Ronja Åsen

- Mamma.Student.Samboer.Interiør -
  • DIY
  • Gave til en som har alt

    • 18.10.2017, 09:33

    Grunnen til at vi var i Trondheim i helgen var fordi min svigerfar nettopp har fylt femti år og siden han ikke ønsket noe stort selskap ville han heller be med seg barn, svigerbarn og barnebarn på tur. Noe som selvsagt er veldig hyggelig. Så vi var så heldige at vi fikk alt spandert av opphold og reise. 
    Men når man blir femti år, eller når man fyller år generelt, men spesielt når man er voksen, etablert og tjener egen penger så har man som regel det meste. Og det er da vanskelig å finne på gaver til voksne. Spesielt når det er en gjeng med studenter som skal spleise på gave. Så kan det ikke være for dyrt og det er jo ikke noe moro å bare pakke inn noe for å pakke inn noe heller. Så da måtte vi prøve å være kreative.

    Jeg hadde for en god stund siden funnet et bilde av et kort på facebook som jeg sendte til Joakim, han hadde videre sendt det til sine søstre. Og vi ble enige om at et slikt skulle vi lage, bare av vår egen versjon da. Og det falt i smak hos bursdagsbarnet tror jeg. 
    Vi kjøpte inn det vi trengte på rema, nille, mix og ark. Og diktet utifra det vi fikk kjøpt av godteri og sjokolade. Så her kan dere se resultatet. Kanskje en idé til noen du vet fyller år snart og som har alt?

    For første gang

    • 17.10.2017, 19:05

    Denne helgen var vi på tur til Trondheim. Vi fløy dit på fredag morgen og reiste hjem igjen på søndag. Jeg hadde egentlig tenkt til å blogge mens vi var der. Men det ble det ikke noen tid til, eller jeg orket ikke å koble meg til nettet på hotellet der er vel mer riktig å si.
    Men, en ting er helt sikkert og det er at det er rimelig slitsomt å reise sånn med barn. Vi valgte å reise kollektivt hele veien og jeg tror nok at hvis vi skal ut og fly en annen gang så velger vi nok å kjøre bilen vår eller får noen til å kjøre oss. 

    Vi stod opp veldig tidlig, tok bussen til toget, og toget til Oslo, der måtte vi bytte tog før vi kom oss til flyplassen hvor vi da skulle sjekke inn bagasje og sende den. Og siden vi hadde med vogn så kunne ikke alt leveres sammen heller. Så noe skulle hit og noe annet dit. Så jah, vi var utslitte nesten før vi kom oss inn gjennom sikkerhetskontrollen. Heldigvis låner de ut vogner på flyplassen og det var enda godt. 

    Mie har lenge gruet seg veldig til å fly, hun er ikke så veldig glad i nye ting og var helt sikker på at dette var veldig farlig. Mie føy sist da hun var fire måneder så det ble jo på en måte som første gang for begge jentene. Og uansett hvor mange videoer og diverse vi har sett av flyvninger og hvor mye vi har prøvd å berolige hun, så har hun ikke vært spesielt fortrolig med at dette kom til å gå bra. Så hun lagde et drama uten like på vei inn på flyet og hun måtte nærmest tvinges inn dit. Noe som lagde mye oppstyr. Men hun roet seg heldigvis ned før vi tok av og da synes hun det bare veldig gøy. Skal også sies at flyvertinnene på flyet var helt supre og roet Mie godt ned. Så hjemover gikk det helt supert med flyvingen. 

     

    I Trondheim har vi vært på Pirbadet, vi har vært ute i byen, sett Nidarosdomen og vi har sett på Bybrua. Vi var også hjemme hos Johanne, jentenes tante og så hvor hun bodde. Hun studere i Trondheim. Hotellet vi sov på var veldig fint, selvom sengene ikke var så veldig gode da. Jeg sov ikke så godt. Så det var helt fantastisk å sove i sin egen seng når jeg kom hjem. 

    På kveldene var vi ute og spiste og koste oss med det. Og ellers tok vi der ganske med ro. En helg går jo veldig fort og man har liksom bare en hel dag og da rekker man ikke så mye. Så vi skulle jo ønske vi hadde hatt mer tid. Det hadde gjort seg med en natt til slik at man i det minste fikk to hele dager, da rekker man mye mer. Men alt i alt så koste vi oss veldig. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    10.oktober - Noe å glede seg over

    • 10.10.2017, 23:39

    10.Oktober er verdens dagen for psykisk helse. Og i år er tema for denne dagen; Noe å glede seg over. Alle har jo en psykisk helse. Noen er psykisk syke, noe som kan være like ille som å være fysisk syk. Å ha psykiske smerter kan ødlegge en kropp like mye som å ha fysiske smerter. Derfor er det så flott at det finnes dager som setter fokus på den psykiske helsen vår også. For den trenger jo faktisk litt oppmerksomhet og ettertanke den også. 
    Men ja, i år er tema som sagt ; Noe å glede seg over. Det er viktig at vi gleder oss over små ting i hverdagen og ikke bare fokuserer på de dårlige tingene eller ting vi gleder oss til eller ser frem til. Så jeg tenkte jeg skulle skrive noen punkter med ting jeg gleder meg over i dag:

    Jeg gleder meg over ....

    ♥ At jeg har vært mamma til en frisk jente i hele 6 år i dag.

    ♥ At jeg har to friske barn.

