg var oppe og sa hade til Joakim og Othilie også skulle jeg bare kose meg litt til i sengen før jeg skulle stå opp med Mie. 
Etter litt kom Mie inn i sengen min og hun la seg sidne av meg, alarmen ringte rett etter på og jeg trodde jeg da slumret den, men neida, jeg skrudde den av jeg. Så jeg bråvåkner en time senere og innser at det er en halvtime til Mie skal være på skolen. Der ligger vi og sover begge to. Vi skulle ha på klær, vi skulle spise frokost, vi skulle lage matpakke og kakao. Jeg hadde jo lovet Mie kakao på tur i dag. Mens jeg laget matpakke prøvde jeg ihedrig å få tak i mamma, så hun kanskje kunne kjøre oss opp på skolen. Men hun fikk jeg ikke tak i. Men heldigvis kunne pappa svippe oss opp. Og i det vi går ut av bilen til pappa ringer det inn på skolen. Så det vil jeg si var akkuratt i tide. Men jeg virkelig hater morgninger som blir bare stress. Men Mie var heldigvis i veldig godt humør i dag så hun var kjempe flink å høre etter og gjorde akkuratt som hun fikk beskjed om. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vel, i dag hadde vi så kort forelesning på skolen at jeg ikke gadd å bruke dobbet så lang tid på pendlingene frem og tilbake som forelsningen var på. Så jeg tok meg en studiedag hjemme. Så langt har jeg vasket litt klær, ryddet litt, tent litt lys og selvsagt så har jeg jo lest litt i bøkene mine og sett litt videoer på sykepleierpluss sine sider. Så litt skole har jeg jo også gjort da. Jeg merker at vi virkelig har behov for en bedre studieplass/kontorplass her hjemme. Da kjøkkenstolene våre er utrolig vonde å sitte på etter en liten stund. Men snart skal vi nok få fikset oss en bedre studieplass. Og det blir utrolig deilig!
Men nå skal jeg jobbe litt til med skole før jeg skal se om jeg ikke skal planlegge litt middag til oss i dag. Må vel ha det også regner jeg med. 

Super lørdag

  • 09.09.2017, 20:17

Denne lørdagen har vært helt super. Den fineste lørdagen på veldig lenge faktisk. Jeg og jentene fikk besøk av Martine, min bestevenn gjennom alle år. Hun kom til oss rundt klokken elleve. Othilie skulle prøve å sove litt før vi skulle se hva vi fant på. Mens Othilie sov, eller lå i sengen og sang i et par timer. Så koste vi andre oss litt med kjeks, druer og ipaden. Og ikke minst skravlet og koste oss skikkelig. 
Så bestemte vi oss for å ta en tur til byen, og siden Martine egentlig hadde en avtale med lillesøstern sin senere på dagen fant vi heller ut at vi tok med oss hun ned til byen også. Så vi tok bussen til byen sammen alle sammen. Tittet litt på senteret før vi kjøpte oss litt mat, og tok det med oss opp på lekeplassen og satt der og spiste. Mie fant så godt tonen med Josefine som er lillesøstern til Martine. Josefine er ca seks år eldre enn Mie så Mie synes det var veldig stas når hun hadde lyst til å leke med hun. Etter å ha lekt litt fant vi ut at vi skulle kjøpe oss en is og kose oss litt mer før vi dro hjem. 

Selvom jeg og Martine ikke sees så veldig ofte lenger, og selvom vi ikke snakker hver dag. Så er hun et av de desidert aller beste menenskene jeg vet om. Jeg er så glad for å ha hun i livet mitt. Hun er så fantastisk. Og når vi møtes er det som om vi har vært sammen hver eneste dag den siste tiden. Praten går alltid så naturlig, Lattern sitter alltid løst, vi tuller og spøker og er så naturlige sammen. I tillegg er hun så god med Mie og Othilie, som en skikkelig kul tante for de og jentene digger Martine. 