    ♥ At jeg har tak over hode og mat i kjøleskapet

    ♥ At jeg har familie rundt meg og oss som bryr seg om oss

    ♥ At jeg har fått den fantastiske muligheten å studere for å bli sykepleier

    ♥ At jeg har blitt kjent med så enormt mange fine mennesker gjennom studiet mitt

    ♥ At jeg selv er frisk og har muligheten til å både jobbe og studere

    ♥ Jeg er glad for at barna mine kan legge seg mette, og rene i gode varme senger hver dag

    Hva gleder du deg over i hverdagen?

    Vi kan ikke se deg

    • 10.10.2017, 22:19

    I kveld når vi kjørte hjem fra moren min etter en hyggelig bursdagsfeiring for Mie, ble vi fler ganger overrasket over mennesker som var ute og gikk. De fleste gikk i mørke klær og helt uten refleks. Også ser de nesten litt oppgitt mot bilen fordi man bråstopper i det man oppdager at de går i fotgjengerfeltet. 
    Jeg er så glad for at jeg ikke kjører bil selv, da tror jeg ikke at jeg hadde turt å kjøre bil når det var mørkt. For jeg hadde sikkert alltid vært livredd for å kjøre ihjel noen. 
    Jeg synes det er så rart at vi voksne spesielt aldri huske rå ta på oss refleks og når vi vet vi ikke har det på engang så forventer vi likevel at bilistene skal se oss der vi går i mørke klær over veien når det er helt mørkt ute. I dag regnet det jo i tillegg og var i utgangspunketet dårlig sikt, men vindusviskere som blaffrer frem og tilbake på ruta. 
    Vi er alltid så opptatt av at barna våre skal ha på seg refleks og vi kommer med masse kloke ord om hvor viktig der er og man skal passe seg i trafikken osv osv. Refleks er kanskje ikke så veldig kult eller moteriktig. Men nå som høsten er her så må vi rett og slett bare ta det på oss når vi er ute og går eller sykler. Det er kulere å bli sett med en refleksvest, eller et refleksbådn eller en refleks dinglende den fra jakken enn å bli meid ned av en bil fordi du ikke ble sett. 

    Så til alle som er ute å går, meg selv inkludert. Husk alltid å ta på deg en refleks når du skal ut å gå og det er mørkt ute. ha alltid en eller annen form for refleks i alle jakkene dine. Om du går bort på ettermiddagen, husk at det blir raskt mørkt og at du mest sannsynlig skal gå hjem i mørket og at du da må ta med deg refleksen din. 

    Det er kult å være synlig i trafikken! Det er kult å tenke på sin egen sikkerhet! Og det er kult å gjøre bilturen litt mindre bekymringsfull for bilførere. 

     

    Klarte til topps

    • 09.10.2017, 22:02

    Jeg har jo aldri skrevet en blogg med veldig mange lesere. I hvert fall ikke siden jeg begynte å blogge som gravide-blogger og sytten år. Da hadde jeg endel lesere faktisk. Men siden jeg sluttet å blogge jevnlig så har det ikke vært så veldig mange lesere. Det er jo heller ikke det jeg har blogget for. Det har jo vært mest for familie og venner, og ikke minst fordi jeg liker å skrive. 

    Men jeg synes jo det er veldig moro når jeg når ut til fler, og når det er noen som liker det jeg skriver. De siste to dagene har jeg faktisk holdt meg på topplisten til og med. Riktig nok ikke veldig høyt. Men når man tenker på hvor mange blogger det faktisk finnes her til lands. Så synes jeg det er bra og være blant de tohundrede mest leste bloggene i Norge. I dag var jeg faktisk nesten bland topp hundre. Og det er jo stort. Og på blogg-toppen var jeg helt oppe på plass nummer sekstitre. 

    Kanskje jeg en dag klatrere høyre opp på listene. Men det er nok ikke målet egentlig. Men moro er det jo uansett! 

     

    Ikke godkjent

    • 09.10.2017, 16:48

    Anatomien gikk ikke slik jeg hadde håpet på, men på en annen måte så var jeg også forberedt på at det ikke kom til å gå helt bra heller. Men den ble ikke godkjent. Så da får jeg bare fortsette å lese frem til andre november hvor man kan ta den igjen. Hadde jo vært deilig å bare blitt ferdig med den nå. Men jeg kan ikke la meg selv bli helt demotivert for det. Jeg må bare lese enda mer og lære meg dette enda bedre. Så satser jeg på at jeg får det til om tre uker. 

    Men, jeg tenkte jeg skulle vise dere noen bilder av kroken vår. Vi fant jo ut at frem til vi finner et annet sted å bo, eller vi ende opp med å flytte ut av byen. Så trengte vi et sted vi kunne sitte alene og jobbe med skole. Så da måtte vi presse inn en liten kontorplass på soverommet vårt. Og det er så deilig å ha muligheten til å bare kunne sette seg litt vekk og lukke døra og jobbe med sitt. 

    Jeg selv er veldig fornøyd med plassen. Og synes det ble veldig koselig. Og flaks for oss så fant vi en skrivepult på Ikea som var akkurat så bred at den passet inn der vi skulle ha den. Også har vi hver vår hylle over hvor vi kan ha bøkene våre. og hver vår mappe under pulten hvor vi kan ha arkene våre. 

    Og ja, ipaden som er med på bilde knuste Mie for en stund siden, ved at hun bed i skjermen faktisk. Ikke rota oss til å fikse den enda. Og mobilen min knuste jeg skjermen på her om dagen. Og jeg trenger i hovedsak ny telefon så spørs om jeg fikser den eller bestiller meg ny. Det har jeg ikke bestemt meg for enda. 

    Hva synes du om kontorplassen vår?

     

    Kan ikke huske sist

    • 08.10.2017, 20:06

    Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg gikk så lang tur som det vi gjorde i dag. Til tross for at jeg enda har endel vondt i magen så var det litt godt å bare være ute å gå. Jeg kjente det jo hele tiden, men det gjorde likevel godt. 
    Før jeg fikk barn elsket jeg å gå, jeg måtte gå hver eneste dag. Jeg brydde meg ikke om det gikk i oppoverbakker eller nedoverbakker. De siste årene etter at alle kiloene kom på, har det å gå blitt et ork. Jeg synes hver minste strekning er tung. Men i dag klarte jeg faktisk å nyte gåturen hele tiden. Og ikke en eneste gang måtte jeg stoppe opp for å hente meg inn igjen. Nå går det jo riktignok ikke så veldig fort når turkameratene er seks og to å gamle da. For de stopper jo realtivt ofte og skal bare se på det ene og se på det andre. 

    Her stoppet vi ved en potetåker, bonden hadde ikke fått med seg alle potetene, og jeg måtte stå en god stund å diskutere med Othilie. For hun ville så gjerne spise potene med jord på og alt. Etter en stund fant jeg ut at hvilken skade gjør det at hun faktisk smaker? Og så fikk hun lov da, men det ble raskt spyttet ut. Så da har hun sikkert skjønt hva jeg mente med at man ikke bør spise poteter vi har tatt rett opp fra bakken.

    Ellers så har vi hilst på både sauer, hester og masse hunder. Mie like redd for alle dyrene og Othilie ble sur da hun ikke fikk sitte på hesten. Så der er de veldig forskjellige. 
    Vi gikk til Alby, som har en kafé som serverer de deiligste bakverk. Men jeg bestemt jeg før vi gikk at jeg ikke skulle inn dit med mindre noen måtte på do. Både fordi at jentene skal lære seg til at man ikke alltid trenger å måtte kjøpe mat alle steder vi drar og for at det er sunnere å ta med noe hjemmefra. 
    Så jeg pakket med meg både knekkebrød og diverse pålegg. 

    Og jentene, de var veldig fornøyde da vi satt oss ned og tok frem fra veska. Og til dessert etter noen knekkebrød så gikk de hver sin boks med rosiner. Det er alltid stas. 
    Jeg husker jo selv fra jeg var barn hvor stas det var når vi dro ut på tur og mamma eller pappa hadde pakket med mat i sekken, alltid spennende hva de hadde tatt med. Og ikke minst eller en god gåtur smaker jo mat veldig godt ute i naturen. Og ingen av jentene spurte heller om vi kunne kjøpe noe, enda alle rundt oss kom gående med både kringle, brus og boller. De begge spiste mer knekkebrød enn det jeg gjorde. Så de var mette og fornøyde da vi begynte turen på vei hjem igjen. 

    Planen var at Othilie skulle sove på veien til, men det hadde hun ikke til tid da hun måtte " gå selv". Men på vei hjem igjen, når klokken var nesten fire på ettermiddagen, da fikk hun akutt behov for å sitte i vogna, og hun sov jo da selvsagt etter noen meter med trilling. Men det ble ikke noen lang trilletur heldigvis før hun måtte våkne. Så da ble det bare en veldig liten lur på hun. 

    Det motiverer alltid til å gjenta en slik tur senere når alt gikk så fint. og jenten ikke kranglet i det hele tatt. 

    Pleier du å gå tur på søndager?
    Kjøper dere mat, eller tar dere med?

  • Mie
  • Så det gjør vondt i magen

    • 08.10.2017, 17:15


     Tenk at denne lille uskyldige babyen som måtte dras ut av magen min snart er seks år da. Tenk at jeg har vært mamma i snart seks år? Det er helt vanvittig. 
    Tenk på alt jeg vi har vært gjennom de siste seks årene. Tenk så mye jeg har ofret, så mye jeg måtte kjempe for deg. Og vet du Mie, du er så verdt det! Jeg ville aldri byttet deg bort mot noenting! Du er helt fantastisk. 

    Du er sta som få, og innimellom får du meg til ville rivet av meg håret og rømme huset. Du kan virkelig kverulere. Og når du i tillegg har arvet min side med at du aldri gir deg. Da står vi innimellom i en evig kamp da. Og med deg har jeg virkelig lært meg en ting og det er at man velger sine kamper. For om jeg skulle kjempet alle kampene du frister til, så hadde vi i perioder ikke gjort noe annet tror jeg. 

    Du er heldigvis for det meste bare utrolig morsom, snill og god. Du kommer med de artigste gullkorn. Du har de artigste og mest utfordrende spørsmålene. 
    Du har en latter som smitter og en sjarm som er enorm. Du er super på skolen og du har bevist for mammaen din at jeg ikke hadde trengt å være så bekymret som jeg var før du begynte på skolen. For dette fikser du helt strålende og snart har du nok tatt meg igjen på engelsk kunnskapene. 

    Du kom til verden en stund etter termin, og fødselen var ingen dans på roser. Du var like bestemt da som du er nå du. Og hadde ikke tenkt å forlate magehuset med det første for å si det sånn. Men etter en fødsel som varte fra fredag og frem til mandag morgen hadde du ikke lenger noe valg. Du ble dratt ut av magen med sugekopp. Jeg husker best at du hadde så små søte ører da du ble født. Helt perfekte men bittesmå. Jeg var faktisk redd for at du var døv. Men de perfekte små ørene virket helt perfekt. Det er verre nå, for nå tror jeg de bare virker når du vil de skal virke. 