Nå skal jentene i seng begge to, så skal jeg og Joakim kose oss med en film og noe godteri. Joakim har vært på jobb i dag, men skal heldigvis ikke på jobb før i morgenkveld igjen. Før enda en ny uke begynner igjen, men skole og jobb og alt. 
Håper dere alle får en fin lørdagskveld. 

Drukner

  • 06.09.2017, 23:19

Da var det første arbeidskravet levert inn på fronter. Og jeg er så glad for at jeg har Joakim til å hjelpe meg med å skjønne det der. Nå har jeg allerede begynt så vindt det er på neste innlevering og oppå dette bør jeg også lese på anatomien som vi skal ha en prøve i, i begynnelsen av oktober. Jeg skjønner ikke helt hvor jeg skal hente all tiden fra. Men det skal vel gå på et vis. Selvom jeg føler jeg drukner litt til tider i innleveringer, frister, skrivemåter, fronter, mailer, beskjeder, øvningsposter, gruppesamlinger, forelesninger, og oppå dette så er det Mie sine lekser, foreldremøter, bursdager, tilhørlighetsgrupper, balletten, barnheage, osv osv. Uka har ikke lenger nok dager og døgnet har ikke lenger nok timer. Det merkes veldig godt ihvertfall. 

Men oppi alt dette stresset så er det også veldig gøy, hver dag blir jeg litt bedre kjent med de andre på gruppen, og hver dag blir jeg litt tryggere på at dette er noe jeg vil klare. De fleste sier også at det første året er det verste, også går det fint. Så målet mitt er vel egentlig bare å komme meg gjennom dag for dag og uke for uke. Arbeidskrav for arbeidskrav og eksamen for eksamen. Jeg kan vel heller ikke gjøre så mye mer enn det. 

Leiligheten får nesten bare stå litt på hode i de verste periodene med eksamen og lesing og innleveringer og prøver osv. Det må liksom nedprioriteres litt bare. 
Må bare prioritere å jobbe med skole, og konsentrere oss om at barna har det de skal.

Men, nå skal jeg pakke sekken, i morgen er det øvningspost på skolen,så det blir en lang dag. Men vi begynner heldigvis en halvtime senere enn ellers så det blir nok bra å slippe å måtte ha vekkeklokka på 05.40 men heller kunne flytte den til 06.00. Herregud for en liten glede. 

 

 

  • Mie
  • Hull i ørene

    • 03.09.2017, 14:46

    Mie har spurt i veldig lang tid om hun kunne få hull i ørene snart. Jeg har alltid hatt en mening om at man bør ønske seg slike ting ganske lenge før man får det. Siden det er noe man ikke bare kan angre på sånn plutselig. Men nå som Mie har spurt en god stund og hun har begynt på skolen og fler av jentene i klassen hennes hadde det, så tenkte vi at nå var tiden inne for at hun kunne få det. 

    Så for en uke siden var vi i byen og fikk ordnet hull i ørene til Mie. Hun ble veldig fornøyd selv. Selvom hun hadde litt lyst til å trekke seg da hun satt å ventet på sin tur i frisørsalongen. Men selvom hun var veldig redd da hun satt i stolen så gråt hun ikke en eneste en tåre. Og hun var veldig fornøyd etterpå. 
    Så langt har hun også vært veldig flink til å ikke ta noe på de og vi har renset godt de første dagene. Så ingen tegn til noe infeksjon eller noe. Så nå kan hun ønske seg fine øredobber fremover. 