    Jeg synes ikke det var helt lett å bli mamma. Jeg hadde sett for meg noe annet enn realiteten. Alle hadde fortalt meg at når du får babyen på brystet så er all smerte glemt, og du vil boble over av morsfølelse. Men jeg gjorde ikke det. Det eneste jeg ønsket var tid for meg selv. Jeg gråt da de sa du måtte ligge inntil meg i hele to timer. 

    De første månedene jeg hadde som mamma var vanskelige. Ting var ikke som jeg hadde sett for meg. Du sov stort sett hele tiden. Men du spiste ikke. Du ville ikke amme, du sovnet ofte med en gang du ble lagt til brystet. Og var vanskelig for meg å innse at jeg ikke fikset ammingen for jeg følte det var et enormt press for å få det til. Jeg husker jeg innimellom bare savnet livet jeg hadde hatt før jeg fikk deg. 
    Heldigvis gikk dette over og jeg fikk endelig den deilige morsfølelsen, den ubetingede kjærligheten kom. Den som nesten gjør vondt i magen når du ser på det du elsker. Jeg har hatt så utrolig mye dårlig samvittighet for at jeg ikke følte det slik med en gang du kom. 

    Du har alltid vært en morsom liten sak. Du har alltid vært enormt tilpasningsdyktig så da du begynte i barnehagen nesten to år gammel vinket du hade til oss med smil om munnen allerede første dagen. Du fant deg raskt til rette og fikk raskt venner. Du begynte å spise mye bedre og du lærte deg så mye i enormt raskt tempo. Mamma tok det ikke så fint og de første dagene dine satt jeg å spionerte fra innsiden av barnehagen, tårene rant nedover kinnet, for jeg synes det var vemodig. Men du viste meg raskt at dette var helt perfekt for deg, du var en skikkelig barnehagejente du. 

    Du hadde alltid venner rundt deg, du lekte med alle og var veldig flink til å leke med de som var der. Du har derimot aldri vært så god på å leke alene. Så hjemme kjedet du deg veldig raskt hvis ikke det skulle skje noe hele tiden. 

    Da du var tre og et halvt år ble du endelig storesøster. Selvom du hele tiden ønsket deg en lillebror, var likevel Othilie veldig godt tatt imot av deg. Det du synes var best av alt med å bli storesøster var at du fikk bo hos mormor og onkel mens mamma og pappa var på sykehuset sammen med Othilie. 
    Othilie ser sånn opp til deg, og gjør stort sett alt du gjør. Og du lærer hun de mest utrolige ting. Dere kan også irritere hverandre helt enormt. Men mest av alt er det stort sett venner. Men som søsken så hører det jo faktisk med å krangle også.

    Det er moro å se hvor mye glede dere har av hverandre til tross for at det er noen år mellom dere. Og den siste tiden har dere lekt så masse sammen på rommet. Dere leker både sykehus og butikk. 
    På morgnigen er du super flink og finner både drikke og setter på tven. Så mamma og pappa kan slappe av litt til på en lørdag eller søndag morgen. 


    Du er en klesbevisst liten diva, og du kler deg ikke hva som helst lenger. Jeg er rett og slett heldig hvis jeg har kjøpt klær til deg og du liker der. Men så lenge det ikke er rosa, har glitter eller paljetter eller heter skjørt eller kjole, så er det veldig ofte ikke godkjent. Ting skal også matche. 
    Vi er veldig ofte ikke helt enige i hva som er fine klær og hva som er stygge klær. 

    Heldigvis synes du det er moro å kunne ha like klær som Othilie da, for det synes jeg er så moro så det hadde vært veldig trist om jeg ikke fikk lov å kle dere likt lenger. Men det er kanskje ikke så veldig mye lenger jeg får lov til det heller, så jeg får vel bare nyte det så lenge det går tenker jeg. 

    Jeg gleder meg enormt mye til å stelle i stad til enhjøringbursdag for deg Mie. Og jeg håper feiringen blir som du håpet, selvom det blir noe senere enn du hadde trodd. Så blir det feiring ihvertfall! 

    Du er super, og selvom du synes jeg er verdens strengeste, og innimellom ønsker at jeg ikke var mammaen din, så skal du vite at jeg elsker deg så det gjør helt vondt i magen enda. Du er gulljenta mi du! 

    Helt utrolig

    • 07.10.2017, 20:02

    Wow. Tusen takk for så mange som var innom bloggen min og leste innlegget jeg skrev i går. Og ikke minst. Takk for alle tilbakemeldinger. Det er så givende å skrive på bloggen når folk faktisk leser det jeg skriver. Det er veldig hyggelig. og for meg helt utrolig at det var så mange som kom til å lese det jeg skrev når det er så lenge siden sist jeg skrev noe her. Igjen, tusen takk for alle gode tilbakemeldinger. 

    Jeg tenkte jeg skulle prøve å komme med litt oppdateringer her også etterhvert? Kanskje ikke hver uke, men innmellom komme med litt oppdatering på eventuelt vektnedgang, hva jeg har spist, hvordan jeg synes det går? Hvordan jeg har trent/vært aktiv? Høres det spennende ut? Kunne det vært interessant å lese om?
    Eller ønsker dere å lese om noe annet?

    Håper alle har en fin lørdagskveld! Og igjen tusen takk for utrolig fine tilbakemeldinger! 

     

    En ny start

    • 07.10.2017, 03:25

    På onsdag var jeg hos legen. Legetimen jeg skrev om her for lenge siden. Der jeg skulle ta opp mitt problem med overvekten. Det gikk bedre enn jeg hadde forventet. Men det var likevel vanskelig å starte samtalen. 
    Jeg ønsket jo å bli henvist til overvektspoliklinikken her i Moss. Men legen min ville vi ført skulle begynne med noen prøver hvor vi skulle undersøke bland annet stoffskiftet. Han ga meg også en kost-plan som jeg skal forsøke å følge, så skal jeg komme til han hver tredje uke og veie meg. Dette for å motivere meg litt til å følge opp denne planen. For at jeg ikke skal lure meg selv ved å kunne "jukse" uten at noen andre merker det. For da straffer jeg jo bare meg selv. Men jeg følger meg veldig innstilt nå egentlig.

    I dag var jeg tilbake hos legen, jeg har de siste dagene hatt veldig vondt i magen. Men forrige natt eskalerte det veldig. Jeg hadde så mageknipe at jeg ikke fikk sovet noen ting, lå hele natten og bare vred meg i smerte. Jeg fikk derfor en sykemelding denne helgen, selvom det ikke akkurat var målet, jeg ønsket jo bare å finne ut årsaken til at jeg har disse magesmertene. Jeg har jo tidligere hatt magesmerter over en periode hvor det viste seg at jeg hadde en tumor i magen på hele  ni ganger femten centimeter. Men nå kunne de ikke undersøke meg videre fordi jeg ikke har hatt vondt lenge nok. Alt annet funker som det skal. Så jeg ser ikke helt hvorfor man skal måtte vente så lenge hver gang. 

    Ellers så har jeg bestemt meg for en ny start. Jeg skal gå inn for å bli mer strukturert. Jeg skal gi meg av meg selv på skolen og ved skolearbeid. Jeg skal legge fra meg det dårlige selvbilde, den følelsen av at jeg ikke er bra nok. følelsen av at jeg ikke kan være sosial fordi jeg ser ut som jeg gjør. Jeg skal ta opp igjen gamle vennskap, jeg skal bli mer sosial med venner. Jeg skal gi mer av meg selv. Jeg skal være stolt av meg selv. Og jeg skal tilbringe tid med mennesker som gir meg livsglede, som gir meg mer glede enn bekymringer og dårlige følelser. For det klarer jeg så innmari godt å gi meg selv. Så jeg trenger mennesker som gir meg positiv energi i hverdagen. 

    I dag knuste jeg telefonen min skikkelig, så da blir jo også den mindre spennende å sitte med. Og det er kanskje bare bra, for da får jeg gjort mye annet fornuftig. Jeg ønsker rett og slett å bli en bedre utgave av meg selv. Hvor jeg skal konsentrere meg om å spise mer bra mat, hvor jeg skal bevege meg mer. Jeg skal jobbe mer for å nå drømmene mine. Jeg skal jobbe mer med skole. Og jeg skal bruke mer tid med barna mine uten en telefon i hånden. Og jeg håper jeg får opp kontakten med noen tidligere venninner så jeg kan bruke mer tid med venninner. 

    Hvordan går det med dere?
    Er det fremdeles noen lesere her?

    Høst I stuen

    • 16.09.2017, 00:15

    Det enste jeg elsker med at det begynner å bli kjøligere ute og høst er at det er så mange fine innekvelder, det er så hyggelig å tenne lys, fyre i peisen og kose seg inne nårdet er mørkt ute. For en ukes tid siden byttet jeg ut alle putetrekkene mine med en mørkelilla/rød farge. Jeg kjøpte også noen nye kubbelys og litt lyng til å pynte inne. Bøe veldig fornøyd selv. Pyntet også opp på trappen ute. Jeg elsker jo å endre interiøret mitt etter årstidene og etter høytidene. Det vil altså si at jeg har ekstremt mange putetrekk i alle regnbuensfarger snart. Jeg tror egentlig at jeg bare mangler å ha putetrekk i gult til påske. For det har jeg ikke. 

    Men nok om det, jeg tenkte jeg skulle vise dere litt bilder av stuen min sånn nå. Så får dere se hvordan jeg har det akkuratt nå. Omd ere husker så la jeg jo ut noen bilder for litt siden av hvordan stuen så ut når jeg hadde byttet ut at til blått. Men jeg ønsket enda litt mer varme farger nå utover høsten. 
    Ser på bildene at det kommer litt dårlig frem hvordan fargen er, men jeg lovet at jeg kan legge ut litt bedre bilder litt nærmere senere om dere ønsker det. Har vært så mørkt i hele dag så var nesten umulig å få skikkelig bilder sånn generelt. Så da kommer det bedre bilder en dag det er litt bedre solforhold. 

     

    Tatt grep

    • 13.09.2017, 21:57

    Må bare begynne med å si tusen tusen takk for utrolig mange fine tilbakemeldinger på mitt forrige innlegg. Jeg har fått kommentarer, jeg har fått meldinger på facebook, kommentarer på facebook, meldinger på instragram, og kommentarer. Og jeg har fått muntlige tilbakemeldinger. Alle er gode, mange vil komme med råd, komme med hjelpende råd. Og det er så godt å se at andre bryr seg. 
    Santidig er det utrolig trist at så mange kjenner seg igjen, for det er ikke positivt. Jeg har det ikke godt i min situasjon, så når noen andre også har det slik. Blir jeg veldig lei meg. Mange har sendt meg meldinger og fortalt om historiene sine.