     

     

    De største utfordingene

    • 30.08.2017, 12:22

    Det er nok mange som lurer på hva de største utfordringene er om dagen. For når man har barn og begge foreldrene begynner på studier samtidig må de jo på en måte bli litt utfordringer tenker nok de fleste. Så langt er det jo selvsagt den kabalen som skal gå opp. Også var vi jo så heldige at forrige uke så gikk bilen vår til helvete med at hele tre ting gikk på en gang. Og uten bil blir automatisk kabalen vår mye verre å gå til å gå opp med en gang. Hvordan skal man rekke alt? 
    Men likevel så er det for meg en ting som student ved min høyskole som er et desidert mye større problem og det høydene. Jeg er ekstremt redd for høyder. Har alltid hatt veldig høydeskrekk, men de siste årene har den rett og slett nesten blitt som et handicap.


    bilde lånt fra google.

    Skolen min er over fire etasjer, og i øverste etasje finner man biblioteket, et plass man er ganske ofte når man skal jobbe selvstendig. Problemet mitt med denne plassen er at trappene opp ditt er åpne mellom alle trinnene. Så jeg ser spesielt når jeg går opp trappene at det er veldig høyt ned under trappene. Det resulterer i at jeg ikke tørr å gå i trappene opp til biblioteket. For når jeg innser hvor høyt ned det er så stivner jeg helt i hele kroppen. Fryser helt til og klarer ikke å verken gå opp eller ned. Blir helt handlingslammet og klarer ikke foreta meg noen ting. Ganske så upraktisk.

    Nå tenker sikker du at, det finnet vel en heis på denne skolen? Og ja, det er jo fullt mulig å ta heisen opp dit. Men det ser jo ikke så bra ut og jeg tenker jo at de fleste ser på meg som ekstremt lat som tar heisen når alle andre går disse trappene. 
    Men det er ikke bare bare å ta heisen heller, for når man kommer ut av heisen i øverste etasje så må man gå over en liten bru som på en måte henger i løse luften, dette er heller ikke så veldig bred, så jeg lukker nesten øynene når jeg løper over denne brua, fordi jeg er så redd for å se ned. Og uansett hvor mange ganger jeg prøver å fortelle meg selv at "Hey, Ronja, du kan ikke falle gjennom de hullene i trappa" Eller " Hey, Ronja, det er gjerde her så du detter ikke ned, brua detter ikke ned den heller". Så klarer jeg ikke styre angsten for høydene. 


    bilde lånt fra google. 

     

    Syv år

    • 28.08.2017, 23:28

    Den 21.august, kunne jeg og Joakim skilte meg syv år som kjærester. Jeg er så stolt over alt vi har fått til på årene sammen. Jeg er så stolt over at vi enda er et par. Jeg er så stolt over hvor vi er i dag. Jeg vet om så mange som aldri hadde stått sammen gjennom mye av det vi har vørt gjennom. Vi har hatt så enormt mange nedturer, enormt mange tunge dager. Perioder hvor vi ikke har sovet. Perioder hvor man ikke egentlig vet hvordan man skal komme seg videre og komme seg på bena.

    VI fikk ikke så gode prognoser da vi etter bare noen måneder som skikkelige kjærester plutselig ventet barn sammen. Vi bodde langt unna hverandre, og bare det kunne jo vært en faktor som ville gjort at vi ikke skulle holde sammen. Men når man da er veldig unge, bor ca tre timer unna hverandre og er i et ferskt forhold også skal man oppå dette også ha barn sammen. Som sagt de fleste ga forholdet vårt dårlige prognoser. Og hadde nok ikke troen på at vi skulle klare det. Jeg husker jeg faktisk fikk kommentarer som? Jeg kan love deg at om et år er du alenemamma?.



    Men vi her er vi da, to barn har vi sammen. Forlovet er vi. Og vi har vært sammen hver eneste dag i over syv år. Vi har gått skole annen hver gang, Joakim gikk jo ferdig videregående det året jeg gikk i permisjon med Mie, siden av skolen jobbet han jo hver eneste kveld omtrent, for at vi skulle ha mat på bordet og ellers penger på konto.
    Når vi flyttet til Moss var jeg min tur til å starte som lærling. Og de to neste årene gikk til dette.
    Så jobbet vi noen år før Joakim i fjor bestemte seg for å ta påbygg for å kunne komme inn på høyskolen. Midt oppi dette kom jeg over at helsefagarbeidere kunne søke seg inn på sykepleier-studiet ved hjelp av et sommerkurs. Jeg tenkte at det var så få plasser og at sjansen for å komme inn var minimal, men jeg tenkte også at det ikke ville skade og prøve og søke. Men jammen kom jeg inn og da var det plutselig slik at vi skulle studere begge to.

    Jeg er sikker på at situasjonen vi nå setter oss i kommer til å gjøre ting vanskelig til tider. Vi vil jo ha perioder der vi begge to vil måtte lese og øve mye. Og perioder der vi kanskje er litt lei av alt. Men jeg tror at vi har snakket så mye sammen om dette at det er noe vi skal klare og hjelpe hverandre med.



    Uansett, jeg er så enormt stolt når jeg tenker på alt vi har fikset. Jeg er så stolt over alt vi hat stått sammen gjennom og at vi sammen har pushet hverandre opp fra de dypeste daler og opp de tyngste oppoverbakker.
    Kanskje har vi ikke fått til å kjøpe noe eget enda, kanskje har ikke jeg fått meg lappen enda. Kanskje har vi måttet utsette et bryllup en stund lenger enn vi hadde planer om. Men en dag, vil vi også kunne kjøpe oss noe eget, en dag blir det bryllup, en dag kan også jeg skryte på meg å ha førerkort, og en dag vil alt slitet meg skole være så verdt det.

    Det viktigste er at vi sammen har det så mye morsomt, vi har to lykkelige barn. To barn som har foreldrene sine sammen, som har foreldre som er glad i hverandre og som er glad i dem. Og kjærlighet er viktigere enn eget hus og billappen. 

    Evig min. Evig din. Evig oss. 

    Skolejente

    • 28.08.2017, 10:56

    Mies første uke som skolebarn er over alt. Og det har gått så bra. Jeg må bare si at jeg er så glad for at Mie er så flink til å tilpasse seg nye situasjoner. Hun er så dyktig når det kommer til å finne seg nye venner og noen å leke med. Og det er jeg veldig glad for. Hun er også veldig flink til å tenke positivt på slike nye ting.
    Jeg tror også at det var veldig lurt av oss og ha Mie på SFO noen uker før selve skolen startet. For hun kjente liksom hele området og alt var veldig trygt for henne. Da vi skulle følge hun første skoledagen ble hun nesten fornærmet over at vi skulle være der så lenge. Hun sa til og med at hun kunne klare det helt selv. Vi trengte ikke følge hun opp. Men vi gjorde selvsagt det like vel. Vi var jo kanskje enda mer spente enn det hun var.



    Jeg må også si at jeg synes overgangen fra barnehage til skole har gått bedre enn jeg selv hadde trodd. Jeg var nok kanskje den av oss som gruet seg mest til dette. Jeg synes barnehagen er så enormt trygt og tenkte mye på alle farene som er på skolen. Skjønner hun avgrensningen? Klarer de ansatte ved skolen og holde øye med alle? I en barnehage så er alle barna i på et begrenset areal med gjerder rundt hele området og det er mange voksne og få utganger. På skolen er det ingen gjerder, det er heller ikke så mange voksne. Og det gjorde meg så utrygg. Men jeg har jo nå sett og opplevd at de har kontroll og førsteklassingene er spesielt under oppsyn.

    Denne uken hadde de faktisk som mål å lære seg skolen røde merker, der de altså ikke får gå utenfor. De hadde som mål å lære seg å gå til plassen sin å stille opp der når det ringte inn. Og dette har Mie allerede lært seg.
    De andre leksene går ikke fullt så bra, eller den ene leksen hun har fått som å tegne noe man husket fra første skoledag har hun jo klart fint. Men innstillingen hennes i forhold til ordet lekser, det er det litt verre med. Hun sier nemlig? aaaææh? hver gang man bare nevner ordet for henne. Så det håper jeg jo endrer seg litt.