    Det er så vondt å høre hvor mange som skammer seg, over sin egen vekt, over sin egen kropp, over seg selv. Mange skriver at de unngår sosiale settingre, unngår å bli kjent med noen. Stenger seg mer inne, og mister mange venner. Der er jeg også. Jeg er alltid redd for at alle andre snakker bak ryggen min. Jeg tør aldri å ta initiativet, og hvis jeg gjør det, og det blir stille etterpå. Tenker jeg alltid at de ikke liker meg, eller ikke vil være sammen med meg. Jeg tror ikke det er så veldig mange av min venner som har skjønt hvor mye jeg sliter med meg selv. Men de har alle sammen trykket seg ganske langt unna. For det meste er jeg faktisk veldig ensom. Jeg kan gå en hel dag, en uke, en månede, uten at noen sender meg en melding, og lurer på hvordan det går med meg. Eller hva jeg gjør, eller ber meg med på noe. 
    Jeg tør ikke ta opp kontakt med gamle venner, fordi jeg er så redd for at de bare skal tenke på hvordan jeg har forfalt, hvordan jeg ser ut. Vekten min. At de skal møte meg, for så å gå hjem til sine og si " Du skulle sett hvor mye Ronja har lagt på seg". Selvom det jeg kanskje trenger aller mest er venner som viser at de ser meg, bryr seg og inviterer meg ut. 



    Dette er nok noe av de aller beste med å ha begynt på skole igjen. Jeg har allerede fått mange nye venner, venner som er blitt kjent med meg, slik jeg ser ut nå. Slik jeg er nå. Og de har godtatt meg slik jeg er nå. Jeg gleder meg til å se vennene mine på skolen. Jeg gleder meg til den sosiale delen ved det. Jeg gleder meg til latteren og samtalene. Det fyller liksom opp den sosialedelen i meg. Og det er godt. 

    Igjen, jeg takker masse for alle tilbakemeldinger, også vil jeg bare fortelle at jeg fikk melding av ei jente som kjente seg veldig igjen i det jeg skrev, hun skrev at hun hadde snakket med sin fastlege og nå fått komme inn på overvekstpoliklinikken her i Moss. Så i går kveld, motet jeg meg opp og bestilte en legetime. Jeg kan nesten garantere at jeg kommer til å gråte som en lite unge før jeg får sagt noe som helst hos legen tenker jeg. Men jeg skal gjennomføre det. For jeg trenger hjelp for å kunne nå mål, for å endre livsstilen og komme inn i gode rutiner, jeg har tatt det største grepet jeg kan ta alene akkuratt nå. 

     

    Kroppen min

    • 12.09.2017, 21:37

    Dette innlegget har ligget lenge i arkivet mitt, men nå føler jeg for å dele det med dere. 

    Dette er noe jeg ikke er spesielt komfertabel med å skrive. Men samtidig så er dette noe jeg tenker på hver eneste dag, dette er også noe som plager meg hver eneste dag. Det er ingen hemmelighet at jeg går under kategorien overvektig, jeg er kraftig overvektig også. For mange er det nok lett å tenke at det er min skyld og hvis jeg ikke liker å være overvektig, ja, så får jeg bare spise bedre og trene mer. Og ja, det er jo noe jeg absolutt burde. For det å være overvektig er noe noe gjør at jeg møter hindringer hver eneste dag, opptil fler ganger om dagen. Jeg kan ikke handler klær hvor som helst, jeg kan ikke sitte hvor som helst, jeg kan ikke engang kjøpe sko hvor jeg vil. Jeg er også vandt til å gå blikk. 
    Jeg hater bilder av meg selv, jeg hater å se meg selv i speielet, jeg hater å kjøpe klær, hater å kle på meg. Jeg hater å aldri føle meg fin, aldri føle meg bra. Og alltid tenke nedlatende om meg selv. 

    Før jeg ble gravid, var jeg da også veldig opptatt av kroppen min. Jeg var opptatt av at jeg alltid var for tjukk. Jeg var heller ikke da fornøyd. Jeg var veldig nøye på hva jeg spiste, jeg var også veldig opptatt av å bevege meg. I perioder klarte jeg ikke legge meg om kvelden hvis jeg ikke hadde vært ute å jogget en god runde før. For jeg elsket følelsen av å trene,dusje og legge meg. 
    Så ble jeg gravid, gikk opp ca 12 kg gjennom hele graviditeten, 3 uker etter Mie ble født hadde jeg igjen ca 4-5 kg før jeg var tilbake der jeg hadde vørt før graviditeten. Jeg tenkte nok at det ville gå veldig fint å gå ned, så jeg innstilte meg på at i løpet av noen måneder ville jeg vøre tilbake på scratsh. 


    Fra graviditeten med Mie


    Men, sånn ble det ikke. Vi flyttet jo et par måneder før Mie ble født, tilværelsen som nybakt mamma, og innflytter i en liten bygd var ikke så lett. Dagene var lange og tunge. Vi bodde tett inntil en vei hvor de kjørte så fort at å gå turer der meg barnevogn var uaktuelt. Jeg ble altså sittende ganske mye inni i leiligheten vår alene. Joakim gikk på skole og for at vi skulle få det til å gå rundt økonomisk var han da også nødt til å jobbe mange kvelder i uken. 
    Jeg satt da store deler av tiden alene i leiligheten vår, og så på tv eller bysset rundt på Mie. Når Mie skulle sove gikk jeg frem og tilbake i gårdsplassen og trillet vogna hennes. Det ble altså veldig lite bevegelse, lite trening, og jeg var enormt mye ensom, lei meg, nedfor og følte at ting var ekstremt tungt til tider. Jeg lengtet tilbake til Moss, jeg lengtet tilbake til et sosialt liv. Jeg lengtet etter friheten ved å kunne komme meg frem og tilbake. Jeg hadde jo ikke førerkort heller, og om jeg så hadde hatt det, så hadde vi uansett ikke på den tiden råd til å ha mer enn en bil heller, så jeg ville da også sitti mye alene. Nå tenker du sikker at jeg kunne tatt buss. Men bussen gikk forbi en gang tidlig om morgningen og en gagn på ettermiddagen. Det ville da vært slik at jeg måtte vært i sentrum absolutt hele dagen, noe som ofte er veldig slitsomt med en liten baby. 