    Ellers så går Mie på en ipad skole som noen kaller det. Og til mandag skal hun få ipaden sin. Det er på denne de kommer til å få de fleste leksene og oppgavene kommer på den. Jeg tror faktisk ikke de skal ha noen bøker i det heletatt. Men de skal likevel gjøre endel oppgaver for hånd da. Mange er veldig negative til den delen med ipad, men det er jo den veien alt går så det er fint de lærer det tidlig. 

     

    En like god sykepleier

    • 27.08.2017, 14:48

    Jeg har jo helt glemt å fortelle dere det at jeg nå har fått svar på begge eksamenen mine.
    Så nå er både norsken og matten bestått og det er så utrolig deilig. Når jeg fikk svar på dette følte jeg endelig at jeg virkelig kunne føle meg som en skikkelig student. Jeg var jo heletiden så enormt redd for å begynne på studiene og ikke klare å bestå spesielt matteeksamen. Og at jeg da måtte slutte på studie. Det hadde vært så enormt nedtur om jeg ikke hadde fått fullføre. Men nå er jeg helt inne og det er helt fantastisk. Så lettende og godt.



    Men, jeg må jo si at jeg har vurdert fler ganger den siste uken om jeg har tatt med vann over hode og om jeg vil klare å lære meg alt det jeg skal til eksamen i desember. For enkelte dager er det veldig vanskelig å finne motivasjon finne konsentrasjon og faktisk klare å forstå hva foreleseren sier.
    I desember skal vi ha anatomi eksamen og vi skal faktisk ha hele atten kapitler, det er omtrent halve boken vi skal kunne. Og det er veldig mange latinske ord vi skal kunne. Men det gjelder å bare pugge og pugge og virkelig lese.

    Jeg har så enormt lyst til å få til dette. Både fordi det er så enormt mange som ikke trodde jeg skulle nå så langt. Og fordi at det er så enormt mange som mener at det er for tungt for helsefagarbeidere og gå denne veien inn på sykepleien og droppe å ta påbygg. De har jeg lyst til å bevise for at dette klarer jeg som helsefagarbeider veldig bra. Og at jeg kan bli en like god sykepleier som en som kommer rett fra videregående og inn på høyskolen. 

     

    Det motivere meg

    • 24.08.2017, 12:13

    Mange har spurt meg spørsmålet om hva som motivere meg til å klare studie jeg har begynt på. Mange lurer på hva som driver meg til å få det til.
    Dette har jeg nå tenkt på noen dager, kanskje spesielt i dag hvor jeg har hatt min første skoledag som sykepleierstudent. For hva er det egentlig som skal gi meg nok motivasjon til å komme meg opp tidlig hver morgen? Hva skal motivere meg til å pendle så langt hver skoledag? Hva skal motivere meg til å holde ut og komme meg gjennom det hver dag? Hva skal motivere meg til å holde konsentrasjonen i de verste leseperiodene?



    Drømmen om å bli sykepleier skal jo selvsagt motivere meg, drømmen om en spennende hverdag som sykepleier, drømmen om mer kunnskap, drømmen om en givende jobb hvor jeg kan hjelpe mennesker i mange forskjellige situasjoner, både gode og dårlige. Det motivere jo at jeg har en mulighet til å gjøre en forskjell, en forskjell for de som har det vondt, de som er i sårbare situasjoner. Det motiverer å ha en jobb hvor du kan gå hjem fra jobb og vite at? i dag reddet jeg et liv? eller? i dag holdt jeg en hånd, og ga noen trygghet i livet siste time?. Det er så mye givende med å være sykepleier, det er så mye givende ved å jobbe med mennesker.

    Men, det som motiverer meg aller mest er alle som mente jeg ikke kunne, alle som mente jeg ikke kom til å få til, alle som mente jeg ikke ville bli noe. Alle som mente at jeg ikke hadde noen muligheter lenger. Alle de som dømte meg når jeg ble mor som attenåring. Alle de som snakket stygt om meg, alle som bare har ventet på å se meg feile. De motivere meg. Det er de jeg skal tenke på alle de gangene jeg synes det er tungt. Jeg skal tenke på dem og vise at jeg faktisk er kommet langt, mye lenger enn mange av de som dømte meg og min fremtid. 

     

     

    Hva har jeg oppnådd?

    • 20.08.2017, 21:06

    Noen ganger tenker jeg at jeg egentlig ikke kommer noen vei med bloggen min. Det er jo veldig lite kommentarer som kommer inn. Leser tallene er heller ikke de høyeste. Jeg blogger jo egentlig bare for nære venner og familie. Jeg blogger jo heller ikke så veldig spennende, eller så veldig ofte. Noen ganger så lurer jeg på om det gir meg noe eller gir andre noe i det hele tatt.

    Men så kom jeg til å bruke litt tid på å tenke på hva jeg egentlig har oppnådd med bloggen min, hva har den gitt meg. Hva har jeg utrettet eller fått til med denne bloggen? Det var da det slo meg hvor mange ganger jeg egentlig er blitt kontaktet fordi noen har lest bloggen min.
    Jeg har vært på en nettavis, jeg har vært i lokalavisen, jeg har vært på? God morgen Norge? og jeg har blitt intervjuet på radio, alle gangene har de som har kontaktet meg fortalt at de har funnet meg gjennom bloggen min. Og det betyr jo at noe har jeg jo nådd frem med. 

    Så jeg må jo si det da, at selv om jeg ikke får så veldig mange kommentarer, selv om jeg ikke har så veldig høye lesertall og selv om jeg ikke tjener noen penger på denne bloggen, så er den god nok til at den vekker interesse hos flere. For hvis ikke så hadde de nok ikke kontaktet meg fordi de har funnet bloggen min vil jeg tro. 

    Link til "intervjuet" på klikk.no HER
    Link til "intervjuet" i lokalavisa HER
    Har desverre ikke link til innslaget fra God morgen Norge, men datoen jeg var der var 23.02.2013, så kanskje man kan finne det på Sumo. 
    også ligger link til radiointervjuet i forrige innlegg. 


    Fra den dagen jeg var på tv.

    Det er selvsagt veldig mange som kommer mye mer frem med bloggen sin enn meg, og mange som oppnår mye mye mer enn hva jeg noengang kommer til å oppnå. Men jeg er jo likevel litt imponert over hva jeg allikevel har oppnådd med min lille blogg. 

    TIPS: Til skolestart

    • 18.08.2017, 20:49

    Hverdagener i gang for mange, og for mange nærmer det seg nok også skolestart. Her har allerede Mie begynt på Sfo, og så langt ser det ut som hun trives veldig godt det, overgangen har gått mye bedre enn jeg noengang hadde trodd. Mie er heldigvis en jente som er ekstremt flink til å finne seg til rette i nye situasjoner, hun er også veldig flink til å bli kjent med nye folk, både voksne og barn. Og hun har allerede fått seg masse venner sier hun. 

    Ihvertfall, for noen uker siden bestilte jeg hjem noen utrolig fine blyanter som Mie skal få ha i penalet sitt, synes det var utrolig praktisk at disse har gravert inn navnet til barnet. Da er det det ikke like lett å miste alle fargene sine. Jeg bestilte disse fine blyantene på barnaspersonligeverden. Dette er altså ikke sponset eller noe. Jeg har betalt de helt selv. Men tenker kanskje noen andre der ute med skolebarn synes det er like praktisk som meg. 





     

    Om meg

    Ronja Åsen

    Søk i bloggen

    Kategorier

    Arkiv

    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no