    Så, men jeg satt der, ble det mye film titting, og med film så er det ihvertfall slik for meg at jeg veldig ofte får lyst på noe godt. Jeg var jo da vandt med dette fra før av at jeg kunne spise omtrent hva jeg ville uten å legge særlig på meg. Jeg bare glemte den viktige delen med at når jeg tidligere hadde levd slik, så var jeg også i mye aktivitet hver eneste dag. Og den forskjellen er en ganske viktig del. Jeg levde tilslutt til utifra det at "Uansett hvor mørkt livet ser ut, er det alltid lys i kjøleskapet". Da jeg merket at jeg hadde lagt på meg, ble jeg enda mer care, og tenkte at "Jaja, nå er jeg jo uansett så tjukk". Midt oppi dette valgte jeg også å sette inn p-stav, et prevensjonsmiddel som settes inn i overarmen. Dette gjorde meg enormt hormonell og negative følelser ble ekstra store og jeg fikk i tillegg et enormt sug etter mat hele tiden. Jeg var enormt sulten, og mistet på en måte helt metthetsfølelsen. I tillegg blødde jeg så og si hver eneste dag det året jeg hadde den i armen. Og jeg ble jo da veldig slapp og sliten og trodde nok hele tiden at jeg trengte mat og energi. i løpet av elleve måneder hadde jeg plutselig gått opp over femti kilo. FEMTIKILO, det er så enormt mye. Vekten var plutselig tresifret, og jeg kjente at selvbilde mitt bare sank enda noen hakk under allerede ikke eksisterende. Det er så grusomt når man våkner opp og innser hvordan man har latt seg selv ødelegge kroppen sin. Det er helt grusomt. 


    Bilder fra sommeren før jeg ble gravid

    Da vi endelig flyttet tilbake til Moss, husker jeg at min første plan var at jeg skulle begynne å trene, og jeg meldt meg inn på et senter, og var der veldig aktivt i ca to måneder, vekten gikk ned og det føltes veldig bra. Så begynte den harde hverdagen, Mie hadde ikke barnehageplass, og jeg og Joakim jobbet omvendt av hverandre hver eneste dag, møtte hverandre i døra. Det var slik hverdagen gikk opp. Så trening ble det ikke mye tid til. 
    Jeg har prøvd utallige shakekurer, jeg har prøvd hjemme trening, jeg har prøvd kostplan, men tiden har ikke vært riktig, og jeg tror jeg bare har hatet alt med min egen kropp så lenge at jeg ikke helt har klart å forholde meg helt til den på et vis. Det er så enormt vondt å ha det slik. 
    Det værste jeg kan tenke meg er faktisk å gå i klesbutikker sammen med noen, fordi jeg faktisk ikke passer klar i normale avdelinger, jeg må ofte inn på avdelinger med ekstra store klær. Klær i størrelse elefant ofte. Klær som ofte ikke er gelt I stilen til ei på 24 år. Jeg kjøper bare klær når jeg ikke har noe å ha på meg, når klærne jeg har er så slitte at jeg bare må ha for å ha noe å ha på meg. 

    Før jeg selv ble overvektig, tenkte jeg faktisk veldig ofte stygt om andre overvektige. Jeg trøster meg med at jeg den gangen var veldig ung og uviten. Den gangen elsket jeg å trene, og jo lavere vekta ble jo mer motivert ble jeg. Jeg kunne jo ikke bli tynn nok. Nå ønsker jeg meg bare en kropp jeg kan føle meg vel i en, en kropp som passer klær på vanlige butikker. Jeg har faktisk i mange år nå ønsket bare håpet at jeg en dag skal våkne og innse at det hele er et mareritt og at jeg ikke er så stor som jeg faktisk er. Men nå har jeg innsett at jeg aldri kommer til å våkne og være slank. Jeg må faktisk jobbe for det selv, jeg må jobbe beinhardt for det også. Jeg må melde meg inn på et senter igjen, et med barnepass, jeg må bruke tiden mellom studier og jobb til å trene, før skolen og etter skolen. Planlegge ukene. Dra meg selv over dørstokken og faktisk gjøre noe. Jeg kan ikke lenger se meg i speilet og gråte, se meg i speilet og hate meg selv. Jeg må gjøre noe, og det må jeg gjøre selv.

    Jeg er ferdig med å finne unnskyldninger for å ikke bli med på ting, unnskyldninger for å ikke møte nye mennesker, for jeg elsker jo å være sosial, eller jeg pleide å elske det. Men nå er jeg alltid redd for å møte nye folk, jeg er så redd for hva de tenker om meg, hva sier om meg bak min rygg, jeg er ferdig med å stenge meg inne fordi jeg skammer meg over kroppen min. Jeg er ferdig med at vekten min skal ødelegge meg. Nå vil jeg begynne å leve et godt liv, et liv hvor jeg er en aktiv, frisk og glad mamma, som orker å sykle turer med barna mine i helgene, en mamma som orker å løpe om kamp, en mamma som går foran som et sundt og godt forbilde. Dit skal jeg. Og denne gangen er jeg så enormt bestemt på at det ikke bare skal bli med ordene, men også med handling. 


    Bilder fra si siste månedene, og ja, når jeg tar bilder enten i en vinkel og ikke tar med hele annsiktet mitt, eller ovenifra, så føler jeg ikke at jeg selv ser sååå stor ut. Men noe helt kropssbilde, det hadde jeg ingen av, verken på kamera eller noe annet sted.

     

    Vi flytter

    • 11.09.2017, 20:37

    Jeg og Joakim har lenge snakket om at vi må finne oss et annet sted å bo. Vi trenger sårt mer plass og det har vi trengt en stund. men vi er ikke så heldige når det gjelder dette. I tidlig våres var vi på visning like ved skolen der Mie har begynt. Vi snakker rett over veien. Huset vi så på var en tomannbolig og det hadde godt med plass og var helt midt i blinken for hva vi så etter. Vi var så sikre på at vi skulle få flytte dit og i hode mitt hadde jeg nesten innredet alle rom allerede. Men så heldig kunne vi jo ikke være. Så vi fikk ikke denne leiligheten selvom det virket veldig sånn når vi var der. Og det verste er at jeg hver eneste gang vi skal til skolen så må vi forbi dette huset. Og jeg synes det er like kjipt og stikker liksom litt i magen hver eneste gang. For hadde vi bodd der er det så utrolig mye som hadde vært enklere på veldig mange plan. 


    Men, ja, vi flytter uansett vi. Og etter å ha sett litt rundt her i Moss og etter å nå han pendlet en stund så har vi funnet ut at for oss er det nok lettest å flytte oss ut av byen. Vi tenker nemlig å flytte oss til Horten. Vi har så langt sendt inn en søknad på husbank lån der, men siden de har brukt opp sin kvote for i år så må vi i såfall vente med å kunne kjøpe noe før i begynnelsen av neste år hvis vi få godkjent den søknaden. Men han jeg snakket med på telefon på boligkontoret i Horten hadde tro på at vi skulle få gjennom den søknaden med positivt svar. Så da krysser vi bare fingrene for at vi skal ha litt hell og lykke med oss der. Det har vi nemlig ikke hatt i det siste. 

    Vi har allerede vært på en visning i Horten på noe vi trodde var midt i blinken, men der var det innmari mye lureri og veldig useriøse utleiere så vi rygget bare pent ut igjen og stakk raskt fra stedet. Inntrykket var egentlig at vi ønsket å komme ut ut av huset før vi var kommet gjennom de første rommere allerede og det lover jo ofte veldig dårlig. Men hver eneste dag titter jeg på finn. Så vi håper at vi innen et år skal ha funnet oss en finn plass i Horten hvor vi kan bo i mange år fremover. 


     

    Studiedag

    • 11.09.2017, 12:47

    Hater egentlig dager som starter som dagen i dag gjorde. Joakim begynner tidlig på skolen på mandager og dro derfor ganske tidlig sammen med Othilie på morgningen i dag. Jeg og Mie skulle gå til skolen litt senere. Jeg var oppe og sa hade til Joakim og Othilie også skulle jeg bare kose meg litt til i sengen før jeg skulle stå opp med Mie. 
    Etter litt kom Mie inn i sengen min og hun la seg sidne av meg, alarmen ringte rett etter på og jeg trodde jeg da slumret den, men neida, jeg skrudde den av jeg. Så jeg bråvåkner en time senere og innser at det er en halvtime til Mie skal være på skolen. Der ligger vi og sover begge to. Vi skulle ha på klær, vi skulle spise frokost, vi skulle lage matpakke og kakao. Jeg hadde jo lovet Mie kakao på tur i dag. Mens jeg laget matpakke prøvde jeg ihedrig å få tak i mamma, så hun kanskje kunne kjøre oss opp på skolen. Men hun fikk jeg ikke tak i. Men heldigvis kunne pappa svippe oss opp. Og i det vi går ut av bilen til pappa ringer det inn på skolen. Så det vil jeg si var akkuratt i tide. Men jeg virkelig hater morgninger som blir bare stress. Men Mie var heldigvis i veldig godt humør i dag så hun var kjempe flink å høre etter og gjorde akkuratt som hun fikk beskjed om. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Vel, i dag hadde vi så kort forelesning på skolen at jeg ikke gadd å bruke dobbet så lang tid på pendlingene frem og tilbake som forelsningen var på. Så jeg tok meg en studiedag hjemme. Så langt har jeg vasket litt klær, ryddet litt, tent litt lys og selvsagt så har jeg jo lest litt i bøkene mine og sett litt videoer på sykepleierpluss sine sider. Så litt skole har jeg jo også gjort da. Jeg merker at vi virkelig har behov for en bedre studieplass/kontorplass her hjemme. Da kjøkkenstolene våre er utrolig vonde å sitte på etter en liten stund. Men snart skal vi nok få fikset oss en bedre studieplass. Og det blir utrolig deilig!
    Men nå skal jeg jobbe litt til med skole før jeg skal se om jeg ikke skal planlegge litt middag til oss i dag. Må vel ha det også regner jeg med. 

    Om meg

    Ronja Åsen

    Søk i bloggen

    Kategorier

    Arkiv

    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